Oppdatert: Under oppdatering...
Opplysningstiden 1700 - 1789

Det moderne prosjektet vokser fram


Siden oppdateres og kan være ustabil!!!


Innholdsoversikt Søk ->



Kort innledning

Det er vanskelig å gi eksakt informasjon om når opplysningstiden begynte og sluttet.
Dersom man ønsker klare rammer for periodeinndeling, er det allikevel to hendelser som ofte angis som opplysningstidens innledning og avslutning.
1. Den engelske revolusjonen i 1688, som la grunnlaget for demokrati og parlamentarisme.
2. Den franske revolusjonen i 1789

I tillegg til 'opplysningstid' brukes også begrepet 'klassisisme' om det samme tidsommet.
'Opplysningstid' viser til forhold knyttet til politikk, filosofi, menneskesyn og samfunnsutvikling.
'Klassisisme' brukes om periodens kunst og litteratur.
På slutten av 1700-tallet overtok romantikken for klassisismen som den dominerende kunstneriske og litterære retningen.

Allerede på 1600-tallet hadde Europa mange vitenskapsmenn/-kvinner som ikke nøyde seg med hva autoritetene hevdet, men som selv ville trekke vitenskaplige konklusjoner gjennom erfaring og eksperimenter.
Dette var tanker som på 1700-tallet fikk stor betydning, ikke bare i naturvitenskapene, men også innenfor litteratur, politikk og jus.
Opprør mot autoriteter preget tiden på alle måter. Tanker om like rettigheter for alle, om frihet og menneskeverd ble levende.
Det er ikke tilfeldig at vi fikk den amerikanske og franske revolusjon i siste halvdel av 1700-tallet.

I opplysningstiden ble tidligere tiders ikke-verifiserte antagelser og ukritiske aksept av kirkelige påstander erstattet av nye vitenskaplige resultater basert på empirisk forskning.
Resultatet var en enorm utvikling av nyvinninger på alle områder av samfunnet.
Denne prosessen stoppet ikke opp ved periodens avslutning, men fortsatte fram til i dag. Det hevdes derfor at det moderne Europa for alvor slo rot nettopp i opplysningstiden.
Prosessen har fått to navn: Det moderne prosjektet og Moderniteten
Det moderne prosjektet er en betegnelse (skapt i ettertid) for en politisk og filosofisk kulturbevegelse fra 1700-tallet av som ga opphavet til moderniteten. (kilde)
Modernitet er et begrep som betegner den sosiale ordenen som oppsto fra opplysningstiden basert på rasjonelle/vitenskapelige prinsipper, individuelle rettigheter og etablerte politiske systemer. (kilde)

I skolesammenheng kan man i praksis vurdere disse to begrepene som relativt synonyme.
NB! Husk at 'modernitet' og 'modernisme' er to ulike begrep!
'Modernitet' kjennetegner en vitenskapelig, teknisk og sosial utvikling preget av framtidstro.
'Modernisme' brukes om en litterær epoke som strekker seg fra rundt 1890 til 1970 og ofte er sterkt kritisk til moderniteten.

Også i denne artikkelen er det viktig å huske at kunst og litteratur er produkter av samtidens historie, filosofi, sosiale og politiske forhold. Det vil si at det er nødvendig med kunnskap om slike sider ved samfunnet for å få en god forståelse for tekstene man forholder seg til.
Artikkelen gir derfor en kortfattet innføring i de realitetene som preget opplysningstidens kunstnere og forfatteres liv.

Historisk bakgrunn

Opplysningstiden er en samlebetegnelse på sentrale politiske, filosofiske og sosiale strømninger i Europa på 1700 -tallet.
Med hensyn til vitenskap, politikk, filosofi, menneskesyn og samfunnsutvikling etterfulgte opplysningstiden renessansen.
Kunstnerisk og litterært overtok opplysningstidens klassisime for barokken.
Klarhet, symmetri og harmoni uttrykt i regelbundne tekster overtok for sterke religiøse følelser, autoritetstro, svulmende former og voldsomme kontraster.

I England utviklet den industrielle revolusjonen seg fra midten av århundret, og andre europeiske land fulgte etter.
Nasjonalstater ble dannet rundt om i Europa
Handelen blomstret og teknologi og industri skjøt fart, ikke minst på grunn av oppfinnelsen av dampmaskinen (James Watt, 1763).

