Hesten som metafor
Et konkret eksempel på hvorledes kjønnet både bevisst og ubevisst
styrer Holmsens adferd og hans mannsrolle, finner vi i forbindelse med
rideepisoden på side 72 – 75. Denne scenen tjener også som en metaforisk
framstilling av den ekteskapelige maktkampen mellom Willatz og Adelheid, samt
løytnantens generelle kamp for benytte sin vilje til å vinne makt over
vanskelig kontrollerbare krefter i eget sinn.
Svært kort skissert blir løytnantens hest skremt av en av hr. Holmengrås sprengninger.
Holmsen er uforberedt på hestens reaksjon, og han klarer med nød og neppe å
gjenvinne kontrollen etter et vilt ritt ut i marken. I dagene som følger, lyder
det ikke et eneste mineskudd når løytnanten rir sine turer. Han får mistanke om
at dette skyldes et avtalt spill som har som siktemål å skjerme ham. Dette får
han bekreftet da han oppdager at Adelheid gir et signal til arbeiderne hver
gang han rir ut. De avbryter da sprengningsarbeidet inntil Holmsen igjen er vel
i hus. Episoden avsluttes ved at løytnanten beordrer en kraftig ladning avfyrt
mens han sitter til hest i umiddelbar nærhet. Hesten springer ut, men blir
temmet av Holmsen, som deretter rir hastig ”...indover bygden og forsvandt i en
sandsky” (s. 75).
Selv i en relativt avgrenset scene som denne, finner vi flere eksempler
på hvorledes Holmsens kjønnsidentitet og kjønnede subjektivitet påvirker de
sosiale rollene han spiller (adferden). Som nevnt er kjønnet subjektivitet definert som et begrep som understreker at
det kjønnet man har, vil være utslagsgivende for hvorledes man føler at det er
riktig å handle uten at man reflekterer
bevisst over at handlingen er et produkt av kjønnsidentiteten. I Holmsens
generelle adferd er innflytelsen av hans kjønnete subjektivitet forholdsvis
åpenbar, og scenen med hesten kan tjene som et eksempel på hvorledes ulike
variabler i hans adferd påvirkes av det faktum at han er den mannen han er.
I denne scenen viser Hamsun en mesterlig evne til å gi en relativt
enkel, og svært kortvarig hendelse, en konnotativ, metaforisk kraft som
produserer assosiasjoner om at dette dreier seg om noe langt mer enn Holmsens
skuddredde hest. I et nøtteskall rulles løytnantens kamp mot kreftene i sitt
eget sinn opp for leseren. Liksom mineskuddene langs veien har Holmsen krefter
i seg som uaktet lett kan bringe ham ut av likevekt og påvirke ham til uønsket
adferd. Forholdet til tjenestepikene og den ekteskapelige maktkampen med
Adelheid er eksempler på forhold som gjør det vanskelig for Holmsen å
opprettholde den mannlige sinnsroen han ubevisst ønsker å besitte som en del av
det han oppfatter som sin rolle som godseier og mann. Hans eneste våpen i
kampen mot de kreftene som genereres i hans sinn av hans sosiale, symbolske og
individuelle (psykologiske) kjønn, er viljen.
Så vel i sprengningsscenen som ved enkelte andre anledninger har hesten
en viktig metaforisk funksjon. Hesten er opp gjennom tidene tillagt ulik
symbolsk verdi. Generelt sett representerer den kraft, virilitet og
fruktbarhet. I renessansekunsten ”... var hesten bilde på solen, som oksen var
det på månen. Men i renessansekunsten ble hesten oftest avbildet som et symbol
på begjæret. Dette grunner seg på Jeremias 5, 8: ’Som velnærede hester er de
tidlig på ferde, de vrinsker, hver etter sin nestes hustru’.”[1]
I Børn av tiden blir
”hestemetaforen” benyttet som et bilde på hvorledes kampen Willatz kjemper mot
sine destruktive sinnskrefter raser på ulike plan. Vi får tidlig i fortellingen
presentert Willatz og Adelheid som to svært ulike ryttere. Willatz rir
forsiktig, og han unngår bevisst alle potensielle farer. Adelheid går så langt
som å antyde et snev av feighet hos ektemannen: ”Du er så frygtsom, Willatz,
altid så frygtsom!” (s. 15). Hun har iakttatt Holmsens forsiktige skrittgang
når han tar sine rideturer og overfører intuitivt disse inntrykkene til
ektemannens eget selv. Det kan umiddelbart
være fristende å si seg enig med Adelheid, men vender vi tilbake til
tankene omkring hestens metaforiske funksjon, blir den ”frykten” hun mener å se
hos ektemannen imidlertid ikke lenger en frykt for fysisk skade, snarere en
frykt for å miste kontrollen over seg selv. Slik sett blir løytnantens rolige
skrittgang på Svartens rygg heller et bilde på den sinnsro og sjelefred han
ønsker å tilkjempe seg ved å oppnå kontroll over sitt eget strie og oppfarende
sinn.
