Kjære dagbok
I dag er det sytten soloppganger siden den
forferdelige dagen. Jeg hører fortsatt de øredøvende hylene fra mor og far.
Tenk at slike nydelige dager kan ende så grusomt. Jeg husker jeg begynte å
løpe. Støvskyene jaget meg mot jungelen. Mens tårene spratt til alle kanter
grov bena seg ned i marka som leopardens poter. Med øyne blendet av tårer
sprang jeg rett på en menneskeskikkelse. Jeg falt på det våte gresset. Da jeg
så opp så jeg en muskuløs mann stå foran meg. Blå og sort maling dekket hele
ansiktet. De fargerike quetzalesfjærene bruste bak det alvorlige, men vennlige
ansiktet. Leopardkappen nådde så vidt bakken. Et lite tøystykke var hans
lendeklede. Han la forsiktig ned spydet sitt, og rakte meg hånden som et tegn
på at han ville meg godt. Det viste seg at han var mayaindianer, og han tok meg
med til landsbyen sin. Der behandlet mayaene meg som sitt eget barn. Jeg har
lært masse om mayaenes kultur. I går lærte de meg å klappe tortillas. Kvinnene
gjør det hver morgen klokken seks. Jeg har også fått hørt om Popul Woh,
fødselsberetningen deres. Mayaene tror på at menneskene ble skapt av mais.
Derfor ber de til bl.a. maisguden. Jeg vet ikke hva jeg skal si om deres tro,
men jeg følger deres ritualer med glede. Den gamle medisinmannen har vist meg
mange urter. De fleste urtene blir brukt til å lage medisiner, mens noen
tilsettes maten. Jeg lurer på om jeg skal fortelle dem om medaljongen og
kartene jeg fant ved siden av de døde foreldrene mine. Kanskje mayaene vet hva
som står på det andre skattekartet jeg fant?
De er i alle fall de snilleste menneskene jeg
har møtt hittil. Dette har vært en lang dag med mange tanker, og nå er jeg
trøtt. Savnet etter mamma og pappa gjør at jeg sover urolig. I drømmene ser jeg
gudene i tempelet knuse dem med tunge steinblokker. Kanskje er kartet en vond
forbannelse som hviler over meg?
Hilsen Maria!
Kjære dagbok
I dag gjorde jeg det likevel. Jeg viste fram
medaljongen og kartene til de eldre i stammen. De så på meg med store øyne mens
jeg fortalte dem om skatten. De ville hjelpe meg, og de fortalte meg at det ene
kartet ledet til inkahovedstaden Cuzco. Men Cuzco ligger langt unna. Vil jeg
klare den lange reisen? Juan og Carlos, to menn i stammen, har tilbudt seg å
være mine følgesvenner. Jeg tror jeg skal takke ja til det. De gamle mennene i
stammen er godt i gang med å bygge en flåte av bambus som skal bringe meg ned
elva gjennom jungelen, til Cuzco. Jeg ble enig med de mayaindianerne som bygger
flåten om å begynne ferden om tolv soloppganger. I morgen skal jeg planlegge
den lange reisen, så jeg trenger mye søvn. Men tanken på forbannelsen ligger
der enda. Den kommer tilbake når skyggene blir lange og dyrenes skrik jager
fuglene på flukt.
Maria...
Kjære dagbok
I morgen er den store dagen, da begynner jeg på
reisen til Cuzco. Jeg gleder meg, men gruer meg også. Mange farer lurer på
elvebredden og i elva. Jeg ber til gud om at dette skal gå bra, og om at jeg
kommer helskinnet tilbake til mayastammen. At skyggene jager natten bort. At
solguden vil følge meg og spre glitter i vannet.
God natt dagbok, ønsk meg lykke til på ferden.
...Maria...
Kjære dagbok
Nå sitter jeg her på flåten min sammen med
Carlos, Juan og alle eiendelene mine.
Det var kjempetrist da jeg måtte si adjø til mayaene. Kanskje jeg aldri får
møte dem igjen? De har blitt som en familie for meg. Når jeg finner skatten
skal jeg med en gang reise tilbake og dele den med dem. Jeg håper bare det går
bra på reisen. Elva er full av store steiner, krokodiller og stryk, men så
langt har reisen gått bra. Jeg fant en flott trekiste i dag, den lå ved
elvebredden. Inni var det et brev fra ei som het Anne. Brevet fortalte om en
medaljong som skulle gå i arv fra mor til datter i evig tid. Tro hva det betyr?
Hvem er Anne? Har hun en datter? Hvorfor lå kista der? Mysteriene forfølger
meg!
Nå skal vi snart stoppe og ta kveld ved
elvebredden, en dagsetappe er slutt.
