Språkhistorien etter 1814Tilrettelagt av VGSkole.no |
L06 - Etter VG3 Studieforberedende + påbygging - Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:
Dette er et emne avgangselevene stadig prøves i, både til skriftlig og muntlig eksamen.
Mange velger også å legge den selvvalgte fordypningsoppgaven innenfor denne rammen.
Artikkelen om norsk skriftspråk etter 1814 er relativt omfattende, og vi har derfor valgt en fremstillingsmåte som til tider kan virke noe stikkordpreget.
Tanken er å gi elevene ideer og impulser som de kan arbeide videre med selv.
- gjøre rede for norsk språkdebatt og språkpolitikk fra 1830-årene til vår tid
- gjennomføre arbeidet med en selvvalgt fordypningsoppgave og utforme den som en muntlig, skriftlig eller sammensatt tekst med språklig, litterært eller annet norskfaglig emne
Dette er et emne avgangselevene stadig prøves i, både til skriftlig og muntlig eksamen.
Mange velger også å legge den selvvalgte fordypningsoppgaven innenfor denne rammen.
Artikkelen om norsk skriftspråk etter 1814 er relativt omfattende, og vi har derfor valgt en fremstillingsmåte som til tider kan virke noe stikkordpreget.
Tanken er å gi elevene ideer og impulser som de kan arbeide videre med selv.
Språkhistorien 1814 - 1830
Svært få hadde noen følelse av at det var noen forskjell mellom norsk og dansk skriftspråk. For de fleste var idealet å skrive så godt dansk son mulig.
Det kom stadig flere norvagismer (særnorske ord, uttrykk og grammatiske former) inn i språket, noe som skapte en heftig strid mellom dansker og nordmenn og mellom nordmennene selv. Danskene fryktet særlig dreining mot svensk Den striden som i disse årene allikevel sto mest sentralt, var striden om navnet på språket. Skulle det hete dansk eller norsk ? Talemålet var:
1.
basert på datidens skriftspråk (dansk).
Dette talemålet var særlig brukt av embetsmenn ved spesielle anledninger
2.
en blanding av dansk skriftspråk og norsk talemål (dialekt - altså geografisk betinget)
Dette talespråket ble brukt av de høyere sosiale skikt ved ulike anledninger.
Et navn på denne muntlige språkvarianten kan være: "Dannet dagligtale"
3.
ren dialekt (altså geografisk betinget)
Dette var den muntlige talen som ble brukt av flertallet av befolkningen.
Skriftspråket var:
helst så rent og korrekt dansk som mulig.
Man ble sterkt advart mot bruk av 'provinsialismer', dvs. særnorske ord og vendinger.
Slikt ble oppfattet som 'rått' og 'primitivt'
Konklusjon: Det var svært stor forskjell mellom flertallets skriftlige og muntlige språk.
De politiske forholdene etter 1814 forårsaket en dyp skepsis mot enhver endring av språket i retning av svensk.
Dette førte til en sterk samling om dansken, og til dels heftige angrep på folk som forsøkte å trekke inn norvagismer ('provinsialismer').
I "Fjeldeventyret" fra 1824 lar Bjerregaard "fjeldpigen Aagot" bruke gudbrandsdalsmål. I tillegg til dette har han og med andre lokale ord og uttrykk. Dette førte til målstrid mellom nordmenn og dansker.
Fram mot 1830 dreide den nasjonale språkstriden seg primært om hva navnet på språket i Norge skulle være.
Tidligere hadde svært få tatt anstøt av at språket her til lands ble kalt dansk. Den voksende nasjonalfølelsen etter 1814 førte imidlertid til et behov for et eget, nasjonalt språk.
"Har et folk opphørt å være selvstendig, så bør det også oppgi sitt språk", hevdet Fichte i "Reden an die Deutsche Nation"
Dette var i tråd med datidens romantiske oppfatning av 'nasjonens sjel'. Følgelig mente mange at byggingen av den nye norske nasjonen krevde at også vi fikk et eget nasjonalmål som klart skilte seg fra dansk og svensk.
