Oppdatert: 27.09.23
LudvigHolberg: 'Ankomst til planeten Nazar'

Fra Niels Klims reise til den underjordiske verden (1741)

I forbindelse med en undersøkelse av en fjellhule utenfor Bergen faller Niels Klim ned i jordens indre. I første omgang kommer han til landet Potu, der innbyggerne er trær.


Da jeg hadde overstått luftturen og landet i god behold uten mén (for gribben ble svakere og svakere og fløy etter hvert langt fra så hurtig som den hadde gjort i begynnelsen), ble jeg liggende urørlig mens jeg ventet på hva den nye dagen kunne bringe. Jeg la merke til at min gamle menneskelige svakhet hadde vendt tilbake, og at jeg nå følte trang til både søvn og mat, og jeg angret på at jeg så lettsindig hadde kastet brødet fra meg. Utmattet av denne og andre bekymringer falt jeg likevel endelig i dyp søvn.
Så vidt jeg skjønner, må jeg ha sovet bortimot to timer, da et redselsfullt brøl, som lenge hadde forstyrret meg i søvnen, fikk meg til å bråvåkne. Mange merkelige bilder hadde jeg sett i drømme. Jeg drømte at jeg hadde kommet tilbake til Norge, og at jeg hadde fortalt mine landsmenn hva jeg hadde opplevd. Jeg trodde jeg hørte klokker Niels Andersen ved Fana kirke (like utenfor Bergen) synge; og den ynkelige stemmen skar meg i ørene som vanlig. Derfor trodde jeg først at det var tutingen hans som hadde vekket meg; men da jeg i det samme så en stor okse like i nærheten, antok jeg at det var oksebrølene som hadde vekket meg. Engstelig så jeg meg omkring .. . Og så solen forgylle vide grønne sletter og frodige marker. Her og der stod noen trær, som merkelig nok beveget seg, enda det var så stille at ikke en fjær rørte seg.
Da oksen i det samme for mot meg, løp jeg alt jeg kunne bort til et tre i nærheten og forsøkte redselsslagen å klatre opp i det. Men ikke før var jeg kommet opp i treet før jeg hørte et skarpt og gjennomtrengende hvin, nærmest et slags kvinnehvin, og i det samme fikk jeg et trøkk så alt svartnet for meg og jeg gikk rett i bakken. Det var som om jeg var blitt truffet av lynet, og jeg holdt på å gå til av skrekk da jeg rundt omkring meg hørte stemmer og støy – omtrent som på torget eller på børsen hjemme når det er på det mest folksomme. Jeg åpnet øynene og så en hel levende skog omkring meg; hele sletten var full av trær og busker – der det før bare hadde vært en seks-sju stykker av dem. Jeg kan ikke si hvor ute av meg jeg ble av alt dette og hvor tummelumsk jeg ble av synet. Snart innbilte jeg meg at jeg drømte, selv om jeg var våken, snart trodde jeg at jeg var omgitt av spøkelser og onde ånder, snart noe enda tåpeligere. Men jeg fikk ikke mye tid til å reflektere over disse selvbevegelige veseners natur, for akkurat da kom det et tre og senket en gren med seks kvister ytterst, omtrent som seks fingrer, farende mot meg, løftet meg opp og bar meg bort, mens jeg skrek alt jeg orket. Vi ble fulgt av en masse trær av alle mulige arter og størrelser. De utstøtte alle lyder, som kunne være ord, selv om de var helt uforståelige for meg. Bare to ord fikk jeg tak i: Pekel Erni, som de gjentok igjen og igjen. Jeg hørte senere at det betydde: merkelig apekatt. Skikkelsen og klesdrakten min fikk dem faktisk til å tro at jeg var en ape, selv om jeg hadde et helt annet utseende enn landets egne dyr. Det var da også dem som mente at jeg kom fra firmamentet (himmelhvelving), og at en fugl hadde trukket meg ned; slikt kunne historien fortelle om fra gammelt. Alt dette skjønte jeg først noen måneder senere, da jeg hadde lært det underjordiske språket. I min redsel og panikk akkurat da var ikke bare alt det trærne sa uforståelig for meg, jeg forstod ikke engang hvem jeg selv var. Like lite skjønte jeg hvor det langsomme, høytidelige opptoget jeg på min måte deltok i, skulle hen, selv om den truende knurringen og mumlingen jeg hele tiden hørte, ikke var egnet til å gjøre meg optimistisk.