Hilsen
fra Maria!
Kjære dagbok!
Dette har vært en forferdelig dag! Aller først
kom uværet, strømmen ble sterkere og sterkere, og vannet pisket i ansiktet. Vi
måtte klamre oss fast til flåten for ikke å bli kastet av. Men Carlos klarte
ikke å holde seg fast. Han falt av flåten og ble dradd ned av den sterke
strømmen. Jeg så hodet hans stikke opp av vannet i et par sekunder, så ble han
borte! Juan har bestemt seg for å lete etter Carlos, så nå må jeg fortsette
ferden alene. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre, men Juan sa at jeg bare
skulle følge elva. Jeg liker ikke tanken på å manøvrere denne store flåten
selv. Er dette forbannelsen som har ventet på meg? Skal jeg også drukne?
God natt!
Fra Maria
Du vil aldri gjette hva som har skjedd! Jeg var
kommet et godt stykke på reisen, hadde begynt å bli vant til den skiftende
strømmen og ensomheten. Ved soloppgang skimtet jeg en flåte med store
problemer. Lianene som holdt stokkene sammen, var begynt å gå i oppløsning, og
det var tydelig at flåten var i ferd med å bli ødelagt. Det var en ung mann om
bord i flåten. Han strevde med å holde seg om bord. Han hadde panikk! Jeg
skjønte at livet hans hang i en tynn tråd. Falt han uti ville han bli drept av
de sultne krokodillene i elva. Jeg padlet så blodet silte i hendene. Da jeg var
kommet fram til den synkende båten, grep jeg tak i den våte hånden hans. Han
klamret seg fast i en av stokkene på flåten, jeg dro av all makt for å få ham i
sikkerhet. Flåten hans var ikke lenger noen flåte, og nå hadde krokodillene
fått øye på mannen som hang med føttene i vannet. Men like før en av de
kjøttetende beistene fikk tak i ham, klarte jeg å dra ham om bord. Han skalv av
redsel, men han klarte å fortelle meg hva han het: Mario. Det er det fineste
navnet jeg noen gang har hørt. Men så var han ganske fin også, Mario! Selv om
han var søkkvåt og kald kunne jeg se de vakre, brune øynene hans glitre. Etter
han hadde fått varmen i seg, fortalte han at han hadde rømt i sorg. Foreldrene
hans hadde nettopp blitt drept i en ulykke, og han hadde ikke klart å være
blant minnene lenger. Som meg ville han reise. For han var reisen en flukt fra
virkeligheten. For meg er den kanskje det som vil bringe meg nærmere de jeg er
glad i. Han visste ikke hva han skulle gjøre nå som flåten hans var vraket.
Etter en stund kom vi fram til en løsning som jeg fikk veldig sansen for. Mario
skulle følge meg på min reise siden han ikke hadde noe spesielt mål i livet
lenger. Reisen vil gå mye raskere med selskap og hjelp ombord. God natt!
Maria.
PS: Mario jaget forbannelsen vekk. I natt kan
jeg sove.
Kjære dagbok!
Som jeg har sagt før, er det mye bedre å reise
sammen, særlig når selskapet er Mario. Mario og jeg har kommet nærmere
hverandre, vi snakker om alt og ingenting. Når været er dårlig og strømmen i
elva er striere, kan han fremdeles få meg til å smile. Mario er en av de mest
ærlige og trofaste vennene jeg har hatt! Men kanskje vi er mer enn venner?
Kanskje vi har tatt det steget fra å være venner til å være kjærester? Vi
sender hverandre varme blikk, og den kriblende følelsen kommer hver gang! Men
hva om han ikke har den samme følelsen? Hva om han bare ser på meg som en venn?
Han er jo litt eldre enn meg. Kanskje jeg bare er som en søster for ham? Hvis
jeg sier at jeg har romantiske følelser for ham, og han ikke har det for meg,
vil det bli ekkelt og pinlig resten av reisen. Nei, det er best jeg holder
dette for meg selv!
God natt!
Hilsen Maria
Kjære dagbok!
Det har endelig skjedd! Mario kysset meg, og
det var ikke bare et vennskapskyss. Det var et skikkelig romantisk kyss! Jeg
tror jeg aldri har vært så lykkelig! Alt er perfekt! Kanskje jeg også har fått
ham til å gjemme minnene om sine foreldre på et vakkert sted. Når skyggene
vender tilbake, og de ville dyrene går på jakt i fjellet – er jeg trygg. Mario
og jeg er i et dypt og seriøst forhold. Romantisk er han, og han synger mange
sanger for meg. Han har en nydelig stemme. Jeg kunne ikke ha hatt det bedre.