På det politiske plan opplevde man revolusjoner, og uavhengighetserklæringer ble proklamert.
De viktigste var den amerikanske revolusjonen med uavhengighetserklæringen i 1776 og den franske revolusjonen i 1789
Uavhengighetserklæringen ('The Declaration of Independence') markerte løsrivelsen fra kolonimakten England og fastslo enkeltindividets rett til frihet og selvrealisering, statens plikt til å muliggjøre dette, samt folkets rett til å styrte et styre som ikke arbeidet for folkets beste.
Den franske revolusjonen av 1789 bygget på idéene om "frihet, likhet og broderskap".

Generelt sett var tidsånden preget av troen på fremskritt og sterk optimisme med hensyn til menneskets frihet, muligheter og iboende verdighet, og tanker om at kunnskap og lærdom ikke skulle være forbeholdt de få, begynte å dukke opp.
Dette bygget på renessansens naturrettstenkning.
På grunn av næringslivets utvikling i Europa (bl.a. den industrielle revolusjon) var det handelsborgerskapet som særlig økte i antall. Denne gruppen vokste så kraftig at borgerne etter hvert ble et litterært publikum av betydning. Erfaringsfilosofien og den klassiske diktningen knyttes først og fremst til denne gruppen.
Det nye borgerskapet hadde en egen livsstil og tenkemåte. I skolen ønsket de flere praktiske fag f.eks. moderne språk, geografi og matematikk.
I dette miljøet oppsto tradisjonen med teselskap. I disse selskapene ble det diskutert politikk, kunst og litteratur.
Kulturlivet på 1700-tallet ble mer offentlig i og med at mange flere deltok i kulturelle aktiviteter. Handelsborgerskapet utgjorde en viktig del av denne utviklingen. Det var for eksempel det nye borgerskapet som primært utgjorde publikum for Holbergs komedier.
Hele tiden var det troen på fornuften som rådet og var forutsetningen for opplysningstiden.

For ettertiden kan overgangen fra 1600-tallet til 1700-tallet fortone seg som et dramatisk brudd med overgang til et mer moderne samfunns- og kulturliv.
Vitenskapsmenn nøyde seg ikke lenger med de de kunne finne hos autoritetene, men ville selv trekke vitenskapelige konklusjoner gjennom erfaring og eksperimenter. Dette gjaldt ikke bare innen naturvitenskapene, men også innen litteratur, kunst, politikk og jus.

Opprør mot autoriteter preget tiden på mange måter. Tanker om like rettigheter for alle vokste fram, og troen på frihet og likeverd ble levende.
Dette virket truende på mange fordi opprør mot autoriteter gjerne ble oppfattet som opprør mot staten, kirken og religionen.
Sentrale europeiske filosofer som bidro til å legge grunnlaget for det som i ettertid har blitt kalt "det moderne prosjektet", er blant andre Descartes, Locke og Spinoza. Disse tenkerne levde og virket stort sett på 1600-tallet, men tankene deres fikk først skikkelige gjennombrudd noe senere, altså i opplysningstiden

Det er viktig å være klar over at renessansen og opplysningstiden ikke var resultatet av en ren europeisk videreutvikling fra middelalderen.
I teksten nedenfor argumenteres det for at opplysningstiden, og med den moderniteten i Europa, kom som en utvikling delvis inspirert av islamske tenkere i den arabiske verden.
Du vil også finne en liste med forhold som særpreger det moderne prosjektet.
Dersom du velger å presentere opplysningstiden, samt eksemplifisere med utvalgte tekster, kan du ha stor nytte av disse punktene.