Kort oppsummering av språkstriden 1814 - 1830:
1.
En strid om hva språket skulle kalles, ikke så mye om hvordan det skulle brukes og hva det skulle inneholde.
2.
Forsinket debatten om selve det språklige innholdet.
Denne blusser for alvor opp i 1830/40-årene.
3.
Resulterte i at også danskbasert mål og "dannet dagligtale" (pkt. 1+2 ovenfor) fikk betegnelsen norsk mål.
Språkhistorien etter 1830
Språkdebatten endrer seg gradvis fra å dreie seg om språkets navn til å bli en stid om språkets innhold.
Vi får etter hvert to ulike skriftspråk i landet, dansk-norsk riksmål og landsmål, som senere får betegnelsene bokmål og nynorsk.
Striden mellom disse to om hvilket som skal foretrekkes som norsk skriftmål, raser fram til i dag.
Kort oversikt over tiden fram mot århundreskiftet:
Fram til 1840-årene har vi "Språkprogrammenes, ideenes og ideologienes tid". I 1840-årene begynner dokumentasjonens tid, og vi får et omfattende innsamlingsarbeid innenfor folkeminne, språk, musikk, historie. (Vinje)
Den siste halvdelen av århundret kaller vi iverksettelsens tid.
Enkelt omskrevet betyr dette følgende:
Den første del av perioden, fram til rundt 1830-1840, domineres av en generell prinsippdebatt.
Den andre delen, fram til 1850-60, preges av innsamling av folkeeventyr, sagaoversettelser folkeviser, etc.
I 1840-årene arbeider Aasen med sitt innsamlingsarbeid, som på tidlig 1850-tall resulterer i ordliste og grammatikk. Vi har fått et nytt norsk språk: landsmål/nynorsk
På samme tid legger Knud Knudsen grunnlaget for riksmål/bokmål ved å arbeide for en gradvis fornorskning av dansk basert på den 'dannede dagligtale' i byene. (jfr. Daa nedenfor)
De neste 50 årene politiseres språksaken, landsmålet blir Venstre-sak og riksmålet Høyre-sak, og vi får praktiske resultater ut av teoriene.
Fram mot 1840 - Prinsippdebatten:
I utgangspunktet var det primært privatpersoner som startet debatten om det nye norske språket.
Dette private initiativet varte ved helt til språkspørsmålet for alvor ble en politisk sak på 1870/80-tallet.
Fire viktige navn i den tidlige debatten er:
J.A. Hielm / P.A. Munch / Henrik Wergeland / L.K. Daa
De sto for følgende:
Jonas Anton Hielm:
Mannen bak tanken om et norsk skriftspråk bygd på bymål.
Man må betrakte "Talesproget alene for Landets Sprog" - "dog egentlig Kjøpstedernes, i al Fald beriget og ordnet ved det i Virkeligheden langt fuldkomnere Bondesprog".
Hielm anså ikke bymålene for å være dialekter på linje med talemålet i landdistriktene.
Denne holdningen hadde også Aasen.
Hielm ville bygge norsk skriftspråk på bymålet.
Aasen hadde derimot landdistriktenes målføre som utgangspunkt for sitt norske skriftspråk.
Hielm = Bymålene
P.A. Munch:
Folket skulle læres opp i "vort Oldsprog" (gammelnorsk).
Deretter skulle den norske dialekt som sto det "Oldnorske" nærmest, tjene
som utgangspunkt for dannelsen av et nytt norsk skriftspråk.
P.A. Munch ble kalt "maaltankens fader", da han var den første som bidro
med en skriftlig plan for et selvstendig nasjonalmål grunnlagt på norsk.
