Norsk sprćkhistorie



Tilrettelagt av VGskole.no

Samtlige fire moduler i sprćkhistorien er her samlet.
Dette muliggjűr en mer helhetlig oversikt og en sammenhengende utskrift av lærestoffet.
Utskriften kan forhćndskontrolleres ved ć velge 'Print preview' under 'File' i menyen űverst pć skjermen. Formatteringen av sidene skjer automatisk i det du trykker 'Utskrift'.
Egenvalg av fontstűrrelse, etc. fungerer ikke pć denne siden. Dersom det er űnskelig, kan du sende en tilbakemelding ved ć benytte 'copyright'-lenken nederst.


Hovedmeny

Indo-europeisk
- Sprćkfamilie
Kasussprćk
Ur-germansk
Eldre ur-nordisk
Den eldre runerekka (fuþark)
Synkopetida
Synkope
a-omlyd
i-omlyd
u-omlyd
Brytning
Utlydsherding » Runealfabetet
» Nasjonalspråk
» Kasussprćk
» Omlyd 2
» A-omlyd 2
» I-omlyd 2
» U-omlyd 2
» Brytning
» Assimilasjon
» Norrønt språk
» Assimilasjon
» Kongruens
» Intet subjekt
» Fri ordstilling
» Formverket
» Substantiv
» Den bestemte artikkel
» Den etterhengte best. artikkel
» Det relative pronomen
» Det personlige pronomen
» Det pćpekende pronomen
» Verb
» Svake verb
» Sterke verb
» Reduplikasjonsverb
» Preterito-presentiske verb
» Preposisjoner
Mellomnorsk 1350 - 1500
Norsk skriftsprćk dűr ut
Den danske perioden / Nynorsk
Konsolideringstiden 1620 - 1720
P. Dass og D. Engelbrektsdatter
Fra Ludvig Holberg til 1814
Sprćkhistorien etter 1830
1830 / 1840ćrene
Forslag nr. 1 - Hielm
Forslag nr. 2 - P.A. Munch
Forslag nr. 3 - Wergeland
Forslag nr. 4 - Daa
Fornorskning av litteraturen
Sprćkhistorien etter 1850
Ivar Aasen
Knud Knudsen
1850-ćrenes ulike sprćksyn
Sprćkpolitikk
Midlandsnormalen
1901-reformen
1907-reformen
1917-reformen
1938-reformen
Sprćknemnda
Vogt-komiteen
Norsk sprćkrćd
VGSkole: SprÄkhistorie tom. synkopetida
          

SprÄkhistorie tom. synkopetida


Fra indo-europeisk til norrĂžnt (ca. 700 e.kr.)


SprÄkhistorien til og med synkopetiden
Indo-europeisk SprÄkfamilien vÄr KasussprÄk = bÞyningssprÄk
Den eldre runerekka Ur-nordisk -> 500 e.kr. Synkopetiden 500-700 e.kr.
Synkope a-omlyd i-omlyd
u-omlyd Brytning Utlydsherding

MĂ„ kunnes
BĂžr kunnes
Artig Ă„ kunne


Indo-europeisk (IE)

SprÄk som er i slekt med hverandre har gjerne utviklet seg fra et opprinnelig fellessprÄk. En slik samling av beslektede sprÄk kaller vi en sprÄkfamilie.
Indo-europeisk er en slik sprÄkfamilie.
I figuren under finner du flesteparten av de indo-europeiske hovedsprÄkene. Legg merke til at sprÄkene er samlet gruppevis som kvister pÄ tykkere hovedgreiner. Disse gruppene er gitt egne navn. Russisk hÞrer for eksempel til i den slaviske gruppa, fransk i den italiske.
Norsk er plassert i gruppa for nord-germanske sprÄk.

Dersom vi ser spesielt pÄ sprÄkene i vÄr gruppe, har vi ingen problemer med Ä godta at de representerer ulike nasjonalsprÄk. GÄr vi derimot ca. 1000 Är tilbake i tid, eksisterte det ingen sÊrlige forskjeller mellom norsk og islandsk. Vi har da kommet tilbake til norrÞnt sprÄk. 500 Är fÞr det igjen var alle sprÄkene i Norden sÄ godt som like. Dette nordiske fellessprÄket kaller vi urnordisk. GÄr vi enda noen hundreÄr bakover i tid, omlag til begynnelsen av vÄr tidsregning, finner vi den felles 'stammoren' til alle de germanske sprÄkene (se illustrasjonen). Dette sprÄket kaller vi urgermansk. SprÄkforskere som arbeider seg videre bakover i tid, har funnet klare indikasjoner pÄ at de fleste sprÄk i Europa og Asia har utviklet seg fra ett felles ursprÄk. Dette ursprÄket utgjÞr fÞlgelig hovedstammen i treet nedenfor, og kalles altsÄ indo-europeisk.

Den indo-europeiske sprÄkfamilien

(fritt tegnet etter illustrasjon i 'SprÄket vÄrt fÞr og nÄ' - Gyldendal)

Det antas at dette ursprÄket hadde sitt opprinnelige senter i sÞrÞst-Europa eller vest-Asia, og at det var i bruk mellom 3000 og 4000 Är fÞr Kristus.
Dette sprÄklige fellesskapet opphÞrer ca. 3000-2000 f.kr. sannsynligvis pÄ grunn av folkevandringer. Stadig stÞrre geografiske avstander mellom de ulike indo-europeiske stammene fÞrte til at de utviklet sprÄklige sÊregenheter, som etter hvert utviklet seg til ulike sprÄk.
Det er allikevel fortsatt mulig Ä finne mange likhetstrekk mellom de ulike sprÄkene.
Eksemplene i denne tabellen viser at det mÄ vÊre en forbindelse mellom disse sprÄkene, selv om de generelt sett kan virke svÊrt ulike. Det skal ikke mye fantasi til for Ä se likhetstrekkene mellom de ulike sprÄkvariantene av dette sentrale ordet:

Latin mater Spansk madre Fransk mère
Irsk matair Engelsk mother Nederlandsk moeder
HĂžytysk mutter Islandsk moðir Dansk/svensk moder
Litauisk mote Latvisk mate Polsk matka
Tsjekkisk máti Russisk matÂŽ Serbisk mati
Gresk méter Albansk motre Armensk mair
Sanskrit matár


Det anbefales at du leser denne oversiktlige og interessante artikkelen om utbredelsen av germansk.

Man regner med at indo-europeisk var et utpreget bÞyningssprÄk (syntetisk)

Et kasus- eller bÞyningssprÄk kjennetegnes ved at det er bÞyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankjÞnnssubstantiv i entall som stÄr som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primĂŠrt bestemmer funksjonen, men plasseringen.

Dette er det viktig Ä forstÄ, sÄ jeg skal gi et par eksempler:

1. Olaf dreper Harald / Harald dreper Olaf
SvDO / SvDO

I vÄre dager ville de fleste Þnske Ä stÄ fÞrst i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensen av Ä fungere som direkte objekt (DO) er fatal!
GĂ„r vi derimot til norrĂžnt, finner vi at plasseringen ikke nĂždvendigvis betyr noe:

2. Óláfr drepr Harald / Harald drepr Óláfr
SvDO / DOvS

I eksempel nr. 2 fra norrĂžn tid ser vi at det ikke spiller noen stor rolle om vi endrer pĂ„ ordrekkefĂžlgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankjĂžnnsord i entall, som stĂ„r i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen.
I dette tilfellet vil det altsÄ vÊre klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.

I indo-europeisk hadde de Ă„tte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (pÄstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).

Kasus- (bĂžynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling, det var uansett bĂžynings-, eller kasusendelsene som bestemte hvilken funksjon setningsleddene hadde.


GERMANSK

UR-GERMANSK

FellessprÄk for germanerne. Germanerne levde nord for Main - Þst for Rhinen - vest for Weichs

Dette kartet viser en grov oversikt over det germanske omrÄdet med Ptalemeus' stedsnavn.

Merk spesielt den germanske lydforskyvning (Grimm/Verner).
I fĂžlge Grimm ('eventyrinnsamleren') ble en rekke konsonanter endret - noe som fremdeles kan hĂžres.
F.eks. endret lyden 'd' seg til 't' i visse sammenhenger (latin 'duo' -> norsk 'to'), 'p' blev til 'f' (latin 'pisces/pater' - norsk 'fisk/far').

Lydskiftet er for Þvrig adskillig mer komplisert og omfattet ogsÄ tallrike vokalendringer.

1) Stemte plosiver b/d/g > Ustemte plosiver p/t/k
2) Ustemte plosiver p/t/k > Ustemte frikativer f/þ/h

Latin Engelsk Norsk
1 Duo Two To
2 Pater Father Fa(de)r
Du kan finne mer detaljert informasjon om Grimms lov HER!
- og urlite om Verners lov HER!
(encyclopedia.com)

Det kan ogsÄ vÊre interessant Ä lese under hvilke krevende og utfordrende omstendigheter forskere utvikler sine dristige nye teorier: "Karl Verner og historien om at komme sovende til berÞmmelse" (kilde: Aarhus Universitet)



Ca. Är 0 delte germansk seg i tre deler: Øst-, vest- og nord-germansk.
Øst-germansk: Gotisk
Vest-germansk: ble senere til: Tysk, engelsk, frisisk, etc
Nord-germansk: ble senere til: Norsk, dansk, svensk, fĂŠrĂžyisk, islandsk.

Trykket festet seg pÄ fÞrste stavelse

0 - 200 e.-kr.

Vi fikk en overgangsperiode.
Den nordiske varianten av germansk skilte seg ut som eget sprÄk.

200 - 500 e.kr.

Eldre ur-nordisk periode.
Stort sett samme sprÄk i det nordiske omrÄde. PÄ slutten av perioden forÄrsaker en begynnende tendens til
a-omlyd de fÞrste antydninger til dialektutvikling. Dette fordi a-omlyd hovedsaklig finner sted i den vestlige delen av det nordiske sprÄkomrÄdet.

eks.: Holt - hult, boge - bue, kolle - kulle, etc.

Ordene pÄ denne tiden var ofte svÊrt lange og vokalrike. Dette har nok gjort sprÄket spesielt klangfullt
Det er ogsÄ i denne perioden vi finner de fÞrste runeinnskriftene. Denne skriftlige arven fra vÄre fjerne forfedre er den viktigste kilden vi har. Runene var trolig kjent i alle de germanske stammene. Det er ingen som med sikkerhet vet nÄr og hvordan dette skriftsystemet oppstod, men man regner med at det stammer fra rundt begynnelsen pÄ vÄr tidsregning.
Det opprinnelige runealfabetet, fuþark, ogsĂ„ kalt det eldre runealfabetet, bestod av 24 tegn. Grunnen til at det kalles fuþark, er ganske enkelt den at dette ordet representerer de seks fĂžrste tegnene i alfabetet. Da disse tegnene generelt sett ble risset/skrapet inn i stein, tre og andre harde materialer, var det viktig at de stort sett bestod av rette streker.
Det er verdt Ä merke seg at den eldre runerekka neppe var tenkt brukt til vanlig kommunikasjon. De enkelte runene hadde ulik magisk funksjon, og de som kjente alle runene, kunne bruke dem i magisk sammenheng. De hadde altsÄ stor makt!
Runene ble skÄret inn pÄ smykker, amuletter, ulike redskaper og vÄpen. Mange runeinnskrifter finner vi ogsÄ igjen som tekster pÄ gravstener. Et av de mest kjente eksemplene pÄ slike gravskrifter ble funnet pÄ Tune i Østfold. Du ser et bilde av denne steinen her, og oversatt til vÄre latinske bokstaver kan litt av innskriften noe forenklet leses slik:

"Ek wiwaR after woduride witadahalaiban worahto runoR"

Utfordring:
Det andre ordet i teksten ovenfor er et kvinnenavn, det fjerde et mannsnavn. Det femte ordet er et sammensatt substantiv. Den fĂžrste delen 'wita' finner vi ogsĂ„ i gammelengelsk der ordet betyr 'rĂ„dgiver', 'herre' eller 'vismann'. Den andre delen av det fjerde ordet er pĂ„ gammelengelsk 'hláf', og pĂ„ norrĂžnt 'hleifr'. Det nestsiste ordet er en preteritumsform av et verb som er direkte beslektet med det gammelengelske ordet 'weorc' (arbeide)og det gammelnorske ordet 'orka' (virke, arbeide, fullfĂžre).
Dette kan se vrient ut ved fÞrste Þyekast, men studerer vi teksten nÊrmere, er det ikke sÄ helt umulig Ä skjÞnne det meste. PrÞv Ä lage en oversettelse til moderne norsk - og sjekk lÞsningsforslaget nederst pÄ denne siden.


