Realismen i Norge


Overgangstiden 1850 - 1871


Overgangsperioden 1850 - 1871
Historisk bakgrunn Idehistorisk bakgrunn Litteraturen i perioden
Sentrale emner Fra romantikk til realisme Ivar Aasen
Eilert Sundt Aasmund Olavsson Vinje Kvinner som forfattere
Hanna Winsnes Camilla Collett Magdalene Thoresen
Bjørnstjerne Bjørnson Henrik Ibsen


Må kunnes Bør kunnes Artig å kunne







Innledning
Denne modulen gir en liten oversikt over den gradvise utviklingen fra nasjonalromantikken mot realismen. Det er alltid vanskelig å operere med eksakte årstall i slike sammenhenger. For oversiktens skyld har jeg allikevel valgt å bruke 1850 som et slags "startsted" og 1871 som den endelige overgangen til realismen. Det sistnevnte årstallet er primært valgt på grunn av innledningen til Brandes forelesningsserie ved universitetet i København.
Uansett er håpet at siden kan gi en viss bakgrunnsforståelse for den litterære utviklingen som fant sted i perioden.




Fra romantikk til realisme: Overgangstiden 1850 - 1871


Det sårede får - klikk for større bilde...Allerede i 1837 tok kritikeren P.J. Collett et oppgjør med romantikken. Han var særdeles negativ til Conrad N. Schwachs romantiske diktsamling. Hovedinnholdet i kritikken var at dikteren i langt større grad burde hentet stoffet sitt fra det virkelige liv, dvs. vært mer realistisk. Collett var imidlertid ikke interessert i noen ’rå’, opprivende og altfor direkte realisme. Han ønsket at diktningen skulle representere forsoning og harmoni, det var det ideale og sentrale ved tilværelsen som skulle understrekes. En slik realistisk diktning med klare ideale rammer kaller vi poetisk realisme.
"Synnøve Solbakken" av Bjørnstjerne Bjørnson og "Amtmandens Døtre" av Camilla Collett er gode litterære eksempler på den poetiske realismen.
I malerkunsten ønsket man også å vise virkeligheten slik den var der og da, gjerne med følelse, men uten å ta stilling. Maleriet "Det sårede får" (1865) av Knud Bergslien kan tjene som et eksempel.
Asbjørnsen og Moes Norske Folkeeventyr viste også klare realistiske trekk, og bar på den måten i seg varslet om en ny tid.


Ivar Aasen Ivar Aasen representerte noe nytt i litteraturen da han brukte det nye norske landsmålet sitt. Han syntes det var helt galt at barna skulle lære dansk på skolen, de burde lære et språk som sto så nært deres eget talemål som mulig. I motsetning til Wergeland og Welhaven, som skrev for det 'dannede' publikum, og Bjørnson, som skrev for bøndene, hadde Aasen solide røtter i det vanlige bondemiljøet, og han ville skrive på et språk som de følte seg hjemme i og forstod. Den realistiske dimensjonen i Aasens diktning bestod i at han ikke (som romantikerne) var konsentrert om det ideelle og det som skjulte seg bak tingene. Han ønsket heller å skildre den virkelige verden på en slik måte at leseren kjente seg igjen. En viktig drivkraft bak diktningen var også at han gjerne ville bevise at det nye landsmålet egnet seg til diktning.
Aasen kunne glede seg over at arbeidet hans gav frukter. I løpet av få år kom det stadig flere diktere som skrev på det nye landsmålet. I tillegg opplevde han at dikningen hans i stadig større grad ble verdsatt av den 'vanlige' mann og kvinne.
Selv om Aasen hadde som mål å skrive om konkrete emner på et språk folk flest forstod, var allikevel diktningen hans preget av religiøse og nasjonale verdier og idealer.
Du finner en god del del Aasen-tekster på nettet, blant annet svært mye nyttig stoff om Ivar Aasen på denne danske siden.


Millom bakkar og berg

Millom bakkar og berg ut med havet
hever nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv hever tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender,
det var ingen som der hadde bygt.
"Lat oss ryddja og byggja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt."

Og han vandest til vågnad og møda,
der han laut vera herdig og sterk,
men han høyrer med hugnad ei røda
um stor manndom og dugande verk.

Kring om dalen stod fjelli som grindar,
men um bergi var grasgrøne band;
der han gjekk millom heidar og tindar
og der såg han so vidt yver land.