Det var også all mulig grunn til å være forarget. Det treet jeg hadde gitt meg til å klatre opp i på flukten fra oksen, var byfogdens kone. (Hennes mann hadde sitt virke ved retten i nærmeste by.) Den fornærmede parts posisjon forverret også min stilling. Det virket nemlig som om jeg ikke bare hadde forsøkt å voldta en hvilken som helst kvinne, men en adelig kvinne — ved høylys dag, i manges nærvær. Slikt virket uvant og sjokkerende på et anstendig og dypt moralsk folk. Langt om lenge kom vi til den byen der jeg skulle holdes som fange.
Byen var virkelig en severdighet. Den hadde imponerende bygninger og var i hele den måten kvartalene, gatene og plassene var anlagt på, preget av orden og symmetri. Husene var høye og raget slik i været at de mest av alt liknet på tårn.
Plassene myldret av gående trær, som hilste på hverandre ved å bøye grenene når de traff noen de kjente. Jo flere grener de senket, jo mer aktelse og høflighet viste de. Ved synet av en eik, som tilfeldigvis akkurat da kom ut av et fornemt hus, trakk de andre trærne seg til side og senket nesten alle grenene; det var tydelig at det treet sto over de andre. Det gikk litt etter opp for meg at det var byfogden — altså nettopp ektefellen til det treet jeg etter hva de sa, skulle ha gått løs på. Raskt ble jeg båret inn i byfogdens hus, og en dør ble låst etter meg.
Nå kunne jeg altså regne meg som tukthusfange. Og mindre redd ble jeg jo ikke da jeg så at det stod tre vakter utenfor døren. Hver eneste en av dem hadde seks økser, for så mange grener hadde de. (Antall grener svarer altså til antall armer; antall kvister til antall fingrer.) Jeg la merke til at alle hadde menneskeliknende hoder på toppen av stammene, og at de i stedet for røtter hadde to temmelig små føtter. (Derfor lunter beboerne av denne planeten seg av sted som skilpadder.) Hvis jeg hadde vært ubundet, ville det altså vært lett for meg å flykte. Jeg kunne jo fly, sammenliknet med dem.
Jeg var nå altså helt overbevist om at trærne var beboerne av denne kloden og at de hadde forstand. Og jeg var ikke blitt mindre imponert over naturen og alle de ulike formene for liv den var full av.
De underjordiske trærne er ikke nær så høye som våre. De fleste er knapt høyere enn et vanlig menneske. Noen er enda mindre, de er mer som blomster og planter. Jeg trakk den slutning at de var barn.
Det er vanskelig for meg å gi uttrykk for hvor forvirret jeg ble av alt dette, hvor fortvilet jeg var, hvordan jeg lengtet etter mitt elskede fedreland. For selv om trærne nok var sosiale vesener — de kunne snakke og hadde en viss forstand — tvilte jeg på om de kunne sammenliknes med menneskene. Jeg antok at rettferdighet, barmhjertighet, vennlighet og andre moralske fortrinn ikke kunne finnes blant dem. Mens jeg slik gav meg helt over, som om jeg var et kvinnfolk, kom vokterne inn i rommet; de bar økser, og jeg trodde derfor at de var en slags liktorer (rettstjenere, livvakter). Med dem foran meg ble jeg ført gjennom byen til en staselig bygning som lå midt på en plass. Jeg innbilte meg at jeg hadde fått diktators rang, at jeg var mektigere enn en romersk konsul; for konsulene hadde tolv liktorer i sitt følge, mens jeg hadde atten. I porten til den bygningen jeg ble ført til, sto en statue av rettferdighetens gudinne i skikkelse av et tre med en vektskål i grenen. Hun kunne se ut som en ung kvinne med et viktig og morskt utseende; hun hadde skarpe øyne, og gav uttrykk for et alvor som verken var innadvendt eller utfordrende, bare høytidelig. Jeg gikk derfor ut fra at jeg var blitt ført til rådhuset.