Kontrasten mellom de to ektefellene understrekes svært tydelig av
fortelleren ved skildringen av deres måte å ri på:
Også løitnanten var en flittig rytter, det gik
jo ikke en dag uten at han sat på hesten. Men mens hans kone jog omkring i
landskapet med kjoleslæpet nedover stigbøilen og tildels med halvlappen Petter
som rideknægt i hælene da ridde løitnanten mest i skridt og uten ledsaker, det
var liten stas ved ham. Han sat i sin uniform uten epauletter eller sabel og
syntes riktig snau, med litt lutende hode, nedsunken i tanker eller nedsunken i
ro. Det at hans mund var så bestemt lukket kunde også tyde på trods. (s. 11)
Adelheid rir sin hest slik den skal ris av et helt menneske som har et
ryddig og greit forhold til sitt eget selv, og som er av en utadvendt, impulsiv
og livlig natur. Hun ser ingen farer og frykter ingen ”mineskudd”. Løytnanten,
derimot, kjenner sin hissighet, tross, og stahet og han aner at disse
egenskapene i kombinasjon med hans mannlige drifter kan drive ham til
handlinger som innebærer store personlige nederlag. Det enkleste for en mann i
hans posisjon blir følgelig bevisst å holde hesten i skrittgang.
I vår sammenheng blir hesten og Holmsen følgelig et tydelig bilde på
Holmsens eget selv. I tillegg til malerkunstens hestesymbolikk er det også
litterær tradisjon for en metaforisk sammensmeltning mellom en rytter og hans
hest der man ved hestemetaforen også kan assosiere yr, dyrisk og rå maskulin
seksualitet. I Kransen, del en av
triologien om Kristin Lavransdatter, lar
Sigrid Undset oss eksempelvis få et inntrykk av Erlend slik han fortoner seg
sett fra Kristins synsvinkel:
Litt ut i messen, engang, alle reiste sig,
fikk Kristin øie på Erlend Nikulaussøn. Han var høi, hans hode raget op over de
omstående – hun så hans ansikt like fra siden. Han hadde en høi, bratt og smal
panne, stor og rett nese – den sprang som en trekant ut av ansiktet, var
underlig tynn ved de fine, sitrende nesebor – der var noget som minnet Kristin om
en urolig, reddvorren hingst.[2]
På en elegant og treffsikker måte viser Undset oss her verkets
hovedtematikk. Kristin representerer menneskets livskamp i brytningen mellom
himmelske og jordiske krefter. I det menneskelige sinn ligger trangen til å
gjøre det gode eller det onde latent slumrende. Hele livet gjennom er det
mennesket selv som ved sine valg avgjør hvilken kraft som skal få dominere.
Kristin Lavransdatter makter ikke å motstå Erlends rå sensualitet. Hun taper i
kampen mot de destruktive kreftene i sitt eget sinn, svikter alt det hun har
kjært, lar seg rive med av sine egne jordiske drifter, og rir vekk med Erlend på
hans svarte hingst.
En tilvarende vinkling mot mannlig seksualitet i Børn av tiden finner vi tydeligst i hestescenens åpningsfase:
Morgningen efter ridde løitnanten ut igjen.