P.A Munch = Én gammel dialekt + gammelnorsk (etymologisk tilnærmingsmetode)
Henrik Wergeland:
Wergeland støttet tanken om en fornorskning av det danske skriftspråket. Han ville gradvis fornorske språket ved kontinuerlig å tilføre det særnorske ord, uttrykk og syntaks fra folkemålet (dvs. dialektene). På det viset ville det fremkomme et selvstendig norsk skriftspråk "før Aarhundredet nedrødmer".
Wergeland grunngav tre hovedårsaker for hvorfor man burde arbeide for et selvstendig norsk skriftspråk:
1. Nasjonalisme (et fritt folk måtte ha et selvstendig språk)
2. Folkelig språk/stil (mer naturlig for folk å uttrykke seg på eget språk)
3. Demokrati (lettere for folk flest å lære å lese og skrive norsk)
Wergeland = Gradvis fornorskning av dansk basert på folkemålet
L. K. Daa:
Som Wergeland ønsket Daa en gradvis fornorskning, men basert på 'dannet dagligtale'.
Han skiller seg fra Wergeland ved å ta utgangspunkt i "den dannede dagligtale" i stedet for folkemålet. Således kan Daa i større grad enn Wergeland betraktes som en forløper for Knud Knudsen.
Daa hadde to hovedtanker som basis:
1. Fornorskning av abstrakte begrep
2. Ortofoni (Få rettskrivningen i samsvar med uttalen - se Knud Knudsen)
Daa = Fornorskning av dansk basert på 'dannet dagligtale'
Fornorskning av litteraturen i 1830/40-årene:
"Norske sagn" (Faye-1833) inneholdt mange særnorske språkelementer. Disse blir imidlertid behandlet som fremmedelementer og stilen generelt er svært lite folkelig.
Asbjørnsen og Moe utga sin første samling i 1841. Eventyrsamlingene fikk mye å si for norsk språk.
Ortografi og bøyning = Danskdominert
Ordtilfang = I stor grad særnorsk (vanligvis dansk skrivemåte). Rene norske ord framsto i norsk form
Syntaks: I stor grad særnorske trekk (f.eks. dobbelt bestemmelse + etterstilling av eiendomspronomenet)
I indirekte deler av eventyr- og sagntekstene var språket relativt danskpreget. I den direkte gjenfortellingen fikk språket et umiskjennelig norsk preg.
Folkevisene: Beholdt i stor grad sin opprinnelige form og ble nedskrevet på alderdommelig dialekt, noe som gjorde visene tungt tilgjengelig for folk flest.
Ca. 1850 - 1900
IVAR AASEN
Født på Sunnmøre i 1813 (dvs. vestnorsk preg over hans landsmål)
Må1 : Et "nytt" norsk må1 basert på fellestrekk ved samtlige norske målføre. Der det manglet samsvar mellom dialektene, skulle gammelnorsk tjene som grunnlag for nye former.
Avvek fra P.A. Munch ved ikke å søke den "mest opprinnelige" dialekt som basis for landsmålet. For å virke naturlig på flest mulig nordmenn burde det nye språket bygge på de mest utbredte ord og former i norske målføre. Dette førte til behov for et utstrakt innsamlingsarbeid, noe som Aasen utførte i løpet av en fireårsperiode (fra 1842).
Han unngikk de større byene, da han feilaktig gikk ut fra at talemålet der var sterkt påvirket av dansk.
De norske bydialektene er således ikke særlig representert i det innsamlede materialet, som skulle danne grunnlaget for et nytt, norsk språk.
Selv om Norge anno 1850 var et utpreget "u-land" med størstedelen av befolkningen på landsbygda, bidro Aasens holdning til bymålene til å skape et språk som virket fremmed på de fleste byfolk.
Innsamlingsarbeidet resulterte i:
"Det norske Folkesprogs Grammatik" (1848)
"Ordbog over det norske Folkesprog" (1850)
P.A. Munch var begeistret, men etterlyste en strengere etymologisk skrivemåte.