Inne i rådssalen var gulvet belagt med glitrende ulikefargede marmorsteiner. På en gullstol, formet som et dommersete, satt et tre med to ganger seks assessorer (meddommere) omkring seg; de satt henholdsvis til høyre og venstre for dommeren i rekke og rad på mindre stoler. Dommeren var en middels palme, lett kjennelig på de ulikefargede bladene. Han var på hver side omgitt av embetstjenere, tjuefire i alt; de hadde alle seks økser hver. Unektelig et skremmende syn! Jeg måtte jo gå ut fra at jeg hadde med et blodtørstig folkeferd å gjøre.
Da jeg kom inn, reiste dommerne og assessorene seg og løftet grenene i været. Etter denne høytidelige seremonien satte de seg igjen. Da de hadde gjort det, ble jeg ført fram for skranken — midt mellom to trær som hadde fått stammene sine trukket med saueskinn. Jeg sluttet at de måtte være sakførere, og det var de også.
Før de begynte å tale, ble dommerens hode dekket til med et svart tøystykke. Så holdt anklageren en kort tale, som han gjentok tre ganger. Forsvareren svarte like kort. Etter innleggene ble det en halv times taushet. Så tok dommeren tøystykket av hodet, reiste seg, strakte grenene i været og sa høytidelig noen få ord. Jeg skjønte at det måtte være dommen. Da den var falt, ble jeg ført bort til mitt tidligere fengsel. Der satt jeg så og ventet meg at jeg skulle bli ført ut for å piskes.
Uansett hvordan det nå skulle gå måtte jeg tenke over alt jeg hadde opplevd, og jeg kunne ikke la være å smile over dette idiotiske folket. Det virket på meg som om de mer hadde oppført et skuespill enn avholdt rettssak. Alle geberdene, utstyret, seremoniene osv. – alt virket som om det mer hørte hjemme i gjøgleriets og pantomimens verden enn i en alvorlig rettssal. Jeg måtte tenke på hvor lykkelige vi var i vår verden – og særlig på hvor høyt vi europeere stod over andre mennesker.
Selv om jeg slik i mitt stille sinn tok skarp avstand fra det underjordiske folkets vanvidd og dumhet, måtte jeg innrømme at de stod over denne. Byens praktfulle utseende, bygningenes symmetri og mye annet tydet på at trærne ikke manglet forstand og at de var i stand til å løse enkelte, spesielt tekniske oppgaver. Men det var også alt man kunne si til deres fordel, mente jeg.
Mens jeg satt og tenkte slik kom det inn et tre med en legekniv i hånden. Etter at det hadde knappet opp trøyen på meg og trukket opp ermet mitt, skar det øvet et snitt i medianblodåren min (blodåre i albuen), tappet en passende mengde blod og forbandt armen omhyggelig. Da det hadde utført oppdraget sitt, og sett undersøkende på hodet, gikk det taust og liksom fylt av forbauselse bort. Alt dette bestyrket meg i troen på at folket var usedvanlig dumt. Men da jeg hadde lært det underjordiske språket og blitt forklart allting, ble min forakt forvandlet til beundring. Den rettssaken jeg så tankeløst hadde ledd av, ble forklart for meg på denne måten. På grunn av min legemsform hadde man antatt at jeg kom fra firmamentet. Jeg hadde – mente man – overfalt en skikkelig og fornem dame. For denne forbrytelsen var jeg blitt ført for retten. Den ene advokaten hadde pustet opp forbrytelsen min og hevdet at jeg burde idømmes lovens strengeste straff. Den andre hadde ikke nektet for at jeg var skyldig, men han hadde bedt om at straffen ble utsatt til det var blitt klargjort hvem jeg var, hvor jeg kom fra og om jeg var et umælende dyr eller et fornuftsvesen. At trærne strakte grenene i været var en vanlig religiøs seremoni før alle rettsavgjørelser, ble det fortalt meg. Advokatene var trukket med saueskinn for at de skulle huske å være ærlige og redelige. I realiteten er alle her ærlige og redelige, så det er altså mulig – i et velstyrt samfunn – å finne rettskafne og ukorrupte advokater. Det er så strenge lover mot prokuratorknep at det ikke nytter å snakke seg bort fra korrupsjon og lurerier og saksfordreininger: Ikke noe bedrageri kan skjules, ingen forbrytelse kan unngå sin straff.