Illustrasjonen nedenfor viser alle runene, og ved Ä klikke pÄ de enkelte fÄr du informasjon om den magiske funksjonen den har, etc.
I det hele tatt finner du et hav av opplysninger om dette fascinerende alfabetet pÄ Arild Hauges runesider.

Fe Ur Thurs As(s) Reid Ken, kaun Giof Wynn Hagl Naudr, naud Is Ár, jara Eoh Pertra Elgr Sol Ty Bjarkan Eol Madr Laukr Ingvarr, Ing Odal Dagr
(Det er ikke sÄ lett Ä tegne med ei mus, men akkurat her var det ok med litt 'skjelvne' bokstaver...)

500 - 700 e.kr.

Denne perioden kalles yngre ur-nordisk periode, eller synkopetida
Synkope vil si at de trykklette, korte, unasalerte vokalene faller bort.
Denne prosessen fant sted over hele det nordiske sprÄkomrÄdet.
Vi fikk voldsomme endringer i sprÄket. Synkope, ulike omlyds- og assimilasjonsprosesser herjet. Det foregikk en stadig overgang mot et mer analyttisk sprÄk, dvs. et sprÄk der setningsleddenes funksjon bestemmes av plasseringen i setningen, ikke av bÞyningsendelsene.

halaib(w)an > hleifr > leiv (brĂžd)
Haduwulafar > Hálfr

Det er ikke sÄ rart at man hevder at disse to hundre Ärene innebar de mest dramatiske endringene som noen gang har rammet sprÄket vÄrt.

I tillegg forsvinner fire av de tidligere Ă„tte kasusene i denne perioden, og man satt kun igjen med nominativ, akkusativ, genitiv og dativ.

I tillegg til synkope (se ovenfor) mÄ du kunne de fÞlgende lydovergangene skikkelig:

a-omlyd

U-omlyd : A ble trukket ett hakk opp mot U. (jfr. vokaltrekanten)

*landu > lond

u-omlyden begrenset seg, i motsetning til i- og a-omlyden til det nordiske omrÄdet.
Ser dere "o med kvist" i norrÞne tekster, tenk da i fÞrste omgang pÄ u-omlyd.
Dette er den eneste omlyden som var aktiv i norrĂžn periode (dvs. etter 700)

I-omlyd : Egentlig en palatalisering.
Vokalene i vokaltrekanten trekkes mot i (j)
*gastir > gestr, *domjan > dĂžma, *fotir > fĂžtr, etc. Merk spes. moderne tysk :

2. og 3. person ent. presens hadde endelsene -jis og -jiþ. Dette fĂžrte til i/j-omlyd slik vi ser det i dag i f.eks:
"Ich spreche, du sprichst, er spricht" (tysk: Jeg snakker, du snakker, han snakker)

Brytning: Trykktung, kort 'e' i rotstavelse ble pÄvirket av etterfÞlger trykklett 'a' eller 'u' slik at e'en ble endret (brutt) til enten henholdsvis ja eller jo/io.
Dette kaller vi enten 'a' eller 'u' brytning.

Meluk > mjòlk > mjølk (progressiv i-omlyd)
Berun > bjòrn > bjørn
Eka > jak > jeg

Et mulig eksempel pÄ sprÄkutvikling med brytning og omlyd finner du her!

Utlydsherding

Regel: En stemt konsonant blir ustemt i utlyd i perfektum og imperativ av sterke verb.
I mange sprÄk blir stemte plosiver i sterke verb ustemte dersom de av bÞyningsmessige Ärsaker havner i utlyd. Grunnen til at vi vanligvis finner stemte konsonanter i innlyd, er at disse konsonantene befinner seg i nÊrheten av kjernen i ordet. Alle vokallydene er stemte, og dette forplanter seg til de nÊrliggende konsonantene.
I tysk har vi for eksempel stemte konsonanter i ord som geben, finden, binden, etc. I imperativ og preteritumsformene av slike ord havner imidlertid disse konsonantene i utlyd, og de gÄr over til Ä bli ustemte. Denne overgangen fra stemt konsonantlyd i innlyd til ustemt i utlyd kalles altsÄ utlydsherding.
PĂ„ norsk begrenser denne regelen seg til imperativ og preteritumsformene av sterke verb. PĂ„ f.eks. tysk er utlydsherding en generell regel.
For de spesielt interesserte kan nevnes at en overgang fra stemte til ustemte konsonanter kalles desonorisering. Hva tror du da det motsatte, overgang fra ustemte til stemte, heter?
Utlydsherding vil dermed pÄ fagsprÄket bli beskrevet som en desonorisering av plosiver i utlyd. LÊreren hjelper deg dersom dette er vanskelig Ä forstÄ!
Noen eksempler:

Geben: gib - gab (uttales /gip/ - /gap/)
Finden: find - fand (uttales /fint/ - /fant/)
Binden: bind - band (uttales /bint/ - /bant/)
Ein Land (subst.): uttales /lant/ (med utlydsherding)
Et land (subst.): uttales /lan/ (uten utlydsherding / med progressiv assimilasjon)


Diverse

OgsÄ mange andre endringer fant sted bÄde innen lyd- og formverket i denne perioden (konsonantbortfall, assimilasjon, forenkling av grammatikken, etc.). Dette kommer vi imidlertid ikke inn pÄ her.

Rundt 700 e.kr. regner vi med at de stÞrste endringene hadde funnet sted, og at den stÞrste brytningstida i norsk sprÄkhistorie dermed var over.
Vi tar dermed skrittet over i den norrÞne sprÄkverdenen, som varer fram til omlag 1350-tallet.
Men det tar vi opp i neste kapittel ...


LÞsningsforslag til teksten pÄ Tunesteinen ovenfor:
"Ek wiwaR after woduride witadahalaiban worahto runoR"
"Jeg Viv etter Vodurid, brĂždherren (husbonden), gjorde (skrev) runer"

'halaib(w)an' (urnordisk) -> 'hleifr' (norrĂžnt)'hleifr' -> 'leiv' (brĂžd)
Les om synkopetiden, den mest dramatiske perioden i norsk sprÄkhistorie!



oppdatert
Page visited 58801 times
Totalt:
11.952.045  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregÄende skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo







Ny bok!


Forfatter og bok
Bakgrunnsstoff


























VGSkole: Norrønt språk
          

Norrønt språk


SprÄket vÄrt fra 700 -> 1350 e.kr.


NorrÞnt sprÄk
» Runealfabetet » Norrønt språk » Det relative pronomen
» Nasjonalspråk » Kongruens » Det personlige pronomen
» KasussprĂ„k » Intet subjekt » Det pĂ„pekende pronomen
» Omlyd » Fri ordstilling » Verb
» A-omlyd » Formverket » Svake verb
» I-omlyd » Substantiv » Sterke verb
» U-omlyd » Den bestemte artikkel » Reduplikasjonsverb
» Brytning » Den etterhengte best. artikkel » Preterito-presentiske verb
» Assimilasjon » Preposisjoner » Eiendomspronomen
» Åpne spĂžrsmĂ„l » FlervalgspĂžrsmĂ„l » Lenker

MĂ„ kunnes
BĂžr kunnes
Artig Ă„ kunne




Velkommen til 'avdelingen' for norrÞnt sprÄk!

LÊreplankravene til norrÞnt sprÄk er sÄ godt som fjernet. Man forventer altsÄ ikke lenger sÊrlig kjennskap til vÄrt gamle sprÄk. Dersom du allikevel er interessert i denne spennende delen av sprÄkhistorien, finner du her alt du trenger. Fagstoffet i denne seksjonen gÄr vesentlig ut over det de utgÄtte lÊreplanene forventet.
OgsÄ norskstudenter pÄ bachelornivÄ vil ganske sikkert finne mye nyttig stoff her.
Dette er gjort for at den interesserte eleven skal kunne strekke seg lenger enn det de tidligere minstekravene tilsa.
Vi har forsÞkt oss pÄ en slags grenseoppgang i form av fargekoding av stoffet.

  1. Alt med vanlig hvit bakgrunn er det nÞdvendig Ä kunne for Ä fÄ en god forstÄelse.
  2. Gul bakrunn indikerer at stoffet er nyttig Ă„ kunne.
  3. Brun bakgrunn viser stoff det er moro Ă„ kunne.
Uansett vil det vĂŠre nĂždvendig for faglĂŠrer Ă„ tilrettelegge arbeidsopplegget for den enkelte elev, for eksempel i forbindelse med fordypningsoppgaver.
Til hver originaltekst er det lagt inn et sett med oppgaver knyttet til grammatikken. En del av enkeltoppgavene kommer stadig igjen slik at elevene skal fÄ repetert opp de aller vanligste ordene og bÞyningsformene. Du finner et eksempel her. Send gjerne inn forslag til flere oppgaver!
ForelĂžpig manger det oppgaver til den ny-islandske teksten. Brukere med god kjennskap til ny-islandsk oppfordres til Ă„ sende inn oppgaveforslag + oversettelse!
De fleste tekstene er innlest.
Ellers hÄper vi at de som arbeider med norrÞnt sprÄk synesdette er morsomt, og at det til syvende og sist blir oppfattet som interessant og nyttig bÄde av elever og lÊrere.
Da norrĂžndelen av fagstoffet er noe mange elever ofte ser fram til med litt blandete fĂžlelser, kanskje til og med en viss (uberettiget) skepsis, passer det muligens Ă„ starte opp med et lite 'Fader VĂ„r' :))




Nyttig Ă„ ha lest:

SprÄkhistorien fram til ca. 700 e.kr. finner du i sprÄkhistorie del 1 (sm).




FlervalgspÞrsmÄl: Test deg selv!

FÞr du begynner arbeidet med norrÞnt sprÄk, kan du teste kunnskapene dine pÄ disse flervalgspÞrsmÄlene :)
Det er ikke sikkert at resultatet blir sÄ bra denne gangen, men det er helt naturlig. Du kan sÄ teste deg pÄ nytt etter at du har arbeidet med stoffet. Da bÞr det gÄ adskillig bedre!


Runealfabetet

Dersom du er interessert i en repetisjon av det gamle runealfabetet (fuþark'en), rĂ„der vi deg til Ă„ ta en titt pĂ„ fagstoffet om runer i sprĂ„khistorie del 1 (sm).
Allerede tidlig i eldre norrÞn tid (ca. 700 - c. 1050) ble den eldre runerekka pÄ 24 tegn byttet ut med en som var redusert til 16 tegn.
Mange av de runene som ble beholdt, mĂ„tte gjĂžre tjeneste for flere enn én lyd. Noen runetegn skiftet i tillegg form eller den lydverdien de hadde. Den magiske funksjonen de gamle runene hadde hatt, ble ogsĂ„ sterkt redusert, og pĂ„ slutten av norrĂžn tid var det knapt noe magisk ved runene i det hele tatt.
Funnene av store mengder runeinnskrifter i de gamle bryggene i Bergen viser at runene Gyda sier du skal gÄ hjem!etter hvert ble brukt i ganske sÄ dagligdagse situasjoner.
Denne runepinnen er muligens en beskjed fra en irritert kone til mannen om at kvelden ikke lenger er ung, den siste mjÞden bÞr vÊre drukket, og det er pÄ tide Ä komme seg hjem...
Teksten er: "Gyda sier du skal gÄ hjem!"
Det er ikke sÄ mye magi her :-)

Runene som skriftsprÄk og magiske tegn kan du lese mye mer om pÄ Arild Hauges runesider.