God
natt hilsen Maria
Kjære dagbok!
Det er nå tre måneder siden jeg møtte Mario, og
vet du hva? Jeg er gravid! Det er umulig å fortsette reisen til Cuzco med et
barn i magen, så vi har bestemt oss for å finne en landsby og la barnet bli
født der! Jeg vet ikke helt hva jeg føler nå. På en måte er jeg glad for å
sette et barn til verden, men på en annen måte er jeg trist for at reisen til
Cuzco blir avbrutt. Jeg er nok mest av alt glad for å få et barn med den mannen
jeg elsker over alt på jord! Nå gjelder det å finne en landsby hvor jeg kan
føde barnet.
Natta! Maria.
Kjære dagbok!
I dag kom vi til en landsby. Den heter Chio
Kwan. De små steinhusene med stråtak ligger i en sirkel rundt et stort tempel.
Kvinnene arbeider mye. De lager mat, vever de flotte, fargerike draktene sine,
passer barna og fletter kurver. Vi ser ikke så mye til mennene, de er på jakt.
Kvinnene har tatt meg inn i hyttene sine, de smiler og ler mens de ser magen
min vokse med månen utenfor. Jeg har fått en god og myk sengeplass, og en
snill, gammel dame passer på at jeg har det bra! Mario er ute blant mennene som
jakter på jaguarer. Landsbyboerne sier at vi kan få bo her så lenge vi har
lyst. Jeg skjønner ikke alt de sier, men tegnspråk går fint det også.
Jeg gleder meg til barnet kommer! De har laget
en vielsesseremoni for oss. Festen er allerede i gang, leopardskinnene og
quetzalesfjærene dekorerer den opphøyde seremoniplattformen. Medisinmannen har
blandet bryllupsdrikken og prestenes messing har påkalt guden for fruktbarhet.
Og skyggene som fulgte meg på reisen, er borte.
Maria...
Kjære dagbok
Jeg fødte en nydelig datter i går. Å bli mor er
det mest utrolige som har skjedd meg! Helena Frederica heter hun. Hun har svart
hår som natten, hun har øyne brune som kaffe og gyldenbrun hud som den fineste
sand. Hun er så vakker, kjære dagbok, og jeg er så lykkelig. Vi trives veldig
godt i denne lille landsbyen. Om dagene er Mario ute på jakt med de andre
mennene fra Chio Kwan, mens jeg er hjemme med Helena. Ingenting kunne vært
bedre, selv om jeg ganske ofte tenker på skattekartet, og hva som finnes der.
Men det kan jeg ikke tenke på nå, det viktigste er at Helena blir tatt vare på.
Jeg skal bli en like god mor som den jeg selv hadde. Slik kan Helena bli en
sterk og modig kvinne. I dag skal jeg ut for å samle en hvit melkelignende
sevje fra de mange gummitrærne her. Kanskje jeg skal lage et par sko til Mario,
eller en ball til Helena? Selv om jeg har det helt bra, har uroen igjen grepet
meg. Jungeldyrenes øyne skinner i natten.
God
natt! Maria
Kjære dagbok
Jeg klarer det ikke mer! Jeg vet at Helena bare
er knapt et halv år, men nysgjerrigheten tar overhånd. Jeg må dra til Cuzco og
finne skatten. Mario sier at han kan ta vare på Helena mens jeg er borte. Men
skal jeg dra fra dem? De betyr jo så mye for meg. Jeg trenger tid til å tenke.
Jeg trenger menneskene og mysteriet.
God
natt Hilsen Maria!
Kjære dagbok
Nå er jeg på vei til Cuzco. De unge mennene i
landsbyen har bygget en liten flåte til meg. De sier elva er snill herfra. De
sier jeg vil greie det alene. Jeg måtte dra, ellers hadde den uløste gåten
kommet til å jage meg hele tiden. Reisen er lang, jeg har seilt i to dager og
har enda mye igjen. Jeg finner styrken i min kjærlighet til Mario og Helena.
Jeg kan ikke vente til jeg er tilbake i Marios armer igjen. Selv om natta er
varm, våknet jeg og frøs i går.
God
natt! Maria.