Ivar Aasen



Eilert SundtEilert Sundt (1817-75)fungerte både som prest og samfunnsforsker, men det er nok samfunnsforskeren Eilert Sundt som har satt dypest spor etter seg. Han ble sterkt grepet av den nasjonale interessen som vokste stadig sterkere frem opp gjennom århundret, og han endte opp med å bli en av foregangsmennene for studiet av folkelivet i Norge.
Fra 1845 fungerte han som lærer ved Kristiania tukthus, og lærte der de såkalte "fantene" å kjenne. Dette gav ham interesse for deres språk, tenkesett og livsforhold, og han sa seg villig til å engasjere seg i forskning innen dette området. Rammen for studiene ble utvidet til å omfatte de dårligst stilte befolkningsklassenes liv og kultur.
Eilert Sundt var Norges første vitenskapelige samfunns-forsker. Han reiste omkring i Norge for å undersøke arbeiderklassens levekår og skikker. Som Wergeland trodde han på opplysning som et middel for å bedre arbeidsfolks kår. Eilert Sundt meldte seg først inn i Thranes arbeiderforening for å gjøre den om til en ren filantropisk forening, men dette forsøket førte ikke fram. I 1864 var han selv med på å stifte en slik forening, Kristiania Arbeider-samfund, og her var han også leder fram til 1870.
Han utgav en lang rekke skrifter der han på grunnlag av selvstendige, personlige undersøkelser skildret viktige sider av store befolkningsklassers liv og kultur generelt.
Alle dere som leser geografi, må be læreren deres om å fortelle om Eilert Sundts lov i befolkningslæren (demografi).
Fra å være grepet av en nasjonal interesse utviklet Eilert Sundt seg til å bli den personen som kanskje sterkest gjorde sitt for å avkle nasjonalromantikken dens stråleglans. Han mistet raskt alle illusjoner om den 'høvelige storbonden'. På sine mange reiser møtte han det egentlige bondesamfunnet, som var noe ganske annet enn det nasjonalromantikerne hadde diktet om i flere tiår. Han møtte uvitenhet, analfabetisme, urenslighet, lopper og lus, fyll, vold, fattigdom og en elendighet han aldri hadde kunnet forestille seg.
Eilert Sundt er regnet for å være en av våre betydelige samfunnsforskere, og var definitivt en vitenskapsmann som banet vei for realismen.
HER kan du lese mere om Eilert Sundt!
Du finner også et godt utvalg av Eilert Sundts verker på nettet.

Kilder:
Aschehougs konversasjonsleksikon, bind 18, s. 253
"Bruer" (Asch.), Norsk språk og litteratur vk 1+2, s. 95
Eilert Sundt i Nasjonalbiblioteket