Nasjonale sprÄk

Med unntak av virkningene av den lydovergangen vi kaller a-omlyd har vi tidligere slÄtt fast at sprÄkforskjellene i det nordiske omrÄdet var forholdsvis smÄ fram til ca. Är 500
I lÞpet av synkopetiden (500-700) skjedde det store endringer i sprÄket. De mest sentrale av disse endringene gjennomgikk vi i del 1 av sprÄkhistorien, men de er sÄ viktige at vi skal repitere dem ogsÄ i denne delen. Det som er viktig Ä merke seg, er at disse lydovergangene inntraff i ulik grad i ulike deler av det nordiske sprÄkomrÄdet. Noen overganger som huserte ganske sÄ kraftig i enkelte regioner, forekom over hode ikke andre steder. Dette fÞrte naturlig nok til at den nordiske sprÄkenheten begynte Ä slÄ sprekker. Et eksempel pÄ dette er den danske og svenske sammendragningen av diftonger til monoftonger (au og Þy til Þ, og ei til e. Vi finner ogsÄ slik monoftongering i enkelte norske dialekter, men generelt sett beholdt vi diftongene i Norge.
Ulikhetene som vokste fram, har fÞrt til at vi fra norrÞn tid av deler de nordiske sprÄkene opp i Þst-nordisk (svensk og dansk) og vest-nordisk (norsk - og senere islandsk og fÊrÞyisk).
Da nasjonalstatene i Norden ble etablert, var forutsetningen skapt for framveksten av egne nasjonalsprÄk. De ulike standardene for skriftsprÄkene ble skarpt avgrenset av riksgrensene. Derimot eksisterte det ingen klare grenser mellom de ulike dialektene. Det er ogsÄ verdt Ä merke seg at det for talesprÄkets vedkommende heller ikke eksisterte skarpe nasjonale grenser. Folk forsto hverandres sprÄk over hele det nordiske omrÄdet, og oppfattet det slik at de snakket samme mÄl.
En god del av de endringene som fant sted i norrÞnt sprÄk i norrÞn tid, vil vi komme grundigere inn pÄ i forbindelse med del 3 av sprÄkhistorien, som dreier seg om mÄlfÞre/dialekter.

Repetisjon

FÞr vi begynner med norrÞnt sprÄk og originaltekster, bÞr dere repetere en del viktige fakta som utgjÞr mye av grunnlaget for Ä kunne forstÄ det vi skal arbeide med de neste par, tre ukene. De neste kapitlene gjennomgÄr de mest sentrale lydovergangene.


Kasussystemet

Et kasus- eller bÞyningssprÄk kjennetegnes ved at det er bÞyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankjÞnnssubstantiv i entall som stÄr som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primĂŠrt bestemmer funksjonen, men plasseringen.

Dette er det viktig Ä forstÄ, sÄ jeg skal gi et par eksempler:

1. Olaf dreper Harald / Harald dreper Olaf
SvDO / SvDO

I vÄre dager ville de fleste Þnske Ä stÄ fÞrst i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensen av Ä fungere som direkte objekt (DO) er fatal!
GĂ„r vi derimot til norrĂžnt, finner vi at plasseringen ikke nĂždvendigvis betyr noe:

2. Óláfr drepr Harald / Harald drepr Óláfr
SvDO / DOvS

I eksempel nr. 2 fra norrĂžn tid ser vi imidlertid at det ikke spiller noen stor rolle om vi endrer pĂ„ ordrekkefĂžlgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankjĂžnnsord i entall, som stĂ„r i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen.
I dette tilfellet vil det altsÄ vÊre klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.

I indo-europeisk hadde de Ă„tte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (pÄstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).

Kasus- (bĂžynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling, det var uansett bĂžynings-, eller kasusendelsene som bestemte hvilken funksjon setningsleddene hadde.


Omlyd

En vokallyd pÄvirkes av en annen foregÄende eller etterfÞlgende vokallyd slik at kvaliteten endres. Den vokallyden som pÄvirker, kalles ofte 'pÄvirkningsagenten'.


A-omlyd

innebÊrer at en a-lyd pÄvirker en 'i' eller en 'a' slik at de trekkes kvalitativt mot 'a' slik det skisseres her:

a-omlyd I praksis vil det si:
'i' gĂ„r til 'e' (niðan - neðan)
'u' gĂ„r til 'o' (buða - boð)

A-omlyden virket allerede fÞr 500 e.kr., og den virket sterkere i den vestlige delen av det nordiske sprÄkomrÄdet enn i den Þstlige, noe som bidro til Ä skape de fÞrste sprÄkforskjellene.

Vi merker det fortsatt den dag i dag. PÄ Vestlandet bruker de 'boge', mens 'bue' er det vanlige Þstover. VestpÄ er det 'brot' i forhandlingene, mens det i Oslo er 'brudd'.
Det er heller ikke tilfeldig at vesle Emil bor pÄ gÄrden 'Katthult', ikke 'Kattholt'.
Vi finner ogsÄ pÄvirkede/ikke-pÄvirkede former i ord som:
'botn - bunn' / 'golv - gulv' / 'hol - hull' / 'kol - kull' / osv.


I-omlyd

i/j-omlyden innebÊrer at en i/j-lyd pÄvirker en annen vokallyd slik at den trekkes kvalitativt mot 'i/j'

I praksis vil det si:
'e' gÄr til 'i' (verk - virki)
'a' gĂ„r til 'e' (taka - tekr, langr - lengri) 'á' gĂ„r til 'æ' (fár - færri)
'o' gĂ„r til 'ø' (sofa - søfr) 'ó' gĂ„r til 'ø' (stórr - størri)
'u' gÄr til 'y' (ungr - yngri)
osv.


U-omlyd

U-omlyden innebĂŠrer at en u-lyd pĂ„virker en 'a' slik at den trekkes kvalitativt opp mot 'ò'

I praksis vil det kunne si:
'a' gĂ„r til 'ò' (landu - lònd, barnu - bòrn)

I de fleste tilfellene der du mĂžter 'ò' (o med kvist) i de norrĂžne originaltekstene, skyldes dette gjerne u-omlyd.
Man bĂžr merke seg at u-omlyden er den eneste omlyden som er aktiv i norrĂžnt!


Brytning

(o med kvist er her skrevet som: ò)
En 'a' eller 'u' i trykklett stavelse virker pĂ„ en 'e' i den foregĂ„ende trykksterke stavelsen slik at denne blir til 'ia, ja' eller 'io, jo, jò' (a-brytning og u-brytning).
Brytning fant hyppigere sted i Þstnordisk enn i vestnordisk, og bidro pÄ den mÄten til Ä skape sprÄkforskjeller (eg - jeg - jag).

Eks.:
eka - jak
meluk - mjòlk
berun - bjòrn
erðu - jòrð


Assimilasjon

= En lyd blir gjort likere/helt lik en nabolyd (delvis/fullstendig assimilasjon).

nk -> kk i f.eks. 'drink' og 'drekka' (drikke)
nt -> tt i f.eks. 'binda' og 'batt'
osv.

Delvis assimilasjon er det mange eksempler pÄ ogsÄ i moderne norsk.
'kronprinsen' uttales ofte 'kromprinsen'
osv.


NorrÞnt sprÄk

Det en del sentrale sÊrtrekk ved norrÞnt mÄl som du bÞr kunne:

NorrÞnt er et bÞyningssprÄk.
Repeter hva det innebÊrer Ä vÊre et bÞynings- eller kasussprÄk.
Selve bÞyningssystemet kommer vi nÊrmere inn pÄ under 'formverket' nedenfor.


Kongruens

Det mÄ vÊre samsvar mellom alle ordene som stÄr som deler av samme setningsledd.

1.
Dersom det er flere ord knyttet sammen i samme setningsleddet, mÄ samtlige ord stÄ i samme tall og kasus
"Ragnhildi dróttningu dreymði drauma stóra"
Her stÄr det fÞrste leddet i dativ (pga. verbet 'dreyma'). Dette leddet bestÄr av to substantiv, som begge stÄr i samme tall og kasus.

2.
Preposisjon og styrelse. De ulike preposisjonene i norrĂžnt krever forskjellige kasus i styrelsen.
F.eks. styrer 'frá' dativ, og 'til' genitiv

3.
Subjekt - verbal
Subjektet og verbalet mÄ stÄ i samme tall og person.


Ofte er det intet subjekt i setningen

Man kan ofte utelate subjektet i norrĂžnt fordi verbalet forteller det som er nĂždvendig.

"Nú líðr fram vetrinum" = "NĂ„ lir (det) fram pĂ„ vinteren"


Friere ordstilling

Spesielt pga. kasussystemet kunne man bruke sprÄket mye friere enn vi kan i moderne norsk mht. ordstilling. Det var kasusendelsene som bestemte funksjonen de enkelte ordene hadde i setningen, sÄ den plassen de ble gitt i setningen var ikke sÄ viktig.
PÄ grunn av dette trengte man heller ikke alle de smÄordene vi bruker i dag for Ä knytte forbindelse mellom ordene i setningen.


Formverket

I forbindelse med gjennomgangen av de norrĂžne tekstene vi skal legge opp, bĂžr du ha en oversikt over fĂžlgende:


Substantiv i norrĂžnt

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
3 kjĂžnn: HankjĂžnn, hunkjĂžnn, intetkjĂžnn
Tall: Entall og flertall

Det er her tilstrekkelig Ă„ lĂŠre og bĂžye et substantiv fra hvert kjĂžnn.
EntallsbĂžyinga er den viktigste:

Tall HankjĂžnn HunkjĂžnn IntetkjĂžnn Kasus
Entall armr bygð land Nominativ
"
arms bygðar lands Genitiv
"
armi bygð landi Dativ
"
arm bygð land Akkusativ
Flertall armar bygðir lònd Nominativ
"
arma bygða landa Genitiv
"
òrmum bygðum lòndum Dativ
"
arma bygðir lònd Akkusativ


Bestemt artikkel

NorrÞnt hadde som moderne norsk bÄde foranstilt og etterhengt bestemt artikkel. Begge er i norrÞnt utviklet pÄ grunnlag av det pÄpekende pronomenet hinn.

Den bestemte artikkel
KjĂžnn/kasus HankjĂžnn HunkjĂžnn IntetkjĂžnn
E
n
t
a
l
l
Nominativ hinn hin hitt
Genitiv hins hinnar hins
Dativ hinum hinni hinu
Akkusativ hinn hina hitt
Nominativ hinir hinar hin
F
l
e
r
t
a
l
l
Genitiv
hinna
Dativ
hinum
Akkusativ hina hinar hin


Den etterhengte bestemte artikkel

Dette pÄpekende pronomenet ble i eldre tid plassert etter substantivet, og det vokste etter hvert sammen med det:
'karl hinn' -> 'karl inn' ->'karlinn' (mannen/karen)
Dermed var det tidligere pronomenet blitt en bestemt artikkel.
Den etterhengte bestemte artikkelen er sÊregen for nordisk. De andre germanske sprÄkene utviklet sin bestemte artikkel foran substantivet (the man / der Mann).
NÄr vi i norsk i tillegg plasserer et pÄpekende pronomen foran substantivet, fÄr vi det vi kaller dobbelt bestemmelse.
Norsk: 'den lille piken'
Dansk: 'den lille pige'

Her er en forenklet oversikt over den etterhengte best. artikkelen i norrĂžnt:

Den etterhengte bestemte artikkel
KjĂžnn/kasus HankjĂžnn HunkjĂžnn IntetkjĂžnn
E
n
t
a
l
l
Nominativ armr-inn hlið-in land-it
Genitiv arms-ins hliðar-innar lands-ins
Dativ armi-num hlið-inni landi-nu
Akkusativ arm-inn hlið-ina land-it
Nominativ armar-nir hliðir-nar lònd-in
F
l
e
r
t
a
l
l
Genitiv arma-nna hliða-nna landa-nna
Dativ òrmu-num hliðu-num lòndu-num
Akkusativ arma-na hliðir-nar lònd-in


Relative pronomen i norrĂžnt

Kun ett, som er ubĂžylig: 'er' (som)


Personlige pronomen

NĂ„r du skal bestemme et personlig pronomen, bĂžr du kunne bĂžye det,
samt forklare hvordan de personlige pronomenene generelt sett er organisert i:

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
Tall: Entall, totall (dualis) og flertall
KjĂžnn: HankjĂžnn og hunkjĂžnn i 3. person entall
(for intetkjÞnn brukes det pÄpekende pronomenet - se nedenfor)

Tips: Konsentrer deg om entall dersom du vil prioritere!

