Modernisme generelt:
Begrepet brukes innenfor ulike områder, f.eks. litteratur, musikk, billedkunst og arkitektur.
I Aschehoug og Gyldendals multimedia-leksikon (1996) defineres begrepet slik: "modernisme, betegnelse for kunst, litteratur, musikk o.l. som søker å finne kunstneriske uttrykksmidler i pakt med tidens nyeste holdninger og tanker, i brudd med fortidens uttrykk.
Modernisme brukes gjerne som fellesbetegnelse for en rekke mer eller mindre beslektede retninger og tendenser innen kunstartene på 1900-tallet. Et erkjennelsesmessig utgangspunkt for modernistisk kunst er opplevelsen av tings foranderlighet, av at tidligere vedtatte sannheter (religionen, et fastlagt hierarkisk samfunnssystem osv.) har mistet sin gyldighet. Estetisk ytrer dette seg f.eks. gjennom en avvisning av tradisjonelle begreper om skjønnhet i kunsten, og dermed som en forsterket vilje til formeksperimentering. Representative eksempler blir da non-figurativ kunst, funksjonalistisk arkitektur, språklig eksperimentell poesi (frie vers m.m.) og tolvtonemusikk.
Opp gjennom tidene har flere modernitetsbevegelser eksistert; som den første regnes de franske les modernes som ca. 1700 gjorde opprør mot antikke forbilder. Selve ordet modernisme (el modernismo) oppstod i spanskspråklig litteratur ca. 1890, hvor det ble brukt om en retning i lyrikken i slekt med vår nyromantikk.

I forbindelse med litterære studier bør du ha klart for deg denne noe mer direkte forklaringen på begrepet
Poetisk modernisme
Denne typen modernisme søker å uttrykke følelsen av angst, ensomhet, fremmedgjøring og kaos gjennom en 'sprengt' lyrisk form og innhold. De poetiske modernistene kunne være opptatt av urbane forhold, og da spesielt de oppløsningstendensene de så der, samt den moderne teknologi med de mulighetene for masseødeleggelse og katastrofe den innebar.
Midt oppe i slike eksistensielle problemstillinger fant modernistene det vare enkeltindividet som med et fremmedgjort jeg, og uten noen solid basis i sosiale nettverk og tradisjoner, lot seg rive med av den kraftige påvirkningen fra det ubevisste sjelelivet.
Poetisk modernisme kom generelt sett seint til Norge, men allerede i 1890-årene kan vi finne modernistiske trekk hos enkeltforfattere som Sigbjørn Obstfelder (lyrikk) og Knut Hamsun (epikk).
I deres litteratur finner vi helt klare trekk av språklig og formmessig fornyelse. Både bøkene og lyrikken framhevet en indre tilstand framfor ytre handling. Hovedpersonene er rotløse, søkende og fremmedgjorte.
Gode eksempler på dette finnes i Jeg ser av Obstfelder og Pan av Hamsun.