Aasmund Olavsson VinjeAasmund Olavsson Vinje ble født i 1818 i Vinje i Telemark. Foreldrene hans var husmannsfolk. Det vil si at kom fra det aller laveste sosiale laget i landet. Men gutten var skoleflink, og han skaffet seg stadig mer skolegang, som han finansierte ved å jobbe som lærer for lavere trinn enn de han gikk på selv. Han leste på denne tiden både filosofi og språk, og debuterte forholdsvis tidlig med artikler om forskjellige politiske emner. I 1848 kom han inn på Heltbergs "studentfabrikk" i Christiania, der han var samtidig med både Ibsen, Bjørnson og Lie! I 1850 tok han artium, 32 år gammel. Han fortsatte med å studere jus, og ble autorisert overrettssakfører i 1857.
Etter at Ivar Aasen grunnla landsmålet, det nye skriftspråket, var Vinje en av de viktigste brukerne. Han var i stor grad med på å sikre at det fikk en utbredelse, og det var ikke kun gjennom skjønnlitteratur. Vinje var en av de aller mest sentrale landsmålsforfatterne etter Aasen
Gjennom mesteparten av 1850-årene brukte han norsk-dansk, men i 1858 sa han farvel både til dansken og til korrespondentjobben han hadde hatt ved Drammens Tidende og startet 'Dølen', der alt fra landbruksreportasjer til noveller og dikt sto på trykk. Allerede i 1852 ble han påvirket av Aasens språkideer. Han prøvde lenge å blande inn norske ord og former i det norsk-danske språket, men var selv utilfreds med resultatet. Også i det nye nasjonale språket blandet han inn danske ord og former, fordi han «som praktisk Skriver» ikke ville gjøre overgangen for vanskelig for leserne.
Aasen-normalen var rettesnor for Vinje, men han ekperimenterte meget med språkformen sin, og avvek på visse punkter fra Aasen. Til tider er Vinjes språk sterkt preget av telemålet, og mot slutten prøvde han seg med en mer lydrett skrivemåte (ortofoni). Det reneste Aasen-språket brukte han i «Ferdaminni». Aasen aksepterte Vinjes språkform, og skrev i en nekrolog, at «Fordelen ved Tingen var, at Vinje bestandig blev læst, og at Folket derved vænnede sig til at læse og efterhaanden forsonede sig med den uvante Sprogform.»
Vinjes språkoppfattelse var først og fremst nasjonal: Den norske nasjon hadde behov for et særegent norsk skriftspråk. Klasseopprøret skrev han spottende om, men han støttet folkeopplysningstanken. Han var realist og kritiserte bonderomantikken, som den f.eks. kom til uttrykk i «Arne» af Bjørnstjerne Bjørnson.
Vinje kan ikke settes i noen politisk bås. Han skiftet ofte standpunkt og kan virke motsetningsfylt. I Mandal var han påvirket af Jaabæk, og da han kom til Oslo, ble han begeistret for arbeiderbevegelsen og ideene fra Februarrevolusjonen. Men senere kunne han kritisere alt dette. Den nasjonale politikken støttet han hele tiden, og de siste årene støttet han bondeopposisjonen.
I Oslo skapte Vinje et miljø, «Døleringen», omkring seg, som besto av flere fremtredende kulturpersoner og vitenskabsmenn. Der formidlet han meget av kontakten mellem den politiske opposisjonen og den nasjonale språkbevegelsen.
Han var skeptisk og trassig. « ... nu fører jeg Krig mod Aarhundreder og Landets største Mænd,» skrev han, da han hadde startet Dølen. Han kunne være sterkt ironisk og uhøytidelig. Disse egenskapene avspeiler seg også i det han skrev, og han trådte mange på tærene med sin kvasse penn. Vinje har fått innflytelse på norsk journalistisk skrivestil. Han brøt med den omstendelige skrivemåten og skrev kvikkere og mere direkte.
Sommeren 1860 la Vinje ut på en lang tur fra hovedstaden til Trondheim, der han ville ta del i kongekroningen. Inntrykkene fra denne turen ble gitt ut i bokform: "Ferdaminni frå Sumaren 1860".
På reisen sin fant han mye å kritisere. Han brukte kraftig ironi over de som romantiserte bygdesamfunnet og gjorde det til et glansbilde. Vinje la ikke fingrene imellom når han beskrev og kritiserte vanstell, fyll, uhygeniske forhold, etc. som han møtte på sin vei.

Kilder:
Høgskolen i Volda
http://www.leksikon.org


Kvinner som forfattere

Kvinnene hadde så langt vært lite representert blant forfatterne. Vi leser om Dorothea Engelbretsdotter på 1600-tallet, og etter henne hadde Magdalene Sophie Buchholm vært aktiv. Vi bør også merke oss at det i stor grad var kvinnene som holdt fortellertradisjonen ved like, og at det dermed er dem vi kan takke for at såpass mye av folkediktningen overlevde fram mot innsamlingsarbeidet på 1800-tallet. Det sømmet seg imidlertid ikke for kvinner å være for opptatt av litteratur. Kvinnene burde i hvert fall ikke skrive og utgi litteratur selv.
Rundt midten av 1800-tallet begynte kvinnene å bli viktigere i det litterære livet. I tillegg til å fungere som oversettere, konsulenter, bokhandlere, leiebibliotekinnehavere og kolportører, utgjorde de en svært viktig lesegruppe. Dette måtte nødvendigvis føre til at også kvinnene realiserte seg som forfattere.
Av de 13 kvinnene som ga ut prosafortellinger og/eller romaner før 1870, var det imidlertid kun to som våget å gjøre det i sitt eget navn. Samtiden var ikke moden for selvstendige kvinner (se den punktvise fremstillingen), og kvinnelitteraturen var ofte gjenstand for særskilt ondsinnet og nedlatende kritikk. Det var mest behagelig å skrive under pseudonym.
Virksomheten til disse pionerene fikk mye å si for den gradvis økende kampen for kvinnerettigheter i Norge.