Tall 1. person 2. person 3. person Kasus
Entall ek þú hann / hon Nominativ
"
mín þín hans / hennar Genitiv
"
mér þér honum / henni Dativ
"
mik þik hann / hana Akkusativ
Flertall vér (mér) ér (þér b Nominativ
"
vár yðar b Genitiv
"
oss yþr b Dativ
"
oss yþr b Akkusativ
Totall vit (mit) it (þit) b Nominativ
"
okkar ykkar b Genitiv
"
okkar ykkr b Dativ
"
okkr ykkr b Akkusativ

Merk: Det refleksive pronomen for 3. person hÞrer ogsÄ hjemme i denne pronomengruppa.
Det finnes kun i entall, og bĂžyes:
-, sín, sér, sik (ingen nominativform!)


Eiendomspronomen

> > >
Minn (þinn, sinn, etc.)
Tall HankjĂžnnn HunkjĂžnn IntetkjĂžnn Kasus
Entall minn mín mitt Nominativ
"
míns minnar míns Genitiv
"
mínum minni mínu Dativ
"
minn mína mittAkkusativ
Flertall mínir mínar mín Nominativ
"
minna minna minna Genitiv
"
mínum mínum mínum Dativ
"
mína mínar mín Akkusativ
Várr
Tall HankjĂžnnn HunkjĂžnn IntetkjĂžnn Kasus
Entall várr vár(ór) várt Nominativ
"
várs várrar várs Genitiv
"
várum(órum, ossum) várri váru (óru, ossu Dativ
"
várn vára (óra, ossa) vártAkkusativ
Flertall várir (órir, ossir) várar (órar, ossar) vár (ór) Nominativ
"
várra várra várra Genitiv
"
várum (órum, ossum) várum (órum, ossum) várum (órum, ossum) Dativ
"
vára (óra, ossa) várar (órar, ossar) vár (ór) Akkusativ
Yðarr/Yðvarr
Tall HankjĂžnnn HunkjĂžnn IntetkjĂžnn Kasus
Entall Yð(v)arr Yður Yð(v)art Nominativ
"
Yð(v)ars Yð(v)arrar Yð(v)ars Genitiv
"
Yðrum Yð(v)arri Yðru Dativ
"
Yð(v)arn Yðra Yð(v)artAkkusativ
Flertall Yðrir Yðrar Yður Nominativ
"
Yð(v)arra Yð(v)arra Yð(v)arra Genitiv
"
Yðrum Yðrum Yðrum Dativ
"
Yðra Yðrar Yður Akkusativ


Påpekende pronomen

Det forekommer flere varianter av de pÄpekende pronomenene.
Jeg har her tatt med de vanligste.
NÄr du skal bestemme et pÄpekende pronomen, bÞr du kunne bÞye det,
samt forklare hvordan pronomenene generelt sett er organisert i:

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
Tall: Entall og flertall
KjĂžnn: HankjĂžnn, hunkjĂžnn og intetkjĂžnn

Tips: Konsentrer deg om hankjĂžnn dersom du vil prioritere!

Tall HankjĂžnn HunkjĂžnn IntetkjĂžnn Kasus
Entall þat Nominativ
"
þess þeir(r)ar þess Genitiv
"
þeim þeir(r)i því (þí) Dativ
"
þann þá þat Akkusativ
Flertall þeir þær þau Nominativ
"
þeir(r)a
Genitiv
"
þeim
Dativ
"
þá þær þau Akkusativ


Verb

Organisering

NorrĂžne verb deles grovt sett inn i to hovedgrupper :

  • Svake (regelmessige) verb: Fire konjugasjoner, eller 'klasser', som igjen har diverse s.k. stammer, dvs. underklasser
  • Sterke (uregelmessige) verb: Seks klasser som omfatter de 'ordinĂŠre' verbene + en gruppe reduplikasjonsverb + de sĂ„kalte preterito-presentiske verbene


Sentrale begrep

  • Dental: Lyd som produseres ved at fortungen presses opp mot fortennene (dentes) i overmunnen
  • Dentalsuffiks: Endestavelse som inneholder en dental (d/t/ð/þ)
  • Vokalskifte: Ved Ă„ endre kvaliteten pĂ„ rotvokalen vises tidsforskjell.
    (moderne norsk: Synge - sang - sunget)
    Vokalskifte blir ogsÄ ofte kalt 'avlyd'
    NB! Bland ikke vokalskifte/avlyd sammen med 'omlyd', som er noe helt annet.


Verb generelt:

NĂ„r du skal bestemme et verb, bĂžr du kunne bĂžye det,
samt forklare hvordan verb generelt sett er organisert i:
Form - Vanligvis kun aktiv (passiv lages ved omskriving)
Modalitet - Indikativ, konjunktiv (se under) og imperativ
Tid - Presens og preteritum
Tall - Entall og flertall
Svake og sterke verb

Konjunktiv: Uttrykker vanligvis et Ăžnske, en oppfordring, tvil, antatt mulighet.
(dvs. at man f.eks. antar at noe kan vĂŠre tilfelle, uttrykker en hypotetisk (tenkt) situasjon, gir uttrykk for en Ăžnsket situasjon, eller oppfordrer noen til Ă„ prĂžve Ă„ utfĂžre et eller annet)
Dere som leser tysk, er spesialister pÄ konjunktiv!
Dere mĂžter i hvert fall to konjunktiver i eksempeltekstene. Den ene finner dere i "HĂ„kon Jarls dĂžd". Konjunktiven "yrði" stĂ„r i linje 5 (pĂ„ min skjerm). Den er lett Ă„ finne, da den er rĂždmarkert.
Den andre finner du i linje fire i 'Fader vÄr' pÄ norrÞnt.

Hva trur du ligger bak bruken av konjunktiv i disse tilfellene?

"yrði" er preteritum konjunktiv av det sterke verbet "verða"
Verbet stÄr i 3. person entall - Hvorfor?


SVAKE VERB I NORRØNT:

  1. Har dentalsuffiks i preteritum
  2. Mangler vokalskifte (avlyd)
Vi har 4 klasser svake verb:

ó-klassen kalla kallaða kallaðr Urnordisk'ó' har utviklet seg til 'a' (evt, 'e' ved i-omlyd
ja-klassen verja varða varðr Alle ja-verb er kortstavete.
Alle har i-omlyd i infinitiv og presens
ija-klassen kenna
eyða
kenda
eydda
kendr
eyddr
Alle ija-verb har lang rotstavelse, og samtlige har i-omlyd i alle former
é-klassen duga dugða dugat FĂ„ i antall. De fleste er kortstavete og intransitive
Perfektum partisipp finnes kun i nĂžytrum
Mangler omlyd

NB! Hafa - hefir - hafða - hafðr
HĂžrer til é-klassen, men har i-omlyd i presens
LĂŠr dere dette, da 'hafa' er et av de aller vanligste verbene i norrĂžnt.


STERKE VERB I NORRØNT

  • Mangler dentalsuffiks i preteritum
  • Har vokalskifte (avlyd)
Vi har 6 'vanlige' klasser sterke verb + reduplikasjonsverb og preterito-presentiske verb

Klassene 1-6 :

1 drífa dreif drifinn Infinitiv med lang 'í'
Preteritum med 'ei'
Perfektum partisipp med kort 'i'
2 brjóta braut brotinn Infinitiv med brytning eller 'u'
Preteritum med 'au'
Perfektum partisipp med 'o'
3 bresta
detta
verða
brast
datt
varð
brostinn
dottin
orðinn
Infinitiv med kort 'e' etterfulgt av konsonantgruppe
(eventuelt med assimilasjon)
Preteritum med 'a'
Perfektum partisipp med 'o' eller 'u'
4 bera bar borinn Infinitiv med kort 'e' etterfulgt av enkel konsonant
(oftest en 'l', 'r' eller nasal)
Preteritum med 'a'
Perfektum partisipp med 'o'
5 gefa gaf gefinn Infinitiv med kort 'e' etterfulgt av enkelt konsonant som IKKE er 'l', 'r' eller nasal
Preteritum med 'a'
Perfektum partisipp med 'e'
6 fara
taka
fór
tók
farinn
tekinn
Infinitiv med kort 'a'
Preteritum med 'ó'
Perfektum partisipp med 'a' eller 'e'

NB! Merk spesielt:

Spinna - spann - spunninn Klasse 3 verb som har fÄtt 'e' hevet til 'i' pga. nÊrliggende nasal
Andre eks. er: Finna, binda, svimma, etc.
Koma - kom - kominn Klasse 4 verb som har fÄtt labialisering (lepperunding) pga. den nÊrliggende labialiserte 'W' i den gamle formen'kweman'.
To andre eks, er : Sofa, troða
Vera - var - verit/voret Klasse 5 verb som pga. den enkle 'r' (likvid) burde vÊre i klasse 4. Den gamle formen av 'vera' var imidlertid 'ves/za - og dermed altsÄ klasse 5
Perfektum partisipp av 'vera' ble kun brukt i nÞytrum - altsÄ 'verit'
I siste halvdel av 1200-tallet ble formen 'voret' tatt i bruk, forlĂžperen til dagens nynorsk partisipp 'vore'
Sjá - sá - sĂ©nn Klasse 5 verb som kommer fra *sehanan
*sehanan har vĂŠrt utsatt for synkope og brytning.
Utviklingen har trolig gÄtt slik :
*sehanan -> seha -> sjá
Mange steder har man ikke hatt brytning, noe som kun har resultert i formen 'se'


REDUPLIKASJONSVERB

Disse verbene har hatt to stavelser i preteritum entall i urnordisk, mens alle andre sterke verb hadde enstavelsesfonner.
Alle reduplikasjonsverb har samme avlydstrinn (dvs. vokalkvalitet) i infinitiv/presens og perfektum partisipp. I mange tilfelle svarer denne rotvokalen til vokalen i preteritum entall i de sterke verbalklassene 1-3.

1 heita hét heitinn Infinitiven svarer til 'ei' : preteritumsvokalen i kl. 1 sterke verb
2 auka jók aukinn Infinitiven svarer til 'au' : preteritumsvokalen i kl. 2 sterke verb
3 halda helt haldinn Infinitiven svarer til 'a' : preteritumsvokalen i kl. 3 sterke verb
4 blása blés blásinn Intet spesielt
5 róa rera róinn Intet spesielt


PRETERITO-PRESENTISKE VERB

Som navnet antyder, har disse verbenes presens form av et sterkt preteritum. De viktigste verbene i gruppen er bĂžyd under i infinitiv - presens (l.pers. entall) - preteritum - perf.partisipp

Kl. Infinitiv Presens: 1.pers. ent. Preteritum Perf. partisipp
1 vita veit vissa vitaðr
3 unna (elske)
kunna
ann
kann
unna
kunna
unnat
kunnat
4 skulu
munu
skal
mun
skylda
munda

(monne, ville)
5 mega (formĂ„) mátta mátt

Merk spesielt at de modale hjelpeverbene kunne/skulle befinner seg her. Det er forklaringen pÄ hvorfor de fÄr fortidsform i presens ogsÄ pÄ moderne norsk (Ä kunne - kan / Ä skulle - skal)

Som fargekodingen viser blir det ikke forventet at dere skal kunne de to sistnevnte gruppene i detalj. Jeg har tatt dem med for Ä gi et mer fullstendig bilde av verbalsystemet pÄ norrÞnt. Dere bÞr kjenne til at de eksisterer, og forstÄ bakgrunnen for navnene pÄ gruppene.


Preposisjoner

En enkel oversikt over de vanligste preposisjonene i norrĂžnt:

  • Akkusativ: (í) gegnum (gjennom)
  • Dativ: af, frá, hjá, ór
  • Dativ / akkusativ: á, at, eptir, fyrir, í, með, um, undir, við, yfir.
    Her er som pÄ tysk: 'tilsted' = Akkusativ / 'pÄsted' = Dativ
  • Genitiv: til
    Denne preposisjonen har gitt oss alle de faste uttrykkene med -s endelse: til skogs, til sjĂžs, til sengs, til fjells, osv.


FlervalgspÞrsmÄl: Test deg selv pÄ nytt!

Øverst i teksten ble du bedt om Ä teste deg selv vha. et sett med flervalgspÞrsmÄl. Det gikk sikkert ikke sÄ bra :(
NÄ kan du teste kunnskapene dine pÄ nytt. Her er de samme flervalgspÞrsmÄlene som ovenfor. Se hvor mange du klarer nÄ!
Du behÞver selvsagt ikke Ä 'deppe' om du ikke klarer 85% (og fÄr smilefjes) i fÞrste omgang, men jeg er sikker pÄ at du klarer flere enn fÞr du startet arbeidet med norrÞnt sprÄk.
Lykke til!