Opplysningstid og islam

Kilde: Stian Bromark - Dagbladet - Blogg med hele artikkelen

Spinoza Globale sammenliknende analyser av opplysningstida er mangelvare, mener historikerne Dorinda Outram og Jonathan I. Israel. Opplysningstida var ikke bare et vestlig fenomen, noe for eksempel historiker J.J. Clarke har dokumentert grundig i "Oriental Enlightenment" (1997). Jonathan I. Israel argumenterer for at Spinoza la grunnlaget for epoken, men hevder også at flere tenkere på 1600- og 1700-tallet var inspirert av muslimske filosofer. Det er ikke rart. Middelalderen i Europa var gullalderen lenger øst i Middelhavet. Perseren Ibn al-Rawandi (815-900) banet vei. Han avskrev all religion og erklærte seg en "erkekjetter". Mu'tazilite-sekten, som oppsto i Irak på 800-tallet, forsøkte å forene rasjonalitet og gudstro, og mange insisterte på at Koranen var menneskeskapt.

Averroes En av opplysningstidas skarpeste kritikere av europeisk tyranni, Pierre Bayle (1674-1706), mente muslimske fritenkere helt konkret banet vei for opplysningstida, inkludert hans eget tankemønster. Ibn Tufayl (1105-1185) var en inspirasjonskilde, spesielt hans didaktiske bestselger om en gutt som vokser opp på en øde, tropisk øy og som utvikler selvstendig, fornuftsbasert tenkning. Fabelen utkom på nederlandsk i 1672, av den samme forleggeren som utga Spinoza. Tufayls bok var igjen inspirert av Ibn Sina (980-1037). Begge, sammen med Ibn Baija (d. 1138), var forløperen for den mest kjente tenkeren fra perioden, Ibn Rushd (1126-1198), også kalt Averroes. Han advarte mot å blande teologi og filosofi, avskrev ideen om sjelens udødelighet og benektet guddommelige mirakler.
(kommentar: I teksten om renessansen finner du mer informasjon om den innflytelsen Ibn Rushd (Averroes) hadde på filosofi og vitenskap i Europa)

Opplysningstenkeren Leibniz mente det var en direkte forbindelse mellom averroisme og Spinozas filosofi, og dermed opplysningstida. På 1990-tallet fikk dette synet støtte av 34 forskere fra 18 forskjellige land og fem kontinent, som møttes i Kairo for å diskutere Ibn Rushds påvirkning på den europeiske opplysningstida. Resultatet ble boka "Averroes and the Enlightenment", som utkom i 1996, med forord av FNs daværende generalsekretær Boutros-Ghali. Det lar seg altså gjøre å argumentere for at islam har gjennomgått opplysningstida - 500 år før Europa.

Det moderne prosjektet / Moderniteten

Det er svært viktig å ha en forståelse for hvorledes helt sentrale tanker i vår kultur har utviklet seg og fungerer. De nye ideene som for alvor slo igjennom på 1700-tallet, har fungert som bærebjelker for store deler av samfunnet helt fram til i dag. Dette er bakgrunnen for at vi kaller dette knippet med nye tanker for "det moderne prosjektet", eller "modernismen".
Man bør imidlertid være klar over at disse nye tankene ikke dukket opp av seg selv.
Innledningen til denne artikkelen forklarer hvorledes utviklingen av det moderne prosjektet i Europa ikke kan oppfattes som enestående og særskilt for vår kulturkrets, men at vi har mottatt klare impulser fra verden omkring oss. Det er mye som tyder på at tankene som produserte nye og revolusjonerende tanker hos menn som Descartes, Locke, Spinoza og andre, faktisk var inspirert av arabiske filosofer. Det var tidligere ikke uvanlig å oppfatte vår moderne kultur som det siste utviklingstrinnet i en særegen europeisk tradisjon. Imidlertid ser vi at tanker og impulser fra andre kulturkretser så absolutt har spilt en viktig rolle for den europeiske utviklingen mot det vi i dag kaller "det moderne prosjektet", eller "moderniteten".

Hva er det så som ligger i begrepet "Det moderne prosjektet"?
  1. Troen på vitenskapelig sannhet.
    Naturen skilles fra Gud og det religiøse, og denne sekulariseringen fører til et syn på naturen som en kvantifiserbar struktur. Naturvitenskapenes tro på objektiv sannhet overføres etterhvert til andre områder som skaper et lovmessig syn på mennesker, samfunn, økonomi, historie osv. Naturalismen på slutten av 1800-tallet kan sies å representere et litterært eksempel på lovmessighet i sin ytterste konsekvens. Loven om arv og miljø spilte en avgjørende rolle for et menneskes skjebne her i livet. Amalie Skram er vår største naturalistiske dikter. Naturalistene hevdet at der kirurgen brukte sin skalpell for å avdekke sykdom, benyttet forfatteren sin penn.