Hans rideturer var blit avbrutt under de Coldeviners besøk, nu var det ham en tilfredsstillelse
å vugge i sadlen igjen og se vidt utover land og sjø. Nåda, Svarten, du har
hvilet så længe, du er kåt. (s. 72)
Med noe velvilje vil man kunne gjøre seg assosiasjoner om seksualitet
ved ord som ”ridetur”, ”tilfredsstillelse”, ”vugge i sadlen” og ”kåt”. Denne
seksualiteten representerer en kraft som løytnanten kjemper for å holde under
kontroll ved hjelp av sin vilje. Hans kjønnete subjektivitet gjennomsyrer de
enkelte rollene i adferden ved å styre ham til å handle slik han gjør uten at han
reflekterer bevisst over at de handlingene han utfører, er farget av hans egen
kjønnstilhørighet.
Liksom Svarten kan vi anta at også løytnantens drifter har måttet hvile
lenge. Adelheid slipper ham ikke inn i sitt rom. Hun har en nøkkel til sin dør,
og denne døren forblir låst når Willatz banker på. Holmsens mannlige
seksualitet er utfordret på to ulike vis: Adelheid nedverdiger den ved
billedlig sett å holde døren til sitt rom låst i sin mistanke om at ektemannen
har eventyr på gang med tjenestepikene. Holmsen selv kjemper for nettopp å
unnlate å ta seg til rette overfor de samme tjenestepikene for å tilfredsstille
sine mannlige lyster.
Der Kristin Lavransdatter føler forpliktelse og trang til å vende seg
mot det himmelske, er Holmsen besatt av tanken om å ha full kontroll over seg
selv. Dette gjelder også i høyeste grad hans seksuelle tanker og drifter. I
motsetning til Kristin, som lar seg beseire av sine drifter og ikke oppnår
forsoning med sin Gud før i siste del av Korset
(bind tre), makter løytnanten å beseire det han oppfatter som negative drifter.
Holmsens individuelle (psykologiske) kjønn driver ham mot en nær sagt
uovervinnelig trang til å oppnå tilfredsstillelse gjennom selvtekt. Uten
nevneverdige problemer vil han både
kunne voldta sin hustru og misbruke sine tjenestepiker. Imidlertid ser han
klart at de mulighetene som står åpne for ham, er alle umulige for en mann med
hans personlige integritet og sosiale stilling. Det vil koste for mye. Som
nevnt ovenfor vil det kjønnet Holmsen har, vil være utslagsgivende for
hvorledes han føler trang til å handle uten
at han nødvendigvis reflekterer bevisst over at handlingen er et produkt av
kjønnsidentitet og kjønnet subjektivitet. Samspillet mellom hans individuelle
kjønn og andre variabler i rollene han spiller, vil altså være utslagsgivende
for hvorledes rollene spilles. Liksom Kristin, erkjenner også Willatz hva som
er rett og hva som er galt, men i motsetning til Kristin klarer han gjennom sin
viljekraft å tilkjempe seg makten over det han oppfatter som negative krefter i
sitt eget sinn, men uten at han nødvendigvis lever et lykkeligere liv.
I det mineskuddet smeller i sprengningsscenen, og hesten løper ut, står
det i verste fall om livet for løytnanten. Setter vi imidlertid situasjonen inn
i en større sammenheng, framstår den imidlertid som et bilde på den kampen
Holmsen fører med seg selv. Hesten er hans eget selv som har kommet ut av
kontroll på grunn av minesmellet, eller rettere sagt bølgen av begjær som truer
med å rive ham ut av det rollespillet han bevisst og ubevisst oppfatter som
normalt for ham som aristokrat, godseier og mann. Følgelig blir den konkrete
kampen for å få kontroll over hesten symbolsk sett en kamp for å opprettholde
den kontrollen han mener han må ha over kreftene i sitt eget sinn. I denne
kampen står Holmsen like stivt og steilt som han gjør gjennom hele boka:
Så smælder et skudd.
Det næste nu er ladet med katastrofe, det går
en hvirvel gjennom hesten, den gjør et byks, et umådelig snedsprang og kaster
rytteren ut av likevægt, han blir hængende på den ene side, det bærer bortover
vejen, jorden dundrer under hovene, det bærer længer og længer, forbi stuer og
gårder, ut av synsvidde, rytteren hænger sidere og sidere ned på siden, sadlen
glider rundt, nu er det sekunder det gjælder – nu!