Åpne spĂžrsmĂ„l

Her finner du en samling av sÄkalte 'Äpne spÞrsmÄl'. Det vil si spÞrsmÄl som det ikke nÞdvendigvis er klare, entydige svar pÄ.
I motsetning til flervalgspÞrsmÄlene overfor dreier disse seg i sÊrlig grad om overgangen fra norrÞnt til nynorsk.
Etter at du har besvart alle spÞrsmÄlene, kan du trykke pÄ knappen nederst pÄ siden. Da fÄr du fram dine egne svar sammen med ferdige svarforslag.
Er du i tvil med hensyn til dine egne svar, skal du spĂžrre lĂŠreren din!
Du kan ogsÄ gi deg selv delkarakterer alt ettersom hvor flink du synes du har vÊrt. Klikker du sÄ pÄ knappen nederst, fÄr du en samlet karakter.
NÄ mÄ du ikke jukse ;)


Ek ann norrøni tungu!
Ek ann norrøni tungu!





oppdatert
Page visited 58802 times
Totalt:
11.952.046  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregÄende skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo







Ny bok!


Forfatter og bok
Bakgrunnsstoff


























VGSkole: SprÄkhistorien fra 1350 til 1814
          

Oppdatert: 14.10.2018

SprÄkhistorien fra 1350 til 1814

Tilrettelagt av VGSkole.no



Overgangen fra norrĂžnt til moderne norsk

Noen av de mest sentrale sprÄkendringene som fant sted ved etterhvert som sprÄket vÄrt utviklet seg fra norrÞnt til mer moderne norsk, var fÞlgende:
  • Lengden pĂ„ stavelsene i ordene endret seg. Tidligere kunne en trykktung stavelse vĂŠre enten kort eller lang. Etter overgangen mĂ„tte trykktunge stavelser alltid vĂŠre lange.
    Dette skjedde ved at enten konsonanten eller vokalen i stavelsen ble forlenget:
    'vera' kunne bli til 'vÊrra' (lang konsonantlyd), og 'hop' kunne bli 'hÄp' (lang vokallyd).

  • SprĂ„ket endret seg fra Ă„ vĂŠre et bĂžyningssprĂ„k til Ă„ bli et ordstillingssprĂ„k.
    Det vil si at de enkelte setningsleddenes funksjon i setningen ikke lenger blir bestemt av bĂžyningsendelser (kasusendelser), men av den plasseringen de har i setningen.
    Man hadde da heller ikke sÄ stort behov for kasussystemet, og det falt fÞlgelig i stor grad bort. Vi finner allikevel en god del rester av kasussystemet, og da sÊrlig blant de personlige pronomenene.
    Den gamle preposisjonen 'til' krever ogsÄ til en viss grad genitivsendelsen '-s' den dag i dag (til sengs, til skogs, til fjells, osv.)
    Mange dialekter har fortsatt beholdt dativ i bestemt form av substantivene. Fullvokalene 'a, u, i' i endelsene ble gjerne redusert (svekket) til '-e'

  • Den norrĂžne flertallsendelsen '-ar' fikk i deler av landet redusert vokalen 'a' til 'ĂŠ' eller 'e'.
    (bilar - bilĂŠr - biler)

  • De norrĂžne parlydene 'þ' og 'ð' falt enten bort, eller de fikk uttalen 't, d'

  • NorrĂžnt hadde et sinnrikt system for bĂžying av verb i tid, tall, person, osv. Hvert verb kunne ha 20 - 25 ulike former bare i presens og preteritum. I dag har hvert verb kun en form i hver tid ('jeg, du, hun, de, osv. spiser).

  • Antall sterke verb er kraftig redusert. Tidligere sterke verb har ganske enkelt fĂ„tt svak bĂžyning.

  • Jamvektsord: NorrĂžne tostavelsesord som bestĂ„r av to korte stavelser.
    Overvektsord: NorrĂžne tostavelsesord der minst en av stavelsene er lang.

    De norrĂžne jamvektsinfinitivene og overvektsinfinitivene hadde alle endelsen '-a'
    I moderne norsk har disse infinitivene fÄtt endelser som i deler av landet har en regelmessig fordeling pÄ de tidligere jamvekt- og overvektsordene. Alle slike mÄlfÞre kaller vi Þst-norske mÄlfÞre. Alle de mÄlfÞrene som ikke har noen slik regelmessig veksling mellom infinitivsendelsene, kaller vi vest-norske.
    Dennesystematiske vekslingen kalles jamvektloven

    Her er et skjema som viser denne fordelingen:

Husk!
Dialekter som har en systematisk forskjellsbehandling av for eksempel tostavelsesinfinitiver, er Ăžstnorske.
Dette gjelder Ăžstlandske og trĂžndske dialekter, som fĂžlgelig sies Ă„ ha jamvekt.
TrĂžndske dialekter har jamvekt med apokope.
Det vil si at endelsene i alle overvektsinfinitivene har falt bort (Ä spis, Ä driv), altsÄ apokope.
Samtlige jamvektsinfinitiver i trÞndsk har endelse: Ä verra/vÄrrÄ, Ä vÄttÄ/vette (b.m. 'vite')

Dialekter som mangler denne systematiske forskjellsbehandlingen, er vestnorske.
Dette gjelder sĂžrlandsk, vestlandsk, nordvestlandsk og nordnorsk.

Her fÄr du mer detaljert informasjon:

OmrÄde Jamvektsinfinitiver Overvektsinfinitiver Jamvekt? Kalles?
Østlandet -a (vÊrra) -e (drive) Ja JamvektmÄl
Arendal-Mandal + innlandet -e (vÊre) -e (drive) Nei e-mÄl
Vestlandet sÞr for Sogn -a (vera) -a (driva) Nei a-mÄl
Nordre del av Vestlandet -e (vere) -e (drive) Nei e-mÄl
TrÞndelag -a eller utjamning (vÄrrÄ) apokope (driv) Ja JamvektmÄl med apokope
Nord Norge Varierende eller apokope (vĂŠr) Varierende eller apokope (driv) Nei  

Se ogsÄ kapitlet om mÄlfÞre!

  1. 1. I forbindelse med overgangen til moderne norsk falt en enkelt '-n' i endelsen bort. Vi fikk dialektforskjeller da dette skjedde. 'bygðin' ble for eksempel bygd-a/e/i/Ă„/o/ĂŠ
    2. I Bergen er den opprinnelige '-n' bevart, og bergenserne har derfor ikke noe skille mellom hankjĂžnn og hunkjĂžnnsformer
    3. I intetkjĂžnn skjedde det samme som under pkt. 1 ('húsin' ble 'husa')

  2. Den etterhengte bestemte artikkelen i norrĂžnt hadde dobbel '-nn' i endelsen. Kun den ene forsvant ved overgangen til moderne norsk. Med unntak av Bergen ble det markert forskjell pĂ„ han- og hunkjĂžnnssubstantiv. HankjĂžnn hadde opprinnelig '-nn' som endelse, og kun den ene 'n'-en forsvant. Derfor har vi fortsatt en '-n' i bestemt form hankjĂžnn ('bátrinn' blir 'bĂ„ten')
    Generelt sett holdt dansk og svensk pÄ '-n' i hunkjÞnn (spesielt i skrift), og hankjÞnn og hunkjÞnn fikk dermed lik form.

  3. Bruken av konjunktiv dĂžde mer eller mindre ut. Konjunktiv uttrykker vanligvis et Ăžnske, en oppfordring, tvil eller antatt mulighet. Det vil si at man f.eks. antar at noe kan vĂŠre tilfelle, man uttrykker en hypotetisk (tenkt) situasjon, gir uttrykk for en Ăžnsket situasjon, eller oppfordrer noen til Ă„ prĂžve og utfĂžre et eller annet)
    I moderne norsk uttrykker vi slike forhold ved hjelp av modale hjelpeverb, ulike konjunksjoner, osv.
    'Han kunne ha nÄdd toppen dersom ikke....' - 'Om jeg var en rik mann ville jeg ha hjulpet deg'

  4. I norrÞnt kunne ett ord utgjÞre en hel setning pÄ grunn av informasjonen som lÄ i bÞyningsendelsen. I moderne norsk har vi innfÞrt et formelt substantiv ('det') for Ä fÄ en fullverdig setning ('rignir' = 'det regner').

  5. NorrÞnt var utsatt for pÄvirkning fra utlandet. Det er sÊrlig tre forhold som bÞr nevnes:
    1. Mot slutten av 1200-tallet ble sprÄket pÄvirket av hanseatene (nedertysk), bl.a. fikk vi inn prefikser og suffikser.
    2. Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk.
    3. Dansk fikk stadig stĂžrre betydning etter Svartedauden (1349-50)

  6. Det gammelnorske (norrÞne) sprÄket dÞde gradvis ut etter 1300-tallet.Noen sentrale Ärsaker til dette var:
    1. Politisk utvikling: Det var sÊrlig konge og overklasse som brukte skriftsprÄket. Vanlige mennesker skrev i liten grad. Dersom denne lederklassen ble skiftet ut med en utenlandsk, ville ogsÄ det gamle sprÄket lett kunne skiftes ut.
    2. Svensk, dansk og tysk adel ble giftet inn i det som var igjen av den norske.
    3. Den danske konge innsatte bevisst utlendinger i norske embeter.
    4. Svartedauden tok knekken pÄ de fleste skriftlÊrde i Norge. Bruken av det norske skriftsprÄket ble dermed sterkt svekket. Vi fikk ikke lenger skrevet noen nasjonal nasjonallitteratur.





MELLOM-NORSK

Perioden fra gammelnorsk/norrÞnt til nynorsk (ca. 1525) kaller vi mellomnorsk periode. Denne perioden kjennetegnes primÊrt av en kraftig brytning mellom norrÞne skriftformer og et nytt, endret talemÄl. Omkring 1500 hadde talemÄlet stort sett kommet fram til det vi har i dag.

Noen av de viktigste endringene er
1. P T K > B D G i sĂžr/sĂžrvest
2. Monoftongering i Østnorsk
3. Stemt og ustemt "stungen ð" forsvinner - erstattes av d/t
4. BĂžyningssystemet forenkles stadig - tiltagende kasussammenfall
5. Mengder av lÄnord fra svensk/dansk og lavtysk

Årsaker til at det norrĂžne skrift og kultursprĂ„ket raskt ble revet ned:
1. Den politiske utviklingen 1319 union med Sverige 1380 union med Danmark Makten sentrert omkring kongen. Norge svakeste part i unionene.
2. Liten samfunnsinteresse blant folk.
3. Ingen diktning eller annet kulturliv som kunne holde liv i sprÄket
4. Svartedauden

DET NORSKE SKRIFTSPRÅKET GIKK UNDER - DANSK TRENGTE INN OG SLO ROT

Hvorfor?

Akkurat som i vÄre dager var ogsÄ norrÞnt sprÄk utsatt for pÄvirkning fra utlandet.
Nye ord og uttrykk kom naturlig inn som resultat av aktivt handelssamarbeid.
Men, det var ogsÄ politiske og demografiske Ärsaker til at vÄrt gamle sprÄk forsvant sÄpass raskt som det gjorde.
De mest sentrale forholdene som pÄvirket den negative utviklingen til vÄrt gamle skriftsprÄk, var fÞlgende:

  • Mot slutten av 1200-tallet ble sprĂ„ket pĂ„virket av hanseatene (nedertysk), bl.a. fikk vi inn prefikser og suffikser, samt en stor mengde med nedertyske lĂ„nord.

  • Det var sĂŠrlig konge og overklasse som brukte skriftsprĂ„ket. Vanlige mennesker skrev i liten grad.
    Dersom denne lederklassen ble skiftet ut med en utenlandsk, ville ogsÄ det gamle sprÄket lett kunne skiftes ut. Som du ser nedenfor, var det nettopp dette som skjedde fra 1300-tallet av.

  • Den norske adelen var svekket, og svensk, dansk og tysk adel ble giftet inn i det som var igjen av den norske.

  • Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk.

  • Svartedauden (1349-50) tok knekken pĂ„ de fleste skriftlĂŠrde i Norge. Bruken av det norske skriftsprĂ„ket ble dermed sterkt svekket. Vi fikk ikke lenger skrevet noen egen nasjonallitteratur.