"Prøver of Landsmaalet i Norge" (1853)
Aasen viser her hvilken normalform han har tenkt seg.
Han er nå noe mer gammeldags enn i 48-50 (P.A. Munchs innflydelse!?)
I "Fridtjofs Saga" (1858) når Aasen høydepunktet mht. etymologisering. Etter dette innførte han nyere former i svært mange tilfelle.
Dette skyldes trolig "Ny Hungrvekja" (1858) av Jan Prahl. Språket i denne boka bygde på en så vidtgående etymologisering at en måtte ha god kjennskap til gammelnorsk for i det hele tatt å ha noe utbytte av den.
Med "Prøver of Landsmaalet i Norge" kan man slå fast at grunnlaget for landsmålet i Norge var lagt.
KNUD KNUDSEN
Født i 1812 ved Tvedestrand
Mål:
1. Å danne et norsk språk bygget på "den dannede dagligtale"
2. Ortofoni
3. Purisme
Han angrep Aasen for ikke å ha tatt hensyn til at bymålene og de sydøstnorske målførene også var ekte norske dialekter.
FORLØPIG OPPSUMMERING:
Alle de nevnte målstreverne hadde som felles mål å skape et norsk språk. Målet var likt, men veien fram varierte.
Svært kortfattet kan man si at Wergeland/Knudsen la grunnlaget for den
gradvise utviklingen fra "dannet dagligtale" til et norsk riks-/bokmål.
Aasen (påvirket av P.A. Munch) utførte et grunnarbeid som førte fram til Landsmål/nynorsk.
P.A. Munch hadde som datidens store kapasitet på språkspørsmål, en stor
innflytelse på utviklingen.
Han mente at nordboerne hadde innvandret nordfra, og at det rent nordiske følgelig var best bevart i Norge (og i Nord-Sverige).
Som et bevis for denne teori var det viktig for Munch å vise til at norrønt må1 (det opprinnelige) fortsatt mer eller mindre ble holdt i hevd i norske dialekter.
Han påvirket språkutviklingen i Norge på to måter
1. Han motarbeidet aktivt Wergelands og Knud Knudsens fornorskningstanke.
2. Han gjordet I. Aasens landsmål mer gammeldags (norrønt) enn Aasen trolig selv ønsket.
P.A. Munch ville benytte en historisk-etymologisk metode ved dannelsen av det nye norske språk.
I. Aasen derimot stod for en empirisk-realistisk behandling av dialektene
Mht 1850-årenes ulike språksyn er det mulig å sette opp 4 hovedgrupper:
1.
De konservative:
Ville holde på det opprinnelige fellesspråket.
Var ikke interessert i en planmessig fornorskning
P.A. Munch er den naturlige leder.
2.
De moderate:
Stilen kunne utvikle seg i norsk/realistisk retning.
Det måtte imidlertid ikke forekomme brudd på tradisjonen som kunne støte ‘den gode smag’
3.
De radikale:
Tilhengere av ortofoni (en skal skrive som en snakker)
Så også en gradvis tilnærming mellom skriftspråket og dialektene som en mulighet
Knud Knudsen er her den naturlige leder.
4.
De ultra-nasjonalistiske:
Norsk språk skal bygge på dialektene og være helt uten fremmede elementer
Ivar Aasen er leder.
SPRÅKPOLITIKK
Målstriden kommer for alvor inn i norsk politikk i 1870-80 årene.
Det følgende er et konsentrat av de viktigste forholdene og vedtakene:
1874
Ole Anton Quam foreslo at landsmål og gammelnorsk skulle inn som
fag ved lærerskolene.
Debatten gjorde det klart at landsmålssak var lik venstresak og dansk det samme som
norsk høyresak.
Resultat : Forslaget forkastet med 77 stemmer mot 31.
1884
Venstre vant den avgjørende politiske seier
Jamstillingsvedtaket "Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Boksprog."