Hanna Winsnes kan på mange måter virke som en lite kritisk, kanskje heller tradisjonsbundet forfatter. Men, hun var kvinne, og prestekone med mange barn og en stor husholdning, og forfatter! I tillegg til sine mange plikter som husmor fant hun tid til et imponerende forfatterskap som både omfattet fagbøker og skjønnlitteratur.
Hun var opptatt av å gjøre kvinnenes arbeidsdag enklere, og utgav følgelig ’Lærebog i Huusholdningen’. I tillegg skrev hun både kjærlighets- og spenningsfortellinger samt diverse hverdagsskildringer, som klart representerte noe nytt.
Hanna Winsnes er spesielt kjent for sine eventyr, sanger og leker for barn. Hun var nok opptatt av å oppdra barna til gode, kristne mennesker, men samtidig innebærer litteraturen hennes noe nytt ved at hun i langt større grad enn andre tok utgangspunkt i barnas egne behov og interesser.
På mange måter kan det nok sies at Hanna Winsnes sammen med andre kvinnelige forfattere som Marie Wexelsen og Bolette Gjør la grunnlaget for en egen norsk barnelitteratur.





Camilla Collett i våre (lomme)bøkerCamilla Collett (1813 – 1895) fremstår som den første store kvinneforfatteren med et klart realistisk innhold i litteraturen sin. ”Hun var så stor selv at hun ikke ble mindre ved å være Henrik Wergelands søster,” skrev Knut Hamsun senere om henne.
Som Henrik Wergelands søster ble forelskelsen i Johan S. Welhaven vanskelig (se venstre kanttekst i modul 11). Hennes største problem var nok allikevel at Welhaven ikke gjengjeldte følelsene hennes, og det endte med at forholdet ble avbrutt. Hun skildrer denne avgjørende begivenheten slik: ”En Aften i Begyndelsen af Juni, himmelsk mild og fuld af Vellugt, Liv og Lys! Jeg sad paa Bænken under det store Æbletræ i Haven. (…) Og min Sjel var som en af Knopperne, saa fuld, saa rigtig færdig til Udspringen. Da kom der et Brev; det var enda rosenrødt (…). I den Time brast et Baand mellom Naturen og mig, der aldri skulde heles, og jeg elskede den ikke som før.”
Dette avbrutte forholdet, der avgjørelsen ble tatt av HAM kun, og som delvis skyldtes dårlig kommunikasjon, kommer klart frem i den boken som i særlig grad innebærer en dreining i realistisk retning: ”Amtmandens Døttre” (utdrag).
Camilla Wergeland giftet seg med Peter Jonas Collett i 1841. Han var en svært liberal mann, som var positivt innstilt til kvinners rettigheter. I tillegg var han litterært interessert, og han støttet sin kones forfattervirksomhet, samt godtok at hun hadde interesser som var langt videre enn det som den gang ble regnet for å være sømmelig for kvinner.
Camilla Collett begynte sitt forfatterskap med det hun kalte ’Nogle Strikketøisbetagtninger’, kritiske skildringer av selskapsliv og omgangsformer i ’de dannede klasser’. Da det å være forfatter fremdeles ble regnet for å være på grensen for de akseptable for en kvinne, ga hun ut alt anonymt.
Etter blant annet å ha bidratt med noen av rammefortellingene for Asbjørnsen, ga Camilla Collett ut ”Amtmandens Døtre” i 1854. Romanen blir vanligvis regnet for å være den første realistiske romanen i norsk litteratur. I boken retter Collett et kraftig angrep på oppdragelsen av jentene i ”de dannede klasser”. I den tragiske kjærlighetshistorien ser vi følgene av denne oppdragelsen. De to hovedpersonene, Sofie og Kold, har erklært sin kjærlighet for hverandre, men på grunn av fordommen om at kvinner ikke må ta initiativ i kjærlighetsaffærer, ryker forholdet. To av Sofies søstre er for øvrig presset inn i ulykkelige ekteskap av moren.
Det var mannen som tok alle avgjørelser i utviklingen av kjærlighetsforholdene. Det kvinnen trodde, tenkte, håpet og lengtet etter betydde ingenting. For Camilla Collet ble det et viktig tema å vise hvorledes kvinnene læres opp til å tilsidesette og skjule sine egne følelser, fordi deres verd var mindre enn mannens.
I ”Amtmandens Døttre” sier en av de ulykkelige kvinnene: ”Vor Bestemmelse er at giftes, ikke at blive lykkelige. I den Forstand har jeg seet begge mine ældre Søstre opfylde deres Bestemmelse. De tog deres Mænd med Overlæg, frivillig, og dog vilde de ikke under nogen Omstændighet selv have valgt dem.”
Det er viktig å merke seg at Camilla Collett hadde et bevisst mål om å avdekke et samfunnsonde i ”Amtmandens Døttre”. Romanen angriper det hun kalte ”Støbegodsoppdragelsen” av unge jenter. Akkurat som jernet blir støpt til identiske former etter ønske og behov, ble de unge jentene formet til lydige og underdanige hustruer. De måtte altså lære seg å undertrykke sine ekte følelser, fortie sin kjærlighet og gifte seg med den mannen foreldrene valgte til dem – ofte ut fra rent praktiske hensyn. Camilla Colletts budskap var at dette måtte føre til stor menneskelig ulykke, det er dette som helt klart bestemmer handling og personskildring.
En slik roman kaller vi en tendensroman fordi den så tydelig hevder en mening om de problemene som tas opp. ”Amtmandens Døttre” er følgelig den første klare tendensromanen i norsk litteratur, samtidig som den også var klart idealistisk i tanken på den store, fullkomne og eneste kjærligheten.
Du får et inntrykk av "Amtmandens Døtre" i disse utdragene!
Som realistisk roman var boken tosidig med tanke på språk og innhold. Innholdet var som ovenfor nevnt svært realistisk med en klar tendens. Språket i romanen er derimot så godt som rent dansk, med et tradisjonelt, alderdommelig og ’snirklete’ preg.
I dette utdraget fra "Fædrelandske forfattere" (1877) kommer Camilla Collets syn på forfattens oppgave klart frem.