  • PĂ„ grunn av den store dĂždeligheten svartedauden forĂ„rsaket i Norge, ikke minst blant vĂ„re skriftlĂŠrde, fikk dansk skriftsprĂ„k stadig stĂžrre betydning i tiden som fulgte.

  • Den danske kongen innsatte bevisst utlendinger i norske embeter.


Den danske perioden / 'nynorsk'
Begrepet "ny-norsk" brukes pÄ minst to mÄter:

1. Nynorsk som betegnelse pÄ en av vÄre to offisielle mÄlformer
2. Betegnelse pÄ den form av norsk sprÄk som kommer etter gammel norsk og mellomnorsk.

Litteratur:
1. Absalon Pedersson Beyer
2. Peder Clausson Friis
3. Oslo-humanistene

SprÄkformen i den nye litteraturen som vokser fram i lÞpet av 1500-tallet viser ikke noe slektskap med sprÄkformen i den gamle norske litteraturen.
Endel av 1400-tallslitteraturen er i ren norsk form.
PÄ 1500-tallet var det dansk som fÞrst og fremst preget nordmenns sprÄk.

Fire faktorer son bestemte mÞnsteret for skriftsprÄket i Norge:
1. Det danske skriftsprÄket med reformasjon og bibeloversettelser.
2. Det faktum at det danske skriftsprÄket var svÊrt lite fast normert, fÞrte til at dansk talesprÄk ble en mÞnstergivende faktor.
3. Norsk talesprÄk, dvs. norske dialekter, spilte en rolle for skriften
4. Den norske skrifttradisjonen hadde en viss betydning sÄ lenge den levde.

TalemÄlet i de hÞyeste stender i Norge har i dette tidsrom i det alt vesentligste vÊrt norsk, det vil si dansk.
Menigmann snakket norsk dialekt.

KONSOLIDERINGSTIDA 1620-1720

Fortsatt spiller den store variasjonsrikdommen i dansk en stor rolle

Dorothea Engelbrektsdatter:
- Grammatikk/syntaks = dansk
- OrdforrÄd = Mye norsk

Petter Dass skrev som Dorothea Engelbrektsdatter!

Konklusjon pÄ perioden:
- SvĂŠrt danskdominert, men allikevel med mange norvagismer (norske ord og uttrykk)


Fra Ludvig Holberg til 1814

Holberg:
"mine tanker er, at man maae gaae en middel-vej imellom Sprogblandere og utidige Purister"
(jfr. Knud Knudsen senere)

G.F. Lundh:
Den fÞrste som tenkte og foreslo at Norge kunne skille lag med Danmark i mÄlvegen.
Kalles derfor "mÄltankens far".

TalemÄlet pÄ slutten av 1700-tallet:
1. "HÞytidsmÄl" med bokmÄlet son grunnlag - dvs. danskdominert
2. "Dagligtale" som trolig var en mellomting mellom dialekt og skriftform skiftende etter situasjonen.
3. Vanlig talesprÄk - dvs. ren dialekt.




oppdatert 14.10.2018
Page visited 58803 times
Totalt:
11.952.047  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregÄende skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo







Ny bok!


Forfatter og bok
Bakgrunnsstoff


























VGSkole: SprÄkhistorien etter 1814 (12.02.2013)

          

SprÄkhistorien etter 1814


Innledning

SprÄkhistorien etter 1814 er et emne avgangselevene stadig prÞves i, bÄde til skriftlig og muntlig eksamen.
Mange velger ogsÄ Ä legge den selvvalgte fordypningsoppgaven innenfor denne rammen.
EmneomrÄdet er relativt omfattende, og det er derfor valgt en fremstillingsmÄte som til tider kan virke noe stikkordpreget, men forhÄpentligvis oversiktlig.
Kombinert med lÊreboken i norsk vil denne artikkelen gi deg en grundig innfÞring i utviklingen av de to skriftsprÄkene vÄre.

L-06 : MĂ„l for opplĂŠringen er at eleven skal kunne:
  • gjĂžre rede for norsk sprĂ„kdebatt og sprĂ„kpolitikk fra 1830-Ă„rene til vĂ„r tid
  • gjennomfĂžre arbeidet med en selvvalgt fordypningsoppgave og utforme den som en muntlig, skriftlig eller sammensatt tekst med sprĂ„klig, litterĂŠrt eller annet norskfaglig emne
Dersom du Þnsker Ä repetere de sentrale historiske hendelsene, idestrÞmningene, etc. pÄ 1800-tallet som ble gjennomgÄtt i forrige modul ('overgangstiden 1850-71'), finner du disse i denne stikkordoversikten!




SprÄkhistorien 1814 - 1830

SvÊrt fÄ hadde noen fÞlelse av at det var noen forskjell mellom norsk og dansk skriftsprÄk. For de fleste var idealet Ä skrive sÄ godt dansk son mulig.

Det kom stadig flere norvagismer (sÊrnorske ord, uttrykk og grammatiske former) inn i sprÄket, noe som skapte en heftig strid mellom dansker og nordmenn og mellom nordmennene selv. Danskene fryktet sÊrlig dreining mot svensk Den striden som i disse Ärene allikevel sto mest sentralt, var striden om navnet pÄ sprÄket. Skulle det hete dansk eller norsk ?

TalemÄlet var:

1.
basert pÄ datidens skriftsprÄk (dansk).
Dette talemÄlet var sÊrlig brukt av embetsmenn ved spesielle anledninger

2.
en blanding av dansk skriftsprÄk og norsk talemÄl (dialekt - altsÄ geografisk betinget)
Dette talesprÄket ble brukt av de hÞyere sosiale skikt ved ulike anledninger.
Et navn pÄ denne muntlige sprÄkvarianten kan vÊre: "Dannet dagligtale"

3.
ren dialekt (altsÄ geografisk betinget)
Dette var den muntlige talen som ble brukt av flertallet av befolkningen.


SkriftsprÄket var:

helst sÄ rent og korrekt dansk som mulig.
Man ble sterkt advart mot bruk av 'provinsialismer', dvs. sĂŠrnorske ord og vendinger.
Slikt ble oppfattet som 'rÄtt' og 'primitivt'

Konklusjon: Det var svÊrt stor forskjell mellom flertallets skriftlige og muntlige sprÄk.


De politiske forholdene etter 1814 forÄrsaket en dyp skepsis mot enhver endring av sprÄket i retning av svensk.
Dette fÞrte til en sterk samling om dansken, og til dels heftige angrep pÄ folk som forsÞkte Ä trekke inn norvagismer ('provinsialismer').

I "Fjeldeventyret" fra 1824 lar Bjerregaard "fjeldpigen Aagot" bruke gudbrandsdalsmÄl. I tillegg til dette har han og med andre lokale ord og uttrykk. Dette fÞrte til mÄlstrid mellom nordmenn og dansker.

Fram mot 1830 dreide den nasjonale sprÄkstriden seg primÊrt om hva navnet pÄ sprÄket i Norge skulle vÊre.
Tidligere hadde svÊrt fÄ tatt anstÞt av at sprÄket her til lands ble kalt dansk. Den voksende nasjonalfÞlelsen etter 1814 fÞrte imidlertid til et behov for et eget, nasjonalt sprÄk.
"Har et folk opphÞrt Ä vÊre selvstendig, sÄ bÞr det ogsÄ oppgi sitt sprÄk", hevdet Fichte i "Reden an die Deutsche Nation"
Dette var i trÄd med datidens romantiske oppfatning av 'nasjonens sjel'. FÞlgelig mente mange at byggingen av den nye norske nasjonen krevde at ogsÄ vi fikk et eget nasjonalmÄl som klart skilte seg fra dansk og svensk.


Kort oppsummering av sprÄkstriden 1814 - 1830:

1.
En strid om hva sprÄket skulle kalles, ikke sÄ mye om hvordan det skulle brukes og hva det skulle inneholde.

2.
Forsinket debatten om selve det sprÄklige innholdet.
Denne blusser for alvor opp i 1830/40-Ă„rene.

3.
Resulterte i at ogsÄ danskbasert mÄl og "dannet dagligtale" (pkt. 1+2 ovenfor) fikk betegnelsen norsk mÄl.



SprÄkhistorien etter 1830

SprÄkdebatten endrer seg gradvis fra Ä dreie seg om sprÄkets navn til Ä bli en stid om sprÄkets innhold.
Vi fÄr etter hvert to ulike skriftsprÄk i landet, dansk-norsk riksmÄl og landsmÄl, som senere fÄr betegnelsene bokmÄl og nynorsk.
Striden mellom disse to om hvilket som skal foretrekkes som norsk skriftmÄl, raser fram til i dag.


Kort oversikt over tiden fram mot Ă„rhundreskiftet:

Fram til 1840-Ärene har vi "SprÄkprogrammenes, ideenes og ideologienes tid". I 1840-Ärene begynner dokumentasjonens tid, og vi fÄr et omfattende innsamlingsarbeid innenfor folkeminne, sprÄk, musikk, historie. (Vinje)
Den siste halvdelen av Ă„rhundret kaller vi iverksettelsens tid.

Enkelt omskrevet betyr dette fĂžlgende:
Den fĂžrste del av perioden, fram til rundt 1830-1840, domineres av en generell prinsippdebatt.
Den andre delen, fram til 1850-60, preges av innsamling av folkeeventyr, sagaoversettelser folkeviser, etc.
I 1840-Ärene arbeider Aasen med sitt innsamlingsarbeid, som pÄ tidlig 1850-tall resulterer i ordliste og grammatikk. Vi har fÄtt et nytt norsk sprÄk: landsmÄl/nynorsk
PÄ samme tid legger Knud Knudsen grunnlaget for riksmÄl/bokmÄl ved Ä arbeide for en gradvis fornorskning av dansk basert pÄ den 'dannede dagligtale' i byene. (jfr. Daa nedenfor)
De neste 50 Ärene politiseres sprÄksaken, landsmÄlet blir Venstre-sak og riksmÄlet HÞyre-sak, og vi fÄr praktiske resultater ut av teoriene.

Fram mot 1840 - Prinsippdebatten:
I utgangspunktet var det primÊrt privatpersoner som startet debatten om det nye norske sprÄket.
Dette private initiativet varte ved helt til sprÄkspÞrsmÄlet for alvor ble en politisk sak pÄ 1870/80-tallet.
Fire viktige navn i den tidlige debatten er:

J.A. Hielm / P.A. Munch / Henrik Wergeland / L.K. Daa

De sto for fĂžlgende:

Jonas Anton Hielm:
Mannen bak tanken om et norsk skriftsprÄk bygd pÄ bymÄl.
Man mÄ betrakte "Talesproget alene for Landets Sprog" - "dog egentlig KjÞpstedernes, i al Fald beriget og ordnet ved det i Virkeligheden langt fuldkomnere Bondesprog".
Hielm ansÄ ikke bymÄlene for Ä vÊre dialekter pÄ linje med talemÄlet i landdistriktene.
Denne holdningen hadde ogsÄ Aasen.
Hielm ville bygge norsk skriftsprÄk pÄ bymÄlet.
Aasen hadde derimot landdistriktenes mÄlfÞre som utgangspunkt for sitt norske skriftsprÄk.
Hielm = BymÄlene


P.A. Munch:
Folket skulle lĂŠres opp i "vort Oldsprog" (gammelnorsk).
Deretter skulle den norske dialekt som sto det "Oldnorske" nĂŠrmest, tjene
som utgangspunkt for dannelsen av et nytt norsk skriftsprÄk.
P.A. Munch ble kalt "maaltankens fader", da han var den fĂžrste som bidro
med en skriftlig plan for et selvstendig nasjonalmÄl grunnlagt pÄ norsk.

P.A Munch = Én gammel dialekt + gammelnorsk (etymologisk tilnĂŠrmingsmetode)


Henrik Wergeland:
Wergeland stÞttet tanken om en fornorskning av det danske skriftsprÄket. Han ville gradvis fornorske sprÄket ved kontinuerlig Ä tilfÞre det sÊrnorske ord, uttrykk og syntaks fra folkemÄlet (dvs. dialektene). PÄ det viset ville det fremkomme et selvstendig norsk skriftsprÄk "fÞr Aarhundredet nedrÞdmer".