Når talene i retten ble gjentatt tre ganger, hang det sammen med at dette folket tradisjonelt er trege i oppfattelsen. Ved dette trekket skiller de seg fra andre folkeslag. Bare noen få av dem kunne skjønne noe de hadde lest gjennom i all hast eller forstå noe de bare hadde hørt en enkelt gang. Folk som straks oppfattet en ting, mente man her manglet dømmekraft, og de fikk sjelden viktige eller betydningsfulle stillinger. Erfaringen hadde lært dem at det ikke ble noen sammenheng i styre og stell når det falt i hendene på kvikke personligheter (de såkalte begavelser), men at de sene (eller såkalte sløve) igjen og igjen hadde fått orden på de sakene som de kvikke hadde brakt full forvirring i. Det lød alt sammen merkelig; men etter at jeg hadde tenkt grundig over det virket det ikke totalt meningsløst på meg.
Men aller merkeligst var likevel den historien jeg hørte om dommeren. Det var faktisk en kvinne, født og oppvokst i byen – og fyrsten hadde utnevnt henne til kaki, dvs. overdommer der. Dette folket gjør nemlig ingen forskjell på kvinner og menn når det skal besettes stillinger, men de velger den som er best egnet. For at en skal vite hva hver enkelt kan og hva slags evner innbyggerne har, er det opprettet skoler, med bestyrere eller ledere, som kalles Karatti (direkte oversatt: prøvere eller undersøkere). De har til oppgave å undersøke hva innbyggerne kan og hva slags evner de har, spesielt grundig skal de undersøke elevenes personlighetstype, og etter en prøve, som blir holdt en gang i året, skal de sende inn en oppgave til fyrsten over dem som kan få offentlige stillinger, og samtidig gi opplysninger til ham om hva elevene passer til og i hvilken stilling de vil kunne gjøre mest nytte for seg. Etter at fyrsten har fått denne oppgaven noterer han kandidatens navn i en spesiell bok for å ha oversikt over hvem han skal gi ledige stillinger til.
Den unge kvinnen jeg nettopp har nevnt, hadde fire år før fått et strålende vitnesbyrd av karattene. Derfor hadde fyrsten utnevnt henne til overdommer i hennes egen hjemby. Potuanerne følger nemlig helt og fullt den skikken, ut fra forestillingen om at ingen trær kjenner noe sted bedre enn det stedet hvor en er født og oppvokst. Navnet hennes varPalmka. Hun hadde alt med største berømmelse innehatt stillingen i tre år, og hun ble betraktet som det klokeste treet i hele landet. For oppfattelsesevnen hennes var så langsom at hun knapt forstod noe før det var blitt gjentatt tre – fire ganger. Men det hun forstod, forstod hun også fullt og helt, og hun kunne klargjøre alle vanskelige saker så overbevisende at det hun sa ble sett på som orakelsvar:
Retten kunne hun veie på vektens tvillingskåler. Balansen kunne hun finne uansett hvordan alt vippet, selv når de syntes å svikte, målet så vel som vekten. I fire år hadde alle hennes dommer blitt stadfestet og rost av høyesteretten i Potu. Skikken med ikke å utelukke det annet kjønn, som jeg altså fra først av hadde tatt avstand fra, viste seg altså ved nøyere ettertanke ikke å være så urimelig likevel. Jeg sa derfor til meg selv: Sett at kona til byfogden hjemme i Bergen hadde dømt istedenfor mannen? Sett at advokat Severins veltalende og meget begavede datter hadde opptrådt i retten i stedet for faren? Det ville ikke vært til skade for retten – og kanskje ville bent fram Rettferdighetens gudinne sjeldnere blitt mishandlet! Jeg tenkte på hvor hurtig det dømmes i europeiske rettssaker; på at det i all hast avsies dommer som, hvis de var blitt grundigere undersøkt, ikke ville holdt. Når det gjelder årelatingen av meg, var grunnen til den følgende: Når et tre blir kjent skyldig i en forbrytelse, blir det ikke dømt til pisking, lemlesting eller henrettelse, men til årelating – for at en kan bli klar over om forbrytelsen skyldes ondskap eller en feil ved blodet eller væskene – og om feilen kan rettes ved et inngrep. Så det må sies at domstolene snarere vil helbrede enn straffe. Inngrepet er likevel en slags straff, fordi det blir sett på som en skam å dømmes til årelating. Hvis den dømte begår en ny forbrytelse, blir han fradømt sitt statsborgerskap og som regel forvist til firmamentet, der de tar imot alle uten unntak. Jeg skal senere få komme tilbake til denne type landsforvisning og hva den går ut på.