Camilla Collett var blant de første her i landet som formulerte kravet om en realistisk, samfunnskritisk litteratur, det samme programmet som Georg Brandes senere skulle stille:

”Den Tid er forbi da en Forfatter kun nærede sit Publikum med Hjernespind, da dette lod sig lulle ind i Drømme om Tilstande, der ingensteds hørte Hjemme. Det var gyldne Dage for ham; hvor ophøiet, i hvilken mystisk Fjernhed stod han da for sin Tid; nutildags maa han frem med Sandheden, og Sandheden er nærgaaende; den bevæger, den irriterer. Det er Forfatterens Kald, hans store, skjønne, - vanskelige Kald, at samle disse Virkelighedens spredte Træk.”






Magdalene Thoresen (1819-1903) kom til Norge fra Danmark som lærerinne hos presten H.K. Thoresen på Sunnmøre i 1842. De giftet seg året etter, han 20 år eldre enn henne, og hun ble stemor til hans fem barn fra tidligere ekteskap. Han ble senere forflyttet til Bergen, og under påvirkning av 1850-årenes nasjonalromantiske begeistring ble hennes litterære talent vakt. Mannen hennes døde tidlig, men han hadde klart å oppmuntre henne til å utvikle seg som forfatter, noe som vi allerede har nevnt var ganske uhørt for en kvinne på den tiden.
Hun debuterte med "Digte af en Dame" i 1860, 41 år gammel og enke, mor til fem og stemor til fem - og hun hadde da flere kjærlighetsforhold bak seg. Inntil nylig har hun blitt husket nettopp for dette siste: hun var nemlig en strålende vakker og intelligent kvinne, som tiltrakk seg oppmerksomhet fra tidens ledende menn. Av dem var den islandske litteraturstudenten og senere forfatteren Grímur Thomsen, svigersønnen Henrik Ibsen, den danske litteraturkritikeren Georg Brandes - og Bjørnstjerne Bjørnson.
Med "Digte af en Dame" brøt hun grenser i lyrikken, liksom Camilla Collett hadde gjort fem år tidligere med "Amtmandens Døttre". Hun skrev om kvinnelig sanselighet og viste hvor falsk idylliseringen av kvinnen var.
De høje Ævner, det dybe sind
og skjæbnekastet fra solblank tind
til mørkest avgrund, gang æfter gang,
og lidenskapen med havfru-sang
og så den stormende skjønhedstrang
- til visdom blev det,
til godhet blev det,
fra smærte-skriget til ælskovs-flammen,
- til visdom ble det,
til skjønhed blev det,
altsammen.


Skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson på baksiden av et fotografi av ham selv til Magdalene Thoresens 80-årsdag den 3. juni 1899.

Magdalene Thoresen var liksom Vinje en glimrende journalist, og kan uten tvil betegnes som landets første kvinnelige reporter. Hun reiste over alt, fra Finmark til Danmark, og skildret det folkelivet hun møtte slik en moderne reportasjejournalist gjør det.
Med selvstendighetstrang og jernvilje greide hun å brødfø seg selv og sine mange barn og stebarn ved å skrive. På 1800-tallet var dette regnet som noe bortimot en umulighet for en kvinne - men, Magdalene Thoresen klarte det!
Dersom du ønsker å sette deg grundig inn i denne fantastiske kvinnens liv og virke, anbefales den danske omtalen av henne på siden "Danske Forfatterinder i det nittende Hundredaar" (Prosjekt Runeberg).