Vedtatt 12. mai 1885 med 73 venstrestemmer mot 31 høyrestemmer
Stortingsvalg med kraftig framgang for Høyre
Forslaget om "Målparagrafen" (se under) ble avvist i 1889
1891
Stortingsvalg med framgang for Venstre og tilbakegang for Høyre.
I 1892 kom saken om “Målparagrafen” opp igjen - og ble vedtatt
Målparagrafen:
"Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog. Skolestyret bestemmer, om Skolens Lese- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, og i hvilket of disse Maal Elevernes skriftlige Arbeider i Almindelighed skal affattes. Dog skal Eleverne lære at læse begge Maal."
Med målparagrafen i 1892 ble det skapt en virkelig likestilling
mellom språkene (i folkeskolen).
1896
Tilsvarende likestilling ble innført også i den høiere skolen
MIDLANDSNORMALEN
Bl.a. Garborg deltok aktivt i arbeidet med å utarbeide alternative rettskrivningsregler til Aasenformene. Resultatet, Midlandsnormalen, ble godkjent av departementet som sideform. Midlandsmålet bygger hovedsaklig på "folkevise-distriktene" i Telemark og Setesdal. Karakteristisk for midlandsmålet er "den norske treklangen" (a - i - u) Se norrøn "treklang".
I nynorsk ordliste vil du finne innvirkning av midlandsnormalen i perf. partisipp av sterke verb. F.eks. "Vere - var - vore (vori)"
1898
Redegjørelse til departementet fra Moe, Aars og Hofgaard.
Utgjorde grunnlaget for 1907-reformen.
Hovedsyn :
1.
Skillet mellom skriftspråk og norsk uttale skal jevnes ut. Normeringen av skriftspråket skal hvile på norsk grunnlag.
2.
Skolen skal gå foran i reformarbeidet.
Departementet hadde bedt om redegjørelsen delvis for å få redusert det store og forvirrende antall valgfrie former.
Redegjørelsen vakte stor strid.
Unionsoppløsningen i 1905 ga arbeidet for landsmålet et solid puff framover. Alt som kunne styrke nasjonalfølelsen ble framhevet.
Redegjørelsen fra 1898 fikk sitt gjennomslag i form av 1907 rettskrivningen (se under).
1900-
1901
Ny norm for landsmålet - kalt 1901 reformen..
På flere punkter en tilnærming til riksmålet.
Øket bruk av monoftonger / fjerning av store forbokstaver i subst. og flertallsformene av verb
Se for øvrig "Midlandsnormalen ovenfor
1907
Rettskrivningsreformen gjaldt kun riksmål
b/d/g ble erstattet av p/t/k
Substantiv og verb fikk norske bøyningsformer
Prinsipp : Skriftspråket skal bygge på norsk tale.
Således betød reformen et langt skritt mot landsmålet. Dette er i samsvar med tanken om at de to skriftspråk beveget seg mot et felles må1, dvs. at en sammensmeltning ville bli resultatet (samnorsktanken).
1917
Rettskrivningsreform både for riksmål og landsmål
Ønske: Mer konsekvens og fasthet.
Riksmål:
Fikk dobbeltkonsonant etter kort vokal.
I stor grad utskiftning av "æ" til "e".
Diftonger innført i navn på nasjonale planter og dyr
Obligatorisk -a endelse i hunkjønn, best.f. entall.
Landsmål:
Mindre forandringer.
Viktigst : -a endelsen (se riksmål over) ble også tillatt i landsmål (ved siden av -i).
e-infinitiv og kløyvd infinitiv ble tillatt.
Refleksivformen -s.(for -st) ble tillatt
Generelt:
å/Å erstattet tidligere aa/AA, bl.a. som infinitivsmerke.
Rettskrivningsreformen førte til større valgfrihet enn tidligere.
Den vakte større strid enn 1907-reformen, særlig blant riksmålsfolk. Årsaken var en frykt for at de valgfrie, radikale formene ville bli prioritert i offisiell bruk.