Grunnen til at legen som årelot meg, hadde virket forbauset da han så blodet mitt, var at denne klodens beboere i stedet for blod har klar, ren saft i årene. Jo renere den er, jo uskyldigere er vedkommende person.
Alt dette skjønte jeg først ordentlig etter at jeg hadde lært meg det underjordiske språket. Men jeg begynte fort å se mildere på dette folket, som jeg ubetenksomt hadde dømt altfor hardt. Jeg forstod at trærne som jeg fra først av hadde ment var dumme og vanvittige, ikke manglet menneskelig følelse – og at jeg altså ikke behøvde være redd for livet. Dette ble jeg straks bestyrket i, da jeg skjønte at jeg skulle få mat to ganger om dagen. Måltidene bestod som regel av frukt, urter og bønner; til drikke fikk jeg en klar, søt og meget velsmakende væske.
Byfogden, som jeg ble holdt som fange hos, skrev kort etter til fyrsten, som oppholdt seg ikke langt fra byen, at han rent tilfeldig hadde fått tak i et tenkende, men temmelig merkelig vesen. Det overrasket fyrsten og gjorde at han gav ordre om at jeg skulle lære språket og sendes til hoffet. Jeg fikk derfor en lærer, som i løpet av et halvt år fikk meg så langt at jeg kunne snakke temmelig bra med innbyggerne. Da jeg hadde lært språket så pass, kom det ny ordre fra hoffet om at jeg skulle lære mer, og at jeg skulle begynne på skolen i byen, slik at karattene (eller prøverne) der kunne finne ut hva slags evner jeg hadde og hva slags undervisning som var mest velegnet for meg. Dette sørget de samvittighetsfullt for; og de tok seg like mye av min kropp som av min ånd. Særlig var de ivrige etter at jeg skulle likne et tre, så langt det da kunne gjøres – og jeg ble utstyrt med kunstige grener.
Når jeg etter skoletid kom hjem igjen, snakket verten min med meg om alt mulig. Han moret seg over å høre om hva jeg hadde opplevd på reisen; men aller mest overrasket ble han da jeg beskrev jorden og den veldige, stjerne-prydede himmelen som omgav den. Alt dette hørte han på med våken interesse; men han ble rød da jeg fortalte om de livløse trærne på jorden som var festet til jorden med røtter. Og han ble rasende da jeg fortalte at trærne hos oss ble hugget ned og brukt til oppvarming og matlaging. Sinnet hans la seg likevel litt etter litt, da han hadde tenkt grundig over saken. Han rakte de fem grenene sine mot himmelen og priste skaperens visdom, han som har så mange uransakelige veier; og han hørte ivrig etter det jeg ellers fortalte.
Kona hans, som inntil da hadde skydd min person, forsonte seg med meg og skulte ikke lenger etter meg nå da hun hadde fått greie på den egentlige grunnen til at jeg var blitt brakt for retten: Det var fordi jeg trodde hun var et slikt tre som vi pleier å klatre i, at jeg hadde begått min fadese. Jeg snakket likevel bare med henne når hennes mann var til stede og med hans tillatelse – for ikke å rive opp igjen det gamle såret og igjen bli utsatt for hennes mistro.

Oppgaver:









oppdatert 27.09.23
Page visited 62157 times
Totalt:
11.975.550  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes

Kontaktinfo







Ny bok!


Forfatter og bok
Bakgrunnsstoff