Dette øieblik er dyrt. Rytteren har sin ene
fot på hestens ryg, den andre under dens buk, han er stiv som en stang, han står
vandret ut fra hestens side under flugten – så hugger han op med hånden,
fremover mot hestens hals, mot manken, det var et stålgrep som hugget op i
luften og fik tak. I det samme sank sadlen rundt og hesten var lammet, de næste
spring var en styltedans og endte med en snublen. (s. 72)
Det er her vesentlig å merke seg fortellerens beskrivelse av
løytnantens stilling på hesten som en parallell til bokas innledende kommentar
om at en ”...mann med hans stivhet blir stående” (s.9). Vi føler Holmsens
ukulige og steile sinn idet vi leser at ”Rytteren har sin ene fot på hestens
ryg, den andre under hestens buk, han er stiv som en stang, han står vandret ut
fra hestens side under flugten...”. Billedlig sett gir fortelleren oss her hele
Holmsens livskamp i et nøtteskall. Han kjemper bokstavelig talt en kamp mellom
det himmelske og det jordiske. Fra å sitte trygt i salen med full kontroll, er
han med ett kastet ut i en voldsom kamp for å unngå å bli knust mot bakken.
Salen, som er hans faste fundament, har blitt festet for løst, og den er i ferd
med å skli rundt mot undersiden av hesten. Løytnanten står i stor fare for å
tape denne kampen. Fylt av en ukulig vilje til seier sitter han like stiv av
tross som han pleier i en nittigraders vinkel parallelt med både himmel og
jord.
Konkret sett dreier dette seg om å redde livet ved å utføre en overmenneskelig
kraftanstrengelse, i overført betydning kjemper her løytnanten for å temme de
uregjerlige kreftene i sitt eget sinn ved å benytte den kraften som ligger i viljen til
makt over seg selv.
Basert på en slik tolkning av selve rideepisoden, fremstår den
etterfølgende dialogen mellom Willatz og Adelheid i et nytt lys:
Løp den ut? Hvordan – faldt De av? spurte hun
hastig, har De slåt Dem?
Jeg har ikke slåt mig, svarer han.
Å han hørte vel på tonen at hun vistnok var
glad for at han endnu levet, men han hadde kanskje ikke ridd forsigtigt nok,
ikke iagttat å ride i skridt som han var vant til!
Og hesten? spurte hun. Jeg hører den blev rædd
for et skudd? Jeg forstår det ikke, holdt De ikke bidslet? Et skud er da en
simpel ting.
Ja en simpel ting.
Ikke sandt, et skudd er ikke noget? Men man må
naturligvis kunne sitte tilhest. Og De er jo en gammel rytter.
Apropos, sier han som om han kom på noget
ganske andet end det de hadde talt om, De bør passe Dem for skuddene nu en tid
utover hvis De rider ut. Det er nogen svære smæld tildels. Mineskuddene, mener jeg.
Jeg har ingen frygt for mineskuddene, svarte
hun, det skulde bare mangle! Hun klappet hans hest og sa til den:
Hvor dum du er! Tænk, om du var i krig og ikke
tålte skudd! (s. 73)
Og det er nettopp en ”krig” løytnantens indre selv er midt oppe i. I tillegg
raser en ekteskaplig maktkamp der ektefellene ikke kjemper på de samme
slagmarker og mot de samme fiender fordi de ikke evner å åpne seg for
hverandre, fordi de ikke forstår hverandre – og kanskje endog frykter
hverandre.
Holmsen har maktet å få makt over hesten, men han er langt fra fornøyd
med situasjonen: Han har nesten mistet kontrollen!
Språklig sett understreker fortelleren dramatikken i sprengningsscenen
ved å benytte ulike virkemidler. Som nevnt dreier scenen seg på overflateplanet
om Holmsens kamp for å få kontroll over hesten, mens den dypereliggende mening
dreier seg om hans kamp for å få kontroll over sine mannlige drifter og sitt
begjær. Det konnotative aspektet ved denne symbolforståelsen forsterkes
vesentlig gjennom fortellerens bruk av språklige virkemidler.
Innledningen til den dramatiske episoden presenteres kortfattet og
spenningsladet på en egen linje:
”Så smælder et skudd.”