Bjørnstjerne BjørnsonBjørnstjerne Bjørnson ble født i Kvikne 8. desember 1832 der faren tjente som prest. Familien flyttet til Nesset i Romsdal i 1838, og han følte seg som en romsdøl resten av livet.

Dette er Romsdalens stride land!
Nu er jeg hjæmme;
thi alt, som jeg ser, har øje og stemme!
Og folket? - Jeg kænner hver eneste mand,
om aldrig jeg så ham. Her er han tolket:
kænner du fjorden, kænner du folket.

Bjørnson gikk på skole i Molde fra 1844 til 1849, der han engasjerte seg politisk. Han ble tidlig svært samfunnsengasjert, og allerede som 15-åring debuterte han i lokalavisa Romsdal Budstikke med en artikkel inspirert av den franske februarrevolusjonen i 1848, der han oppfordrer moldenserne til å feire 17.mai. Allerede 18 år gammel holdt han sin første, heftige folketale. Han var påvirket av Marcus Thranes arbeidebevegelse, og i talen sin protesterte han kraftig mot utvisningen av en dansk revolusjonær. Fra 1850 bodde han i Christiania, der han tok artium på Heltbergs "studentfabrikk". Hos Heltberg traff han blant andre Henrik Ibsen, Aasmund Olafson Vinje og Jonas Lie. I 1852 fullførte han sin examen artium.

Bjørnson ga i en anmeldelse i 1854 klart uttrykk for at han ikke satte særlig stor pris på de veletablerte, eldre forfatterne. ”(…) denne drømmende, syglige Maaneskinsvandring, denne banghed for Dagslyset og Sværmeri for alskens sørgelige Natscener,” skrev han. Noe nytt var i ferd med å skje, mente Bjørnson. Han ga dermed klart uttrykk for at nasjonalromantisk diktning ikke tiltalte ham i særlig grad, men vi finner allikevel klare nasjonalromantiske trekk i diktningen hans gjennom hele 50-tallet og godt inn i 1860-årene.

Bjørnson var en utadvendt og fremadstormende ung mann, som livlig deltok i samfunns- og kulturdebatten. Han skrev teater- og litteraturkritikker i avisene, og forsøkte seg tidlig som dramatiker. I 1856-57 kom hans første bondefortellinger på trykk i Illustrert Folkeblad, der Bjørnson var redaktør. Bjørnson ble tidlig klar over at det var dikter og forfatter han ønsket å bli. Han avsluttet derfor studiene sine for å kunne konsentrere seg fullt og helt om forfattervirksomheten.

Fra høsten 1857 tok Bjørnson over som teatersjef i Bergen etter Henrik Ibsen. På denne tiden skrev han ustanselig, holdt mange taler og ble en av landets store personligheter. I 1857 skrev han første utkast til nasjonalsangen vår ("Ja,vi elsker"). Han dro deretter på en lengre utenlandsreise til Frankrike, Tyskland og, ikke minst, til Italia. Livet i Italia virket svært inspirerende på Bjørnson, og han skrev noen av sine største verk i denne perioden.

I 1858 giftet han seg med den unge skuepillerinnen Karoline Reimers, som med det innledet et samliv som så absolutt ikke ble monotont og kjedelig! I dramaet "En Handske" (1883) utfordret han menn til å kreve det samme av seg selv som de krevde av kvinnene, en moral som det neppe kunne sies at Bjørnson selv etterlevde. Mange har hørt historien om en av Bjørnsons reiser til Paris. Karoline var bekymret for hva mannen hennes kunne finne på; han hadde så absolutt et godt øye for damene. Da Bjørnson tok avskjed utenfor huset på Aulestad (se nedenfor), ropte han opp til Karoline at det var så sikkert at han ikke skulle finne på noe tull i Paris at hun kunne hoppe ut fra verandaen når han kom hjem dersom han ikke hadde holdt en "stø kurs". Historien forteller videre at det første de hørte på Aulestad da Bjørnson steg ut av karjolen, vel hjemme fra Paris, var: 'Hopp – Karoline!'

Bjørnson ble etter hvert regnet som Norges store dikter, og han fikk dikterlønn av Stortinget fra 1863. Da han kom tilbake til Norge året 1865, ble han sjef for Christiania Theater fram til 1867.