Wergeland grunngav tre hovedÄrsaker for hvorfor man burde arbeide for et selvstendig norsk skriftsprÄk:
1. Nasjonalisme (et fritt folk mÄtte ha et selvstendig sprÄk)
2. Folkelig sprÄk/stil (mer naturlig for folk Ä uttrykke seg pÄ eget sprÄk)
3. Demokrati (lettere for folk flest Ă„ lĂŠre Ă„ lese og skrive norsk)

Wergeland = Gradvis fornorskning av dansk basert pÄ folkemÄlet


L. K. Daa:
Som Wergeland Þnsket Daa en gradvis fornorskning, men basert pÄ 'dannet dagligtale'.
Han skiller seg fra Wergeland ved Ä ta utgangspunkt i "den dannede dagligtale" i stedet for folkemÄlet. SÄledes kan Daa i stÞrre grad enn Wergeland betraktes som en forlÞper for Knud Knudsen.

Daa hadde to hovedtanker som basis:
1. Fornorskning av abstrakte begrep
2. Ortofoni (FĂ„ rettskrivningen i samsvar med uttalen - se Knud Knudsen)

Daa = Fornorskning av dansk basert pÄ 'dannet dagligtale'



Fornorskning av litteraturen i 1830/40-Ă„rene

"Norske sagn" (Faye-1833) inneholdt mange sÊrnorske sprÄkelementer. Disse blir imidlertid behandlet som fremmedelementer og stilen generelt er svÊrt lite folkelig.

AsbjÞrnsen og Moe utga sin fÞrste samling i 1841. Eventyrsamlingene fikk mye Ä si for norsk sprÄk.
Ortografi og bĂžyning = Danskdominert
Ordtilfang = I stor grad sÊrnorsk (vanligvis dansk skrivemÄte). Rene norske ord framsto i norsk form
Syntaks: I stor grad sĂŠrnorske trekk (f.eks. dobbelt bestemmelse + etterstilling av eiendomspronomenet)
I indirekte deler av eventyr- og sagntekstene var sprÄket relativt danskpreget. I den direkte gjenfortellingen fikk sprÄket et umiskjennelig norsk preg.
Folkevisene: Beholdt i stor grad sin opprinnelige form og ble nedskrevet pÄ alderdommelig dialekt, noe som gjorde visene tungt tilgjengelig for folk flest.



Ca. 1850 - 1900

IVAR AASEN
FÞdt pÄ SunnmÞre i 1813 (dvs. vestnorsk preg over hans landsmÄl)
MÄ1 : Et "nytt" norsk mÄ1 basert pÄ fellestrekk ved samtlige norske mÄlfÞre. Der det manglet samsvar mellom dialektene, skulle gammelnorsk tjene som grunnlag for nye former.

Avvek fra P.A. Munch ved ikke Ä sÞke den "mest opprinnelige" dialekt som basis for landsmÄlet. For Ä virke naturlig pÄ flest mulig nordmenn burde det nye sprÄket bygge pÄ de mest utbredte ord og former i norske mÄlfÞre. Dette fÞrte til behov for et utstrakt innsamlingsarbeid, noe som Aasen utfÞrte i lÞpet av en fireÄrsperiode (fra 1842).
Han unngikk de stÞrre byene, da han feilaktig gikk ut fra at talemÄlet der var sterkt pÄvirket av dansk.
De norske bydialektene er sÄledes ikke sÊrlig representert i det innsamlede materialet, som skulle danne grunnlaget for et nytt, norsk sprÄk.
Selv om Norge anno 1850 var et utpreget "u-land" med stÞrstedelen av befolkningen pÄ landsbygda, bidro Aasens holdning til bymÄlene til Ä skape et sprÄk som virket fremmed pÄ de fleste byfolk.

Innsamlingsarbeidet resulterte i:
"Det norske Folkesprogs Grammatik" (1848)
"Ordbog over det norske Folkesprog" (1850)

P.A. Munch var begeistret, men etterlyste en strengere etymologisk skrivemÄte.

"PrĂžver of Landsmaalet i Norge" (1853)
Aasen viser her hvilken normalform han har tenkt seg.
Han er nÄ noe mer gammeldags enn i 48-50 (P.A. Munchs innflydelse!?)
I "Fridtjofs Saga" (1858) nÄr Aasen hÞydepunktet mht. etymologisering. Etter dette innfÞrte han nyere former i svÊrt mange tilfelle.
Dette skyldes trolig "Ny Hungrvekja" (1858) av Jan Prahl. SprÄket i denne boka bygde pÄ en sÄ vidtgÄende etymologisering at en mÄtte ha god kjennskap til gammelnorsk for i det hele tatt Ä ha noe utbytte av den.

Med "PrÞver of Landsmaalet i Norge" kan man slÄ fast at grunnlaget for landsmÄlet i Norge var lagt.


KNUD KNUDSEN

FĂždt i 1812 ved Tvedestrand

MĂ„l:
1. Å danne et norsk sprĂ„k bygget pĂ„ "den dannede dagligtale"
2. Ortofoni
3. Purisme

Han angrep Aasen for ikke Ä ha tatt hensyn til at bymÄlene og de sydÞstnorske mÄlfÞrene ogsÄ var ekte norske dialekter.


FORLØPIG OPPSUMMERING:
Alle de nevnte mÄlstreverne hadde som felles mÄl Ä skape et norsk sprÄk. MÄlet var likt, men veien fram varierte.
SvĂŠrt kortfattet kan man si at Wergeland/Knudsen la grunnlaget for den
gradvise utviklingen fra "dannet dagligtale" til et norsk riks-/bokmÄl.
Aasen (pÄvirket av P.A. Munch) utfÞrte et grunnarbeid som fÞrte fram til LandsmÄl/nynorsk.

P.A. Munch hadde som datidens store kapasitet pÄ sprÄkspÞrsmÄl, en stor
innflytelse pÄ utviklingen.
Han mente at nordboerne hadde innvandret nordfra, og at det rent nordiske fĂžlgelig var best bevart i Norge (og i Nord-Sverige).
Som et bevis for denne teori var det viktig for Munch Ä vise til at norrÞnt mÄ1 (det opprinnelige) fortsatt mer eller mindre ble holdt i hevd i norske dialekter.
Han pÄvirket sprÄkutviklingen i Norge pÄ to mÄter

1. Han motarbeidet aktivt Wergelands og Knud Knudsens fornorskningstanke.

2. Han gjordet I. Aasens landsmÄl mer gammeldags (norrÞnt) enn Aasen trolig selv Þnsket.

P.A. Munch ville benytte en historisk-etymologisk metode ved dannelsen av det nye norske sprÄk.
I. Aasen derimot stod for en empirisk-realistisk behandling av dialektene



Hovedretninger

Mht 1850-Ärenes ulike sprÄksyn er det mulig Ä sette opp 4 hovedgrupper:

1.
De konservative:
Ville holde pÄ det opprinnelige fellessprÄket.
Var ikke interessert i en planmessig fornorskning
P.A. Munch er den naturlige leder.

2.
De moderate:
Stilen kunne utvikle seg i norsk/realistisk retning.
Det mĂ„tte imidlertid ikke forekomme brudd pĂ„ tradisjonen som kunne stĂžte ‘den gode smag’

3.
De radikale:
Tilhengere av ortofoni (en skal skrive som en snakker)
SÄ ogsÄ en gradvis tilnÊrming mellom skriftsprÄket og dialektene som en mulighet
Knud Knudsen er her den naturlige leder.

4.
De ultra-nasjonalistiske:
Norsk sprÄk skal bygge pÄ dialektene og vÊre helt uten fremmede elementer
Ivar Aasen er leder.



SprÄkpolitikk

MĂ„lstriden kommer for alvor inn i norsk politikk i 1870-80 Ă„rene.
Det fĂžlgende er et konsentrat av de viktigste forholdene og vedtakene:

1874
Ole Anton Quam foreslo at landsmÄl og gammelnorsk skulle inn som
fag ved lĂŠrerskolene.
Debatten gjorde det klart at landsmÄlssak var lik venstresak og dansk det samme som
norsk hĂžyresak.
Resultat : Forslaget forkastet med 77 stemmer mot 31.

1884
Venstre vant den avgjĂžrende politiske seier
Jamstillingsvedtaket "Regjeringen anmodes om at trĂŠffe fornĂžden ForfĂžining til at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Boksprog."
Vedtatt 12. mai 1885 med 73 venstrestemmer mot 31 hĂžyrestemmer

Stortingsvalg med kraftig framgang for HĂžyre
Forslaget om "MĂ„lparagrafen" (se under) ble avvist i 1889

1891
Stortingsvalg med framgang for Venstre og tilbakegang for HĂžyre.
I 1892 kom saken om “MĂ„lparagrafen” opp igjen - og ble vedtatt

MĂ„lparagrafen:
"Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog. Skolestyret bestemmer, om Skolens Lese- og LĂŠrebĂžger skal vĂŠre affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, og i hvilket of disse Maal Elevernes skriftlige Arbeider i Almindelighed skal affattes. Dog skal Eleverne lĂŠre at lĂŠse begge Maal."

Med mÄlparagrafen i 1892 ble det skapt en virkelig likestilling
mellom sprÄkene (i folkeskolen).

1896
Tilsvarende likestilling ble innfÞrt ogsÄ i den hÞiere skolen



Midlandsnormalen

Bl.a. Garborg deltok aktivt i arbeidet med Ä utarbeide alternative rettskrivningsregler til Aasenformene. Resultatet, Midlandsnormalen, ble godkjent av departementet som sideform. MidlandsmÄlet bygger hovedsaklig pÄ "folkevise-distriktene" i Telemark og Setesdal. Karakteristisk for midlandsmÄlet er "den norske treklangen" (a - i - u) Se norrÞn "treklang".

I nynorsk ordliste vil du finne innvirkning av midlandsnormalen i perf. partisipp av sterke verb. F.eks. "Vere - var - vore (vori)"

1898
RedegjĂžrelse til departementet fra Moe, Aars og Hofgaard.
Utgjorde grunnlaget for 1907-reformen.

Hovedsyn :
1.
Skillet mellom skriftsprÄk og norsk uttale skal jevnes ut. Normeringen av skriftsprÄket skal hvile pÄ norsk grunnlag.

2.
Skolen skal gÄ foran i reformarbeidet.

Departementet hadde bedt om redegjÞrelsen delvis for Ä fÄ redusert det store og forvirrende antall valgfrie former.
RedegjĂžrelsen vakte stor strid.
UnionsopplÞsningen i 1905 ga arbeidet for landsmÄlet et solid puff framover. Alt som kunne styrke nasjonalfÞlelsen ble framhevet.
RedegjĂžrelsen fra 1898 fikk sitt gjennomslag i form av 1907 rettskrivningen (se under).



1901 ->

Ny norm for landsmÄlet - kalt 1901 reformen..
PÄ flere punkter en tilnÊrming til riksmÄlet.
Øket bruk av monoftonger / fjerning av store forbokstaver i subst. og flertallsformene av verb

Se for Ăžvrig "Midlandsnormalen ovenfor



1907

Rettskrivningsreformen gjaldt kun riksmÄl
b/d/g ble erstattet av p/t/k
Substantiv og verb fikk norske bĂžyningsformer

Prinsipp : SkriftsprÄket skal bygge pÄ norsk tale.
SÄledes betÞd reformen et langt skritt mot landsmÄlet. Dette er i samsvar med tanken om at de to skriftsprÄk beveget seg mot et felles mÄ1, dvs. at en sammensmeltning ville bli resultatet (samnorsktanken).



1917

Rettskrivningsreform bÄde for riksmÄl og landsmÄl
Ønske: Mer konsekvens og fasthet.

RiksmÄl:
Fikk dobbeltkonsonant etter kort vokal.
I stor grad utskiftning av "ĂŠ" til "e".
Diftonger innfÞrt i navn pÄ nasjonale planter og dyr
Obligatorisk -a endelse i hunkjĂžnn, best.f. entall.

LandsmÄl:
Mindre forandringer.
Viktigst : -a endelsen (se riksmÄl over) ble ogsÄ tillatt i landsmÄl (ved siden av -i).
e-infinitiv og klĂžyvd infinitiv ble tillatt.
Refleksivformen -s.(for -st) ble tillatt

Generelt:
Ă„/Å erstattet tidligere aa/AA, bl.a. som infinitivsmerke.