Deretter benytter fortelleren kun 17 linjer til å skildre det
dramatiske resultatet av det fatale mineskuddet. For å understreke dramatikken
samtidig som leseren trekkes med inn i handlingen, gjør fortelleren konsekvent
bruk av historisk presens.
Syntaksen domineres av sideordnete helsetninger som er så korte og
konsise at de nærmest virker avhogne i sin dramatikk. I den parataktiske
framstillingen blir de korte helsetningene i stor grad skilt fra hverandre med
komma. Dette gir framstillingen en rask flyt der dramatikken fremstår for
leserens blikk som en kort, dramatisk filmscene.
Fortellerens ordvalg domineres av aksjonsverb i presens, samt konnotasjonsrike
ord med assosiasjoner om dramatikk og kraftfylt handling. Eksempler på enkelte
aksjonsverb kan være: ”smælder, kaster, bærer, dundrer, hugger, kaster, falder,
pruster, skjælver, slår”. Med tanke på episodens dypere betydning aner man
sammenhengen mellom fortellerens valg av slike verb og de kreftene som raser i
løytnantens sinn.
Handlingens dramatikk, samt koplingen mot Holmsens eget jeg understrekes ytterligere ved den
onomatopoietiske effekten mange av ordene innehar. Eksempler på slike
onomatopoetika kan være: ”smælder,
skudd, hvirvel, byks, dundrer, pruster, skjælver”. Disse ordenes lydmalende
effekt bidrar i stor grad til å bygge opp spenningen i episoden, og her
assosierer vi også lett kampen mellom herre og hest med kampen mellom vilje og
lidenskap.
Videre bidrar fortellerens bruk av allitterasjon og gjentakelse
ytterligere til dramatikken som utspiller seg: ”... den gjør et byks...det
bærer bortover vejen, jorden dundrer under hovene, det bærer længer og længer,
forbi stuer og gårder, ut av synsvidde, rytteren hænger sidere og sidere ned på
siden, sadlen glider rundt, nu er det sekunder det gjælder – nu!”.
Løytnanten seirer i kampen med
hesten, og han er dermed delvis i stand til å akseptere situasjonen slik den er,
men da han som ovenfor nevnt oppdager at Adelheid, hans hustru, har inngått en
avtale med de mannlige arbeiderne om å skjerme ham mot høye smell i det videre
sprengningsarbeidet, føler han sin aristokratiske og militære mandighet truet. Avtalen
mellom Adelheid og arbeiderne blir av Holmsen oppfattet som et komplott mot
hans mannlige verdighet. Episoden beskriver ikke kun Holmsens kamp mot kreftene
i eget sinn, men også hans kamp for å opprettholde sin mannlige status
vis-a-vis diverse andre aktører.
Sprengningsscenen viser at hesten er skuddredd. Mange kan også kanskje også
tro at det samme gjelder rytteren! Han uansett vist manglende evne til å holde
hesten under kontroll. Løytnantens mulige feighet har Adelheid antydet
tidligere. Hun viser ham også manglende tillit og respekt ved å inngå en avtale
med arbeiderne basert på antakelsen om at han ikke kan kontrollere sin hest.
Willatz har nå grunn til å føle sine ulike mannsroller utfordret. Han
har klare formeninger om hvordan andre skal forvente at han spiller sine roller
som føydal godsherre og ektemann.
Som mann oppfatter han seg som den dominerende part i ekteskapet med
Adelheid. Den mannlige dominansen i forholdet understrekes klart ved flere anledninger.
På side ni understreker fortelleren at han ”fik” sin kone fra Hannover. Videre
forsterkes leserens inntrykk av Holmsens selvsagte forhold til egen dominans over
hustruen i en av scenene der de to ektefellene forsøker å snakke ut om
samlivsproblemene:
Jeg skjønner meget vel at jeg overdrev
dengang, fortsatte hun, jeg skulle ikke straffet Dem så længe. Å jeg skjønner det nu og har angret det.
For det første: misforstår De ikke stillingen
når De vil straffe mig?
Hvad skulde De straffe mig for?
Ja ser De ....Så, jeg kunde ikke straffe Dem?
På mine egne enemærker?