  2. Troen på vitenskapelige metoder.
    Descartes er et sentralt navn i etableringen av troen på metoden som en garanti for at man kommer fram til det sanne. (se 'Vitenskaplig metode')
    Han stilte opp fire regler for tenkningen:
    1. å ikke holde noe for sant som man ikke klart erkjente var det
    2. å løse opp ethvert problem så langt som mulig i enklere deler
    3. å gå systematisk frem fra det enkle til det sammensatte
    4. ved stadig oppregning og kontroll å forsikre seg om at ingenting var utelatt
    kilde: Snl - Descartes

  3. Troen på moralens gyldighet.
    Prestene erstattes av moralfilosofene, som utvikler fornuftige og ikke-religiøse prinsipper for "god moral".
    Kant's kategoriske imperativ og Mills' liberale oppfatning om at "alle kan gjøre som man vil, bare det ikke skader andre," (utilitarisme - nyttefilosofi) er eksempler på dette.

  4. Troen på siste-instanser.
    Det moderne prosjektet bygger på at det finnes en grunn eller basis som sannheten hviler på og metoden finner fram til: det finnes siste-instanser man ikke kan gå bakom. Nå er det ikke lenger Gud som er siste-instans, de legges "nærmere" mennesket. Dette kan f.eks. i forhold til moralske spørsmål være lykken, nytten eller plikten. I vitenskapen har det særlig vært sansene (særlig synet) og fornuften som har vært de to sisteinstanser man har hatt å ty til.
    [Tidligere viste man til "guds vilje" som det endelige beviset for vitenskaplige eller sosiale forhold. Slik "bevisførsel" holdt ikke lenger]

  5. Troen på avsløringsstrategien.
    Troen på at man ved hjelp av fornuft skal kunne avsløre fordommer, overtro, vanetenkning, falsk bevissthet osv. har vært og er fortsatt sterk. "Den falske maske og det bedragerske skinn skal rives bort". Denne tradisjonen føres videre av bl.a. Marx, Nietzsche og Freud, som ønsker å avsløre at mennesket ubevisst forledes av materielle forhold, av vilje til makt og av begjær. Ikke minst her ser vi at moderniteten er svanger med sin egen oppløsning; den mistanken den retter mot andre instanser, rammer til slutt den selv.

  6. Troen på framskrittet.
    Dette er kanskje det mest framtredende aspektet ved moderniteten: troen på en iboende utvikling i historien, en fornuftens selvrealisering. Troen på at vitenskapen skal bli sannere og skape en bedre verden, at kunsten skal bli vakrere og at menneskene skal bli bedre og snillere har lenge stått sterkt. Vi skal senere se at denne grenseløse framskrittsoptimismen til tider erstattes av pessimisme i forbindelse med destruktiv bruk av den nye teknologien. Verdenskrigene på 1900-tallet gjorde mange mennesker desillusjonerte. Man mistet troen på at menneskene kunne styre den teknologiske utviklingen.
    [Les mer om dette i artikkelen om modernismen]

  7. Troen på friheten.
    Mennesket er fritt, både til å skape seg selv, sitt samfunn og historien. Det er en moderne forestilling at utviklingen kan styres. Å tro at man har framtiden i sine hender ville vært blasfemisk i andre tider, og er det fortsatt i mange kulturer den dag i dag.