Bjørnson ble mot slutten av 1860-årene stadig mer påvirket av den realistiske retningen, og i den siste delen av 1870-årene sluttet han seg entusiastisk til Georg Brandes synspunkter. I 1877 holdt han et berømt foredrag om "at være i Sandhed". Han var politisk engasjert på venstresiden, og skrev etter hvert mer samfunnsaktuelle fortellinger og skuespill, men også sakprosa og en enorm mengde med brev. Det hevdes at han i alt forfattet rundt 30000 brev. Nasjonalbiblioteket eier omkring 7000 brev fra Bjørnson og flere ganger så mange til ham. Biblioteket har lagt ut store deler av forfatterskapet hans her.
Etter et lengre utenlandsopphold (1873-75) i Italia og Tyrol, bosatte han seg altså på Aulestad i Gausdal (se ovenfor), en sidedal til Gudbransdalen rett nord for Lillehammer.

Bjørnson ble stadig mer radikal politisk, og meldte seg også ut av kirken. Blant annet markerte han seg i kampen for at Norge skulle løsrive seg fra Sverige. Han var engasjert i splittelsen av Venstre i 1888, og i 1903 gikk han ut av Venstre og var med på dannelsen av Samlingspartiet sammen med Høyre.
I attensytti- og åttiårene hadde Bjørnson sin mest voldsomme kamptid. Unionsstriden, skandinavismen, demokratiske reformer, norskere språk, norsk teater og folkelig oppdragelse - alt dette var han fremdeles opptatt av. I tillegg dukket det også opp nye spørsmål av politisk, moralsk og religiøs art.
På syttitallet kjempet han mot de konservative på alle områder. Men i åttiårene lå han i strid på flere fronter. Politisk kjempet han mot høyrepartiet som før, religiøst sloss han mot teologene; men i sedelighetsspørsmålet vendte han våpnene to veier, mot de konservative og mot bohemene. I utgangspunktet hadde Bjørnson et kristent grunnsyn. Blant annet på grunn av Darwins utviklingslære endret han imidlertid oppfatning på dette området.
Bjørnson fikk også et navn i verdensmålestokk gjennom sine artikler der han kjempet for de små lands rettigheter.
Mot slutten møter vi fred, harmoni og rettferdighet som underliggende temaer.
Ved unionsoppløsningen i 1905 var Bjørnson blitt mer forsonlig i unionsstriden. Fredsarbeidet ble etterhvert den viktigste saken for ham.

I dag vil nok de fleste hevde at Ibsen var en langt viktigere og "større" forfatter enn Bjørnson, men det var nok ikke automatisk slik i samtiden. Bjørnson ble sett på som en "åndshøvding", og han var en av de beste talerne og foredragsholderne Norge har fostret.
Av svært mange ble Bjørnson oppfattet som Henrik Wergelands arvtaker.

Både i norsk diktning og historie spilte Bjørnson en nøkkelrolle. Sjelden har en norsk dikter hatt så mange og omfattende interesser og dyrket så mange ulike sjangrer, og sjelden har noen klart å kombinere diktning og politiske interesser så vellykket. Noen kunne nok synes han var vel taletrengt og og selvopptatt, men få diktere nådde så langt som ham.

Bjørnson fikk Nobelprisen i litteratur i 1903. Han var den første skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor høyt han ble verdsatt i egen samtid.
Et langt og imponerende dikterliv tok en endelig slutt i Paris i 1910. Den norske stat viste sin store sønn den siste ære ved å hente kisten hans hjem med panserskipet "Norge".


Litt om forfatterskapet

Bjørnson ble først og fremst berømt både i Norge og i resten av Europa for bondefortellingene sine. De brakte noe helt nytt og friskt inn i litteraturen.

Bondefortellingenes suksess skyldtes ikke minst alle sangene som er skrevet inn i dem.
Rikard Nordraak, Bjørnsons fetter, satte tone til mange av disse sangene, og de ble raskt svært populære. Sangene ble inkludert i diktsamlingen "Digte og Sange" (1870).

I 1857 ga Bjørnson ut romanen ”Synnøve Solbakken”. Den handler om den lyse, gode Solveig og den ville Torbjørn som stadig kommer i konflikt med omgivelsene på grunn av det hissige temperamentet sitt. Men som i alle bondefortellingene til Bjørnson, ender alt bra. Torbjørn lar seg til slutt temme takket være Solveigs godhet. I "Synnøve Solbakken" ville Bjørnson skildre norsk bygdeliv i pakt med virkeligheten. Personene skulle presenteres som ekte mennesker med både positive og negative sider. Vi møter vakker kjærlighet, fyll og slagsmål, sjalusi og ondskap. Sammenliknet med senere romaner fra 1880-tallet virker boka svært uskyldig, men i samtiden ble den oppfattet som rå. Mange ’dannede’ mennesker reagerte med sinne og avsky, mens Vinje var negativ fordi han syntes Bjørnson var altfor ’snill’. Virkeligheten på landsbygda var adskillig verre enn i Bjørnsons bok, mente han. Når vi leser boka i dag, vil nok de fleste være tilbøylig til å gi Vinje rett.