Kjære dagbok
Elva er stille, himmelen er blå og solen
skinner som aldri før. Den varme årstiden er snart slutt. Selv om dette er
”Landet med evig vår”, blir det litt kaldere nå. Været er flott, men jeg skulle
ønske at vinden kunne ha kommet. Jeg blir så sliten av å padle hele tiden. Slik
har det vært i de to siste dagene. Dette er det mest strevsomme jeg noen gang
har opplevd. Svetten renner nedover pannen, beina er som to slanger og hendene
er fulle av små vonde blemmer. Jeg savner familien sånn, de er de eneste jeg
tenker på om dagene. Om kveldene hører jeg brølene fra alle de ville dyrene her
ute. I går padlet jeg forbi en vulkan, der en tucan sirklet høyt på
himmelhvelvingen med de flotte fjærene sine. Nei, nå må jeg spare energi til
morgendagen, det trenger jeg. Hver gang skyggene blir lange, synger jeg for
Helena Frederica.
Maria!
Kjære dagbok!
I dag ankom jeg Cuzco. Det første jeg fikk øye
på var tempelet som ruvet høyt på et fjell. Jeg kommer sikkert til å bruke hele
morgendagen på å komme meg opp dit. Akkurat nå skulle jeg ønske Mario var her.
Jeg savner ham sånn! Jeg håper han har det bra sammen med Helena Frederica. Jeg
begynner å angre litt på at jeg dro fra dem, er skatten så viktig? Ja, jeg tror
ikke jeg finner fred før jeg finner skatten. Jeg må liksom fullføre det mor og
far begynte på!
Nei, god natt kjære dagbok! I morgen klatrer
jeg opp alle trappene til tempelet! I morgen tenner jeg lyset i skyggen. Da vil
den uroen jeg føler helt sikkert forsvinne.
Maria
Kjære dagbok!
I går nådde jeg tempelet. Det var så stort! Jeg
kviet meg litt for å gå inn, husket forrige gang jeg skulle til å gå inn i et
tempel. Det var masse tegn på steinveggene. Inkaguder. Gangen var trang og
mørk, og luften var rå. Jeg tente den litt fuktige fakkelen jeg hadde fått tak
i. Til slutt kom jeg til et stort og tomt rom. På veggene der inne hadde de samme
tegnene som på veggen i gangen. Midt i rommet sto en liten kiste. Jeg knelte
foran den og åpnet lokket. Jeg tok hånda ned i kista, det var noe der! Jeg
løftet det opp og så nærmere på det. Det var en gullstatue. En kvinne! Øynene
var grønne. Det var øyne av jade! Da jeg hadde tenk meg om en stund, fant jeg
ut at statuen lignet kvinnen på medaljongen min! Hvem var den kvinnen? Rundt
halsen på statuen hang det et smykke med en fjær på. Quetzalesfjær! Da jeg
skulle snu meg for å gå, ble fakkelen slukket av et kaldt vinddrag som fikk meg
til å gispe. Jeg ble stående i mørket og lytte. Det var som om gudene hadde
grepet tak i meg. Jeg ville rømme ut i solen, ut i virkeligheten. Jeg var redd.
Skyggene hadde endelig greid å fange meg. Jeg gråt og snublet famlende i
retning av utgangen. Da hørte jeg den, lyden av kalde skjell som spiller i
natten. Et rislende faresignal. Like etter kjente jeg en stikkende smerte i
ankelen. Jeg var bitt av en slange! I dag tenkte jeg ikke mer på skatten. I dag
går tankene til mine kjære…
Hvem skal overta morsrollen til Helena? Jeg
håper det beste, selv om jeg har følt meg litt slapp i dag. Det svir litt nå,
men jeg håper det går over til i morgen, da jeg skal gå hjem til Chio Kwan.
Hjem til Helena Frederica. Hjem til Mario for å vise dem statuen.
Medisinmannens medisiner virker sikkert mot bittet.
God natt! Maria!
Kjære dagbok
Endelig nærmer jeg meg Chio Kwan. Jeg kjemper
mot slangebittet, det blir vondere og vondere for hvert skritt jeg tar. Snart
kommer jeg heldigvis til havet og flåten min. Jeg skal klare det! Jeg skal
komme meg hjem til Mario og Helena, jeg savner dem sånn. Når feberen tar tak i
meg kjemper jeg meg videre gjennom jungelen. De ville dyrene er jeg ikke redd
mer – de vet jeg skal hjem. God natt Hilsen Maria!
Kjære dagbok
Nå ser jeg Chio Kwan! Jeg vet bare at jeg må
hjem. Jeg vil virkelig møte mannen og datteren min. Jeg elsker dem og kan ikke
dø uten å ta farvel! Jeg tror ikke jeg klarer meg særlig lenge nå, jeg må komme
meg fort tilbake til landsbyen. Nå er jeg så utslitt at jeg ikke klarer å
skrive stort mer, så god natt kjære dagbok og farvel. Kanskje dette er siste
gang jeg skriver i deg.
Maria……
Skrevet av 9. klasse ved Stokkan Ungdomsskole,
Stjørdal
28. mai 2002.