Kilde: Bjarne Nærum basert på Espen Schaanning


De nye tankene la grunnlaget for den industrielle revolusjonen som begynte i England på midten av 1700-tallet.
Industrialiseringen skapte igjen behov for en ny økonomisk ordning og en ny samfunnsstruktur. Grunnlaget for den moderne kapitalismen og de demokratiske styringsmekanismene vi har i dag, ble skapt.
1700-tallet produserte også grunnlovsdokumenter som skulle bli toneangivende for mange nasjoner. De nye amerikanske og franske grunnlovene inneholdt revolusjonerende tanker om individuelle rettigheter, frihet og demokrati, noe som blant annet inspirerte vår egen grunnlovsforsamling på Eidsvoll i 1814.
I den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1766 finner vi de nye tankene klart uttrykt i kravet om enkeltmenneskets rett til liv, frihet og mulighet til å realisere seg selv ('Life, Liberty and The Pursuit of Happiness'). Statens oppgave ble nå å legge forholdene til rette for at dette skulle kunne realiseres.
Den franske grunnloven etter revolusjonen i 1789 framhever 'frihet, likhet og broderskap' ('liberté, égalité, fraternité') som sentrale verdier.
26. august samme år vedtok den franske nasjonalforsamlingen også "Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter" der retten til frihet, eiendom, sikkerhet og motstand mot undertrykking sto sentralt. (bilde)
Skoletorget har mer om denne menneskerettighetserklæringen, 'verdens første generelle erklæring om menneskers rettigheter'

Det 'moderne prosjektet' startet for alvor på 1700-tallet - og det er ennå ikke avsluttet!



Kortfattet oversikt:
  1. Påvirkning fra islam:
    • Middelalderen var en blomstringstid for den islamske kulturen rundt Middelhavet.
      Tankene om en friere filosofi og vitenskap spredte seg derfra til universitetene i Europa og inspirerte til nytenkning.
      Religiøse motkrefter i Islam kvalte denne reformasjonen i den muslimske verden, mens den levde og utviklet seg videre i Europa.

  2. Vitenskaplige framskritt:
    • På 1500- og 1600-tallet gjorde vitenskapelige oppdagelser, som Galileo Galileis arbeid med astronomi og Isaac Newtons lover om bevegelse og gravitasjon, at man begynte å utfordre det middelalderske verdensbildet, som var basert på religiøs autoritet.
      Disse oppdagelsene la grunnlaget for en økende tro på fornuft og empirisme.

  3. Vitenskaplig metode:
    • Vitenskapelige oppdagelser førte til utvikling av den vitenskapelige metoden og en større forståelse av naturen.
      Opplysningstidens tenkere mente at ved å anvende fornuften og tenke kritisk kunne man avdekke sannheten om verden og forbedre menneskers liv.
      Forskning som kun var basert på erfaring og kvalitetssikret kunnskap, altså såkalt "empirisk forskning", ble etter hvert den enerådende vitenskapelige metoden.

  4. Reformasjon og religiøs fragmentering:
    • Reformasjonen på 1500-tallet førte til splittelse av den katolske kirken og framveksten av protestantiske trossamfunn.
      Dette førte til en større grad av religiøs frihet og mangfold, samt økt kritikk mot religiøse autoriteter og dogmer.

  5. Politisk uro og sosial ulikhet:
    • På 1600- og 1700-tallet var Europa preget av politisk uro, kriger, revolusjoner og maktskifter.
      Dette skapte en atmosfære av usikkerhet og tvil om autoritetenes legitimitet, samt til økt kritikk av monarkiet og adelen.
    • Samfunnet var også preget av stor sosial ulikhet.
      En privilegert elite hadde mye makt og ressurser, mens flertallet av befolkningen levde i fattigdom og undertrykkelse.
      Dette førte til en økende bevissthet om behovet for sosial rettferdighet og likhet.

  6. Nye tanker spredte seg:
    • Opplysningstidens tenkere, som Voltaire, John Locke, Jean-Jacques Rousseau, og Immanuel Kant, bidro til å spre ideer om individualisme, rasjonalitet, toleranse, og frihet gjennom sine verk og skrifter.
      Disse ideene utfordret tradisjonelle autoriteter og inspirerte til ønske om reformer på mange områder av samfunnet.
Samlet sett var opplysningstiden et resultat av komplekse historiske faktorer som førte til økt tro på fornuft, vitenskap, og individuell frihet.
Denne perioden la grunnlaget for moderne liberale demokratier og la vekt på viktigheten av kritisk tenkning, menneskerettigheter, og sosial rettferdighet.