Dette skjedde imidlertid ikke.
Den store valgfriheten i landsmålet førte til store distriktsvise ulikheter, noe som ble oppfattet som svært uheldig.
Resultatet av misnøyen ble at Stortinget i 1934 gjorde vedtak om å opprette ei ny rettskrivningsnemnd med formål å foreslå en ny språkreform. Målet skulle være å skjære ned på det store antallet dobbeltformer samtidig som tilnærmingen mellom de to målene skulle videreføres. I 1938 forelå den nye rettskrivningsreformen i godkjent tilstand.
1938
Rettskrivningsreform (for både riksmål og nynorsk)
(* 1929 ble "bokmål" og "nynorsk" vedtatt som nye navn på målene)
Mål: Føre tilnærmingen videre samtidig som valgfriheten skulle reduseres - dvs. en svært vanskelig oppgave!
Nynorsk:
Jamstilte former (fritt valg)
Hovedform (brukt i lærebøker)
Sideform (kun brukt i elevarbeider)
- Sideformen har siden blitt kjent som "klammerform"
- Dette fordi de i ordlistene ofte er oppført i skarpklammer (hakeparenteser).
Nynorsk fikk langt flere obligatoriske former, noe som sammen med systemet med hoved- og sideformer gjorde språket adskillig "fastere".
Hovedform: -a endelse i best.f.ent.hunkj.
Hovedform: -a i best,f. fl.tall intetkj.
Bokmål:
Særnorsk skrivemåte av en lang rekke ord.
(“fram/sju/bjørk/osv." )
Adskillig større bruk av diftonger.
("lauv/stein/osv.")
Obligatorisk -a endelse i best.f.ent.hunkj
("gata/døra/øksa/osv.")
MOTTAKELSE
Stor motstand blant bokmålsfolk. Til å begynne med også stor motstand blant nynorskfolk, men avtakende. Viktig for gjennomføringen var vedtaket i Oslo skolestyre om å innføre den nye rettskrivningen. Forlagene rettet seg etter Oslo skolestyres vedtak pga. det store markedet Osloskolen utgjorde. Dette førte til at et stort antall skolestyrer raskt fulgte etter.
1952
Stortinget oppretter Norsk Språknemd.
Formål : Gi myndighetene og allmennheten råd og rettledning i språklige spørsmål.
Nemnda fikk i oppgave å utarbeide en læreboknormal.
Målet var å skjære mest mulig ned på antallet dobbeltformer slik at språket i lærebøkene kunne bli "fastere". (se 1959)
Riksmålsforbundet utgav sin første "Riksmålsordliste”.
Denne dannet grunnlaget for en egen norm - Riksmål.
Norsk Språknemnd hadde ferdig "Framlegg til læreboknormal" Denne ble sterk angrepet av konservative krefter i begge leire, tilhengerne av samlingslinjen støttet framlegget.
1959
Læreboknormalen ble satt i kraft.
Resultat: Se side 377 i GVK (Grunnlinjer for videregående kurs)
1964
Vogt-komiteen nedsatt av Stortinget.
“Språkfredskomite”
Viktig:
Foreslo omorganisering av Norsk Språknemnd.
Kamporganisasjonene skulle også ha plass i nemnda.
Formålsparagrafen i nemnda måtte endres på det punktet der nemnda skulle "fremme tilnærming mellom de to mål på norsk folkemåls grunn".
1972
Norsk Språkråd opprettet.
De tre språkorganisasjonene representert + politisk valgte representanter.
Oppgave:
"BÅDE å verne om den nedarvede tradisjon iskriftspråkene OG å støtte tendenser til tilnærming mellom dem."
Dette innebærer en konflikt.
Utviklingen etter 1972 har vist at tilnærmingslinjen er svekket.
I elevarbeider har skrivereglene blitt sterkt liberalisert i begge må1.