Språket i boka var adskillig mer realistisk enn tidligere. Bjørnson hadde som journalist lenge arbeidet med å fornorske ordstillingen (syntaksen) i det dansk-norske språket. Dette ga språket hans en frisk og ny språktone.

Både språk og innhold i ”Synnøve Solbakken” viser klare tegn på en dreining mot mer realistisk litteratur, og både denne boka og ”Amtmandens Døttre” representerer viktige skritt på veien mot en norsk realistisk litteratur.


Bondefortellingene fremstår primært som karakterstudier. Bjørnson hadde neppe som noe bevisst mål å skrive folkelivsskildringer. I personer som Nils i "Arne", og Aslak i "Synnøve Solbakken" finner vi klare realistiske trekk.

Skrivemåten i bondefortellingene er ny. Bjørnson bruker korte setninger og han skildrer personenes sinn gjennom handling og replikker, uten forfatterkommentarer.
Her låner han stiltrekk fra islendingesagaen og eventyret.

"Faren" (1860) er den korteste av Bjørnsons bondefortellinger.

To teaterstykker som han skrev i Italia, "En falitt" (1875) og "Redaktøren", handler om moderne forretningsliv, og de er med på å bane veien for "det moderne gjennombrudd".

I denne litterære perioden var det en tett forbindelse mellom politikk og litteratur, og Bjørnson selv var (som nevnt ovenfor) folketaler og politiker framfor noen.

Avslutningsvis kan nevnes at du finner en grei oversikt over dikterhøvdingens liv og levnet på denne siden..

Utvalgte verk:
'Synnøve Solbakken (1857)'
'Arne (1859)'
'Faderen (1861)'
'En glad gut (1860)'



Henrik IbsenHenrik Ibsen fremmer sitt krav om større realisme i litteraturen allerede i 1857. Han forlater nasjonalromantikken i større og større grad i sine historiske dramaer ”Hærmendene på Helgeland” og ”Kongsemnenerne”. Et krast oppgjør med en for idealistisk livsholdning kommer med ”Brand” i 1866. Hovedpersonen vikler seg inn i en ekstrem idealisme der kravet er ”intet eller alt”. Med en slik holdning blir fallhøyden tilsvarende stor, og Brand går da selv til grunne etter å ha ødelagt livet også for sine nærmeste. Linjer kan her trekkes til ”Vildanden”, som kom i 1884.
I ”Peer Gynt” (1867) tar Ibsen et endelig oppgjør med nasjonalromantikken. Peer er Brands rake motsetning. Han er feig, løgnaktig, egoistisk, og tilsynelatende fullstendig ryggesløs. Ibsen har trolig også ønsket å gi sitt syn på den norske folkesjelen i ”Peer Gynt”. Den manglende evnen til å ville ta avgjørelser som kan gi ubehagelige konsekvenser, trangen til alltid å ville ha retrettmuligheter, uviljen til å ta klare standpunkt, selvbedraget – det er Peer Gynt – og ”om blodet er aldri så tynt, en kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt”. Tematisk blir hovedfiguren Peer Gynt prototypen på nordmenn, slik Ibsen oppfattet sin nasjon i tiden under og like etter den dansk-tyske krigen i 1864. Verket er blitt en tragikomedie om et menneske som kjenner seg kallet til storhet, men stadig svikter og går utenom krav og vanskeligheter. Men sammen med den individuelle og nasjonale satiren møter vi i Peer Gynt også Ibsens bitende kritikk av hele den moderne samtidskultur. I dikterens øyne jaget tidens mennesker etter falske, uegentlige verdier. Dette er noe vi i høyeste grad kan ta inn over oss den dag i dag!
(kladdeutkast til omtale)
En virkelig realistisk dialog møter vi for første gang i ”De unges forbund” (1869).

I modulen, ”Realismen og naturalismen: 1871 – 90, skal vi følge Henrik Ibsens videre utvikling som realistisk forfatter.


... for i 1871 slår den kjente kritikeren og litteraturhistorikeren Georg Brandes fast:

Det at en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den setter problemer under debatt!

Realismen er et faktum ...



oppdatert
Page visited 6140 times
Totalt:
6.312.679  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!