Opplysningstid og klassisisme

Som nevnt har 1700-tallet fått navnet 'opplysningstiden'. Ordet 'opplysning' går igjen i navnet på epoken i de fleste europeiske språk. Dette er følgelig et viktig stikkord for århundret. I de hundre årene fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske i 1789 ble grunnlaget lagt for utviklingen fram mot dagens vestlige samfunn.
Omtrent samtidig med "the glorious revolution" i 1688 ga Newton ut sin Principia (1687).
Disse to hendelsene i England kan sies å beskrive to viktige trekk ved tidsalderen: det mekanistiske verdensbildet og idealene om ytringsfrihet, opplysning og toleranse.
Den vitenskaplige og teknologiske utviklingen ble fullstendig dominert av de nye kravene til empirisk forskning, og ved epokens avslutning oppsummerte den amerikanske uavhengighetserklæringens rett til 'life, liberty and the pursuit of happiness', samt den franske revolusjonens krav om 'frihet, likhet og broderskap', de nye menneskelige verdiene.

Stilretningen som dominerte perioden kalles 'klassisismen'.
'Klassisime' kommer fra latinsk (classici autores) og betyr egentlig 'forbilledlige forfattere'
Forfatterne i denne perioden gjorde som renessansens kunstnere, de så tilbake til antikken. Det var særlig romerske forfattere som inspirerte. Sjangrene som dominerte var helteepos, drama, komedie, tragedie og satire. Det må også nevnes at utviklingen av romanen for alvor skjøt fart i denne perioden.
Med satire mener vi vittig spott. Dette vil si 'en forteller- eller kunstform som kritiserer eller kommenterer mennesker, samfunn, politikk, fenomener og tanker i samtida på en humoristisk og poengtert måte. Satiren bruker gjerne ironi, grove overdrivelser og karikaturer for å latterliggjøre og synliggjøre svakheter ved systemene eller gjøre narr av menneskenes laster og skrøpeligheter. Satire kan være reint underholdende eller brukes som politisk kampmiddel og omfatter alt fra spydige kommentarer og vitser til refsende pamfletter og store diktverk. En god satire kan derfor ha en viktig frigjørende funksjon i samfunnets regulering av makt.' (Kilde: Wikipedia)
Voltaire og Holberg er to forfattere som gjorde utstrakt bruk av satire:
Helt sentralt sto kravet om at diktningen skulle være fornuftsmessig utformet.

Franskmannen Nicolas Boileau 'formulerer et program for en ny dramatikk som på vesentlige punkter bryter med barokkens scenekunst. Han mener at samtidas dramatikere må vende seg til den greske og romerske antikken for å finne både emner, form og personer' (kilde: Wikipedia). Her var det lite rom for de senere romantikernes trang til å bruke sin gudegitte inspirasjon for å 'ane det uutsigelige' og skildre dette gjennom kunst og litteratur. Det var i det hele tatt viktig å følge reglene som sto i 'poetikken'.
En 'poetikk' var en samling av regler for hvordan 'god' diktning burde organiseres.

"Klassisistene var inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og ved hjelp av særlig Aristoteles fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives. Slik kom de fram til de tre enhetene i dramatisk diktning: det skulle være enhet i tid, sted og handling.
Det vil si at stykket skulle

  1. fortelle en sammenhengende, avsluttet historie
  2. ikke strekke seg over mer enn én dag
  3. utspille seg på ett og samme sted.
Ble disse reglene fulgt, mente man at man kunne få et fullkomment stykke." (Wikipedia)

Generelt sett var klassisistisk diktning preget av regler. Slik sett var det en klar sammenheng mellom opplysningstidens krav om empirisk forskning og klassisismens forherligelse av regelbundet lyrikk, prosa og drama.
Her finner du en liten oversikt over noen sentrale klassisistiske trekk:
  1. Et viktig stikkord er 'regler'!
    Man brukte klassisk litteratur som det perfekte utgangspuntet og skrev ut fra de reglene og normene som de gamle romerske og greske mestrene hadde fulgt.
    Avvik fra disse faste reglene ble kraftig kritisert.
    Idealet var litterære uttrykk basert på harmoni og balanse.
    Husk! "I litteraturen betegner klassisismen diktning som bygger på idealer inspirert av storhetstiden i gresk og romersk litteratur – den klassiske litteratur." Kilde: (Snl)
  2. Opplysningstidens klassisisme favoriserte dramaet.
    Det var vesentlig at dramaet fulgte Aristoteles' regler om de tre enheter (se ovenfor)
  3. Publikum skulle