Har De egne enemærker? (s.85)
Løytnantens arrogante mannssjåvinisme viser seg her på to plan. For det
første innehar han overhodet ingen evne til å skjønne at hustruen kan ha noen
rett til å straffe sin ektemann. Videre framkommer det relativt tydelig at han
ser på sin hustru som sin underordnede, ja endog sin rettmessige eiendom, ved at han forundret
spør om hun virkelig har sine egne enemerker. Hun og alt hennes, er hans.
Sprengningsavtalen mellom Adelheid og arbeiderne har følgelig utfordret
løytnantens posisjon som godsherre og ektemann. Samtidig er også hans mannlige
verdighet overfor hustruen og arbeiderne utfordret.
Med et slikt utgangspunkt blir det overordentlig viktig for løytnanten
å fjerne enhver tvil om sin egen sosiale og mannlige verdighet og overlegenhet.
Fortelleren lar oss videre få innsikt i hvorledes han bevisst gjenoppretter den
mannlige dominans og prestisje han mener å ha mistet ved å la de samme
sprengningsarbeiderne fyre av en salve da han igjen sitter på hesten. Denne
løper umiddelbart ut i panikk, hvoretter han så bevisst temmer/kontrollerer den.
Løytnantens mannlige ære er gjenopprettet, og hans jernvilje har seiret over
kreftene som har truet med å ta kontrollen over hans sinn.
Hesten blir benyttet som metafor ved flere anledninger i romanen. Etter
innledningsvis å la Adelheid presentere forbindelsen mellom herren og den
forsiktige måte han rir sin hest på, får vi den ovenfor omtalte
sprengningsscenen. Etter å ha brakt de ustyrlige kreftene i sitt sinn under
kontroll, lever løytnanten i harmoni med seg selv. Han har med myndig hånd
temmet lidenskapen overfor Adelheid, og han har ikke i sinne nok en gang å stå
avvist utenfor hennes låste dør.
En tid etter sprengningsscenen kommer det klart fram at Willatz har
tatt sin beslutning, og at maktforholdet mellom ektefellene er endret. Adelheid
står på farten til England der hun skal besøke sønnen. Hun er glad, og hun
ønsker å komme ektemannen i møte:
Willatz!
Jeg skal ut å ordne med skyssen. De reiser
straks?
Ja tak. Men Willatz -, sa hun og trådte ham
nær, hun var sagtens ydmyg nok og bøiet hodet. Da hun slog øinene op og så hans
uttryk forstod hun at det ikke nyttet, at det var forsent; i dette egensindige
araberhode sat beslutningen uruggelig. Det var ikke mere! sa hun.
Så slog han til. Han hadde endelig al magt nu,
som hun hadde hat den i årevis før, nu slog han til:
Nei, det er ikke mere – av den sort. (s. 81)
Den egenrådige og stri løytnanten har tatt sin beslutning. Han har ikke
kjempet forgjeves med sin hest. I maktkampen med sin hustru er det nå han som
har makten, og den har han ikke til sinne å gi fra seg igjen.
Da Adelheid vender tilbake fra England, forteller hun Willatz om de
lykkelige ekteparene hun har observert på sin reise:
Det var gifte folk. Den ene dag smilte de til
hverandre og nikket, de var så enige, de kysset hverandre, talte sammen, ønsket
hverandre godnat.
Og den næste dag?
Gjorde de det samme.
Mærkelig. Hvad var det for ægtefolk?
Det var alle. (s. 84)
Adelheids tanke er åpenbart å trekke en parallell mellom de lykkelige
ekteparene og det ekteskapet hun selv ønsker å realisere med Willatz.
Ektemannen lar seg overrumple av disse tankene hos hustruen, noe fortelleren
nok en gang synliggjør ved å bruke hesten som metafor:
Ophold. Løitnanten var overrumplet, han syntes
å hænge på den ene siden av en hest igjen.
(s. 84)
I sin forvirring nedlater løytnanten seg endog til å sette seg på en
stol overfor sin hustru. Hans temmede sinn er midlertidig brakt ut av balanse,
og hans skalle syntes å svede jærn”. I den videre dialogen åpner Adelheid for
all den smerten og frustrasjonen som har bygget seg opp i henne over svært lang
tid, og hun bruker ord og vendinger som raskt får løytnanten opp på sin hest
igjen. Som ovenfor nevnt uttrykker Adelheid blant annet tanker om at hun har
”straffet” sin mann på sine ”...egne enemærker”. Willatz er overhode ikke en
mann som kan akseptere å bli ”straffet” av sin hustru, og som hennes underordnede
i ekteskapet er han heller ikke villig til å akseptere at hun har ”egne
enemærker”. Han gjenvinner kontrollen over seg selv og konstaterer overfor
Adelheid at det er for sent.