Rettskrivningsreformen fĂžrte til stĂžrre valgfrihet enn tidligere.
Den vakte stĂžrre strid enn 1907-reformen, sĂŠrlig blant riksmĂ„lsfolk. Årsaken var en frykt for at de valgfrie, radikale formene ville bli prioritert i offisiell bruk.
Dette skjedde imidlertid ikke.
Den store valgfriheten i landsmÄlet fÞrte til store distriktsvise ulikheter, noe som ble oppfattet som svÊrt uheldig.
Resultatet av misnÞyen ble at Stortinget i 1934 gjorde vedtak om Ä opprette ei ny rettskrivningsnemnd med formÄl Ä foreslÄ en ny sprÄkreform. MÄlet skulle vÊre Ä skjÊre ned pÄ det store antallet dobbeltformer samtidig som tilnÊrmingen mellom de to mÄlene skulle viderefÞres. I 1938 forelÄ den nye rettskrivningsreformen i godkjent tilstand.



1938

Rettskrivningsreform (for bÄde riksmÄl og nynorsk)
(* 1929 ble "bokmÄl" og "nynorsk" vedtatt som nye navn pÄ mÄlene)

MĂ„l: FĂžre tilnĂŠrmingen videre samtidig som valgfriheten skulle reduseres - dvs. en svĂŠrt vanskelig oppgave!

Nynorsk:
Jamstilte former (fritt valg)
Hovedform (brukt i lĂŠrebĂžker)
Sideform (kun brukt i elevarbeider)
- Sideformen har siden blitt kjent som "klammerform"
- Dette fordi de i ordlistene ofte er oppfĂžrt i skarpklammer (hakeparenteser).

Nynorsk fikk langt flere obligatoriske former, noe som sammen med systemet med hoved- og sideformer gjorde sprÄket adskillig "fastere".
Hovedform: -a endelse i best.f.ent.hunkj.
Hovedform: -a i best,f. fl.tall intetkj.


BokmÄl:
SÊrnorsk skrivemÄte av en lang rekke ord.
(“fram/sju/bjþrk/osv." )
Adskillig stĂžrre bruk av diftonger.
("lauv/stein/osv.")
Obligatorisk -a endelse i best.f.ent.hunkj
("gata/dĂžra/Ăžksa/osv.")

MOTTAKELSE
Stor motstand blant bokmÄlsfolk. Til Ä begynne med ogsÄ stor motstand blant nynorskfolk, men avtakende. Viktig for gjennomfÞringen var vedtaket i Oslo skolestyre om Ä innfÞre den nye rettskrivningen. Forlagene rettet seg etter Oslo skolestyres vedtak pga. det store markedet Osloskolen utgjorde. Dette fÞrte til at et stort antall skolestyrer raskt fulgte etter.



1952

Stortinget oppretter Norsk SprÄknemd.
FormÄl : Gi myndighetene og allmennheten rÄd og rettledning i sprÄklige spÞrsmÄl.
Nemnda fikk i oppgave Ă„ utarbeide en lĂŠreboknormal.
MÄlet var Ä skjÊre mest mulig ned pÄ antallet dobbeltformer slik at sprÄket i lÊrebÞkene kunne bli "fastere". (se 1959)

RiksmĂ„lsforbundet utgav sin fĂžrste "RiksmĂ„lsordliste”.
Denne dannet grunnlaget for en egen norm - RiksmÄl.

Norsk SprÄknemnd hadde ferdig "Framlegg til lÊreboknormal" Denne ble sterk angrepet av konservative krefter i begge leire, tilhengerne av samlingslinjen stÞttet framlegget.

1959
LĂŠreboknormalen ble satt i kraft.
Resultat: Se side 377 i GVK (Grunnlinjer for videregÄende kurs)



1964

Vogt-komiteen nedsatt av Stortinget.
“SprĂ„kfredskomite”
Viktig:
Foreslo omorganisering av Norsk SprÄknemnd.
Kamporganisasjonene skulle ogsÄ ha plass i nemnda.
FormÄlsparagrafen i nemnda mÄtte endres pÄ det punktet der nemnda skulle "fremme tilnÊrming mellom de to mÄl pÄ norsk folkemÄls grunn".



Norsk sprÄkrÄd

Norsk SprÄkrÄd opprettet. (1972-2005)
De tre sprÄkorganisasjonene representert + politisk valgte representanter.
Oppgave:
"BÅDE Ă„ verne om den nedarvede tradisjon iskriftsprĂ„kene OG Ă„ stĂžtte tendenser til tilnĂŠrming mellom dem."
Dette innebĂŠrer en konflikt.
Utviklingen etter 1972 har vist at tilnĂŠrmingslinjen er svekket.
I elevarbeider har skrivereglene blitt sterkt liberalisert i begge mÄ1.




SprÄkrÄdet

I 2005 ble Norsk sprÄkrÄd erstattet av et nytt organ som kun fikk navnet 'SprÄkrÄdet'
VirkeomrÄdet til det nye organet ble utvidet til Ä omfatte "dei sprÄklege interessene til nordmenn med samisk eller minoritetssprÄkleg bakgrunn".
PÄ SprÄkrÄdets side datert 27.6.08 heter det:
"SprÄkrÄdet har i oppdrag Ä arbeide for Ä styrke det norske sprÄkets stilling. I stortingsmeldingen «MÄl og meining. Ein heilskapleg norsk sprÄkpolitikk» foreslÄr regjeringen Ä gi SprÄkrÄdet ansvar for Ä ivareta ogsÄ minoritetssprÄkene og tegnsprÄk. "




BokmÄlsrettskrivningen av 2005

Rettskrivningen av 2005 innebÊrer en tilnÊrming mot riksmÄl, noe som tilsier at den fjerner seg fra samnorsk/nynorsk.

Fra Wikipedia: "BokmÄlet nÊrma seg riksmÄlet ved at typiske riksmÄlsformer (som hverken, bygget (av bygge), fingre, syv) vart tillatne i bokmÄl. RiksmÄlsformene «tyve» og «tredve» vart likevel ikkje godtekne.
Samtidig vart mange tilnĂŠrmingsformer mot nynorsk eller samnorsk tatt ut or ordlista, det gjeld til dĂžmes gjekk, flaum, fekk, dauv, fann, i hel, kjerke, nase, raud, rekning, stamn, veke, vitskap.
Austlandske, lite brukte former gjekk ĂČg ut utan at eit ynske om avstand til nynorsk lĂ„g bakom. Eit slikt ord er ner, som var sideform til ned, men ikkje fanst i nynorsken.
Vidare gjekk ein del preteritumformer pĂ„ –a og, -de og –dde og dessutan klĂžyvd infinitiv, som vert bruka i austlandske og midtnorske dialektar, ut or normert bokmĂ„l. Fortidsformer pĂ„ -au- av sterke verb, til dĂžmes skaut av skyte, vart gjort om til -Ăžy-, til dĂžmes skĂžyt.
Eit anna hovudgrep er at skiljet mellom sÄkalla hovudformer og sideformer (klammeformer) vart oppheva. Former som jenten, kuen, milen og barnene, beinene vart slik jamstilte med jenta, kua, mila, barna, beina."



Nynorskrettskrivningen av 2012

FrÄ Wikipedia:

HovudmÄlet var «Ä laga ei tydeleg, enkel og stram norm for nynorsk, utan sideformer». Dette hovudmÄlet gjekk SprÄkrÄdet seinare bort ifrÄ, noko som kjem fram i sakspapira til styremÞtet i SprÄkrÄdet 20. mai 2011 og i grunngjevinga for «tilrÄdd norm», der det heiter at «[n]ynorskrettskrivinga blir verande vid» og at «[s]om skriftsprÄk er ikkje nynorsk tent med sÄ vilkÄrleg utfÞring. Det vil ikkje vere heldig at det veks fram ein stor underskog av husnormer som ikkje er synlege eller tilgjengelege for omverda.»
Det samla talet pÄ valformer av ord i ordboka gÄr ned med den nye rettskrivinga, medan talet pÄ valformer av ord i vanleg bruk aukar sterkt. Ny rettskriving er fyrst og fremst ei borttaking av ord og former som sjeldan er i bruk. I tillegg fell skiljet mellom side- og hovudformer bort.
Etter at bokmÄl fekk ny rettskriving i 2005 starta SprÄkrÄdet og Kulturdepartementet arbeidet med ny rettskriving for nynorsk. Etter at departementet gav klÄrsignal, byrja SprÄkrÄdet planlegginga i november 2009 Etter ein open prosess og etterfÞlgjande hÞyring, vart framlegg til ny rettskrivingform lagt fram 1. april 2011.

Kritikk:

2012-rettskrivinga og arbeidet til rettskrivingsnemnda har fÄtt sterk kritikk frÄ ulike hald for det faglege innhaldet, mellom anna frÄ, men ikkje berre, Ullensvang MÄllag, Voss MÄllag, Ivar Aasen-sambandet, Norskt MÄldyrkingslag og Leikanger MÄllag. Den sterkaste kritikken mot den nye rettskrivinga er at nemnda ikkje har halde seg til det opphavlege mandatet om Ä laga «ei tydeleg, enkel og stram norm for nynorsk utan sideformer», men i staden er den store valfridomen i nynorsk fÞrd vidare og i mange hÞve utvida. Rett nok er sideformene tekne vekk, men berre for Ä verta tillatne pÄ lik line med dei opphavlege hovudformene. Det vert sÄleis ikkje noko lettare Ä lÊre seg nynorsk for nynorskelevar som ikkje har so mykje anna nynorsk tekst Ä stÞ seg pÄ (majoriteten av bokmÄlselevane).
Vidare vert det peikt pÄ at norma ligg nÊrare bokmÄlet, langt dei fleste av dei nye formene er identiske med dei i bokmÄlet. BokmÄlet er ein viktig premissleverandÞr for desse nye formene. NÄr dei vanlegaste feila folk gjer er at dei blandar inn sprÄkdrag frÄ bokmÄl, vil denne tilnÊrminga berre auka problemet med Ä skilja dei to skriftsprÄka frÄ kvarandre.

FrÄ SprÄkrÄdets nettside:

Hovudpunkt i den nye rettskrivinga
  • Skiljet mellom hovudformer (lĂŠreboknormalen) og sideformer (klammeformer) i rettskrivinga er oppheva. Alle former er no jamstilte. Det er ikkje lenger noko skilje mellom kva former elevane kan bruke, og kva former som kan brukast i lĂŠrebĂžker for skulen og i statstenesta.
  • BĂžyingsverket er enklare enn fĂžr ved at fleire kategoriar av ord no kan bĂžyast pĂ„ berre ein mĂ„te.
  • Ein del former, bĂ„de tidlegare sideformer og hovudformer, er tekne ut av rettskrivinga.
  • I mange tilfelle blir valfridommen stĂ„ande. Ein del sideformer har vorte gjeldande rettskrivingsformer, og nokre fĂ„ nye former er tekne inn. I reforma er det lagt vekt pĂ„ Ă„ ta vare pĂ„ former som er i allmenn bruk blant nynorskbrukarar.

Tiltak som SprÄkrÄdet set i verk i samband med den nye rettskrivinga

  • Nynorskkurs: Vi held kurs i den nye rettskrivinga. Ta kontakt med Karl Henrik Steinsholt pĂ„ e-post karl.henrik.steinsholt@sprakradet.no dersom du vil vite meir om kurs.
  • Nytt nettkurs i nynorsk: Vi har utarbeidd eit nytt nynorskkurs for elevar i den vidaregĂ„ande skulen pĂ„ nettsidene vĂ„re. Det blei ogsĂ„ klart to interaktive Ăžvingsrom med oppgĂ„ver i nynorsk grammatikk og rettskriving: eitt for elevar target="_blank" og eitt for offentleg tilsette. Andre vil ogsĂ„ ha nytte av kurset og Ăžvingane.
  • InnfĂžringsbrosjyre: Vi har gjeve ut brosjyren Ny nynorskrettskriving frĂ„ 2012 til skulane om hovuddraga i den nye rettskrivinga. Du kan laste ned og/eller bestille brosjyren ved gĂ„ til lenkjene nedanfor.
  • Oppdatert ordbok: NettutgĂ„va av Nynorskordboka har blitt oppdatert med den nye rettskrivinga. Du kan sĂžkje i ordboka ved Ă„ bruke sĂžkjefeltet i toppen pĂ„ nettsidene vĂ„re, eller du kan sĂžkje her.

LĂŠr meir om den nye rettskrivinga



11.952.048  visitors


Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregÄende skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo







Ny bok!


Forfatter og bok
Bakgrunnsstoff