I årene som følger må løytnanten stadig anvende sin vilje til makt over
kreftene i seg som frister ham til å tilfredsstille seg ved å kue sin hustru
seksuelt. Han drømmer å voldta Adelheid ved hjelp av rå, fysisk makt:
Han var mangen gang på nippet til å gjøre en
ende på sine plagerier ved å gripe sin kone og holde hende fast, bære hende –
bære hende med galmandskræfter ind til hende selv, ja han så sig gjøre det og
hørte sin egen mund stønne voldsomme ord: Jeg skal lære Dem – lære Dem nykker
kjære! (s. 87)
Den nære forbindelsen mellom løytnantens maskulinitet og hans hest
kommer nok engang klart fram noe senere i forbindelse med kniven Willatz jr.
har forært sin venn Gottfred. Denne kniven har Lars Manuelsens sønn, Julius,
stjålet. Holmsen har bestemt seg for å rydde opp i dette, hvilket han gjør
ridende på sin hest. Denne konnotasjonsrike scenen produserer lett
assosiasjoner om felttog, erobring, undertrykking og dominans, begrep som
umiddelbart kan forbindes med ekstrem maskulinitet. Holmsen spiller her en
utpreget mannsrolle med hesten, uniformen og pisken som de mest sentrale
symbolene.
Som tidligere nevnt, representerer hesten blant annet kraft, virilitet,
fruktbarhet og begjær. I ”knivscenen” er ikke Holmsens sinn utsatt for
påvirkning av de kreftene som styrer hans seksuelle begjær. Her er det andre
sider ved hans mandighet som spilles ut, og hestens funksjon blir i dette
tilfelle å tjene som symbol for kraft og virilitet.
Uniformen, uansett sin enkelthet ”uten epauletter eller sabel” (s. 11),
utstråler militær mandighet og styrke. Kombinasjonen av uniformert offiser til
hest gir generelt sett assosiasjoner om mandighet, makt og styrke, og vi finner
den samme symbolkombinasjonen innen ulike kunstarter. Både maler- og
billedhoggerkunsten framstiller i uttallige verk den seirende feltherren på
dette viset. I slike sammenhenger er den mannlige rytteren ofte utstyrt med
sabel, mens vår løytnant her er utstyrt med ridepisk. En sabel kan i mange
sammenhenger oppfattes som et fallossymbol som understreker rytterens maskulinitet
og virilitet. Ridepisken, derimot, er ikke bærer av den samme falliske
symbolverdien, den kan i langt større grad oppfattes som et tegn på kontroll. I
dette tilfellet kan det hevdes at pisken har en mer velegnet symbolverdi enn
sabelen. Det dreier seg om den føydale godsherren som henvender seg til sine
undersåtter. Godsherren truer ikke sine undersåtter med sabel, han pisker dem
til lydighet og underdanighet. To ganger gjør løytnanten bruk av sin pisk i
”knivscenen”, første gang overfor Julius:
Næste gang du rører noget som min søn forærer
bort da får du smake denne! sier løitnanten og lyner med det samme med sin
pisk. (s. 114)
Da Lars Manuelsen, faren til Julius, kommer ut fra stuen for noe spakt
å ta sønnen i forsvar, konfronterer Holmsen ham med sitt kjennskap til hans
sauetyverier. Lars forsøker å unnskylde seg, men han blir umiddelbart satt på
plass av løytnantens mannlige autoritet:
At jeg skal ha stjålet sau akkurat det har jeg ikke. For det er ikke sandhet –
Løitnanten lyner en gang med sin pisk:
Et eneste ord til – og jeg sender dig på
straf! (s. 115)
Ved begge anledninger gir Holmsen uttrykk for sin overlegenhet ved
hjelp av pisken.
Vi ser i denne scenen hvorledes hesten bokstavlig talt fungerer som det
bærende grunnlaget for de øvrige symbolene: mannen, uniformen og pisken.
Løytnantens mannlige overlegenhet og dominans over sine undersåtter
understrekes til fulle ved det faktum at han i løpet av hele ”knivscenen” sitter
til hest. Han rir til Gottfred, der han samtaler med gutten samt hans mor.
Deretter rir han til Lars Manuelsens stue. Der samtaler han med Julius og
faren, i tillegg til at han kommuniserer med Lars Manuelsen jr. Samtlige
undersåtter henvender seg til løytnanten mens han sitter til hest med pisken i
sin hånd. Hele scenen er følgelig gjennomsyret av godseierens mannlige
arroganse.
Avslutningsvis får han også anledning til å demonstrere sitt aristokratiske
storsinn, noe som får ham til framstå som ytterligere overlegen. Lars jr.
benytter anledningen til å anmode Holmsen om å bistå ham med økonomisk støtte
til videre studier. Løytnanten, som i samme stund har truet broren med pisk og
faren med tukthus, blir bedt om å yte en større pengesum til den eldste sønnen,
svarer:
”Jeg skal understøtte dig.”
Den korfattede, militære syntaksen forsterker det mannlige ved rollen
løytnanten her spiller. Her finner vi ikke et eneste unødvendig ord. Budskapet
overbringes på en krystallklar, myndig måte som overhode ikke kan misforstås av
mottaker.
For Holmsen representerer Lars’ bønn om økonomisk støtte en særdeles
tilfredsstillende avrunding av ”knivscenen”. Etter å ha spilt ut sin mannlige
myndighet overfor faren og broren, ydmyker og underkaster Lars jr. seg
løytnantens autoritet uten nølen. Da Lars er i Holmengrås tjeneste, ville det
naturlige for ham være å be om Holmengrås støtte til sine studier. Allikevel
henvender han seg nettopp til godseieren som i samme stund har kuet familien,
og han bekrefter dermed Holmsens naturlige autoritet.
Avslutningsvis vil jeg nevne hesten som metafor i forbindelse med
Holmsens kamp mot sin seksuelt betingete trang til å misbruke tjenestepikene, Marcilie
og Daverdana.
Etter Adelheids død er det kun tjenestepikene som kan tenne løytnantens
drifter, noe han kjemper i mot like bestemt som han tidligere bekjempet trangen
til å voldta Adelheid. Når Daverdana går over gulvet med sine vuggende hofter,
da ligger Willatz på sofaen med begge sine hender knyttet i bukselommene,
”...grov og gal”.
Da han hører Daverdana komme springer han
pludselig op og blir stående, stiv, ret op og ned. Var han rasende eller
forvirret? Hans gamle hidsighet hadde nok grepet ham, han stod der ledeløs og
rørte sig ikke, ... (s. 163)
Willatz må atter en gang mønstre sin ytterste vilje for atter å
tilkjempe seg makten over de sterke kreftene i sitt eget sinn. Denne gangen tar
han sin endelige beslutning:
Det var ikke mere!
Der var det gjort.
...
Det var sidste gang (s. 163)
Daverdana gifter seg senere med hr. Holmengrås bryggebetjent, og hun
forsvinner følgelig ut av løytnantens fantasiverden. Samtidig forbereder
Holmsen seg på å flytte ut av sitt rom og dermed forlate åstedet for en årelang
kamp mot krefter i sitt eget jeg. Hans hissighet, stahet, stivsinn, stridighet
og ville mannlige seksualitet er overvunnet. Løytnanten trenger ikke lenger
kjempe for å holde seg stivt sittende på sin hest.
Løitnanten rider ikke hver dag sine turer
mere, han var begynt å gå tilfods. Dette forundret alle andre enn ham selv:
stod ikke hestene hans i stalden som før og måtte ikke halvlappen Petter
stundom ut og bevege dem? Hvorfor ridde da ikke heller løitnanten selv? (s.
168)
... han begynte å gå med stok fordi han i det
hele tat var begyndt å gå til fods, det var det hele. (s. 176)
Willatz Holmsen rir ikke lenger. Det er ikke lenger noen fare for at
han skal finne seg selv hengende på siden av sin løpske hest.
Løytnanten har temmet kreftene i sitt sinn – han har omsider vunnet den endelige seier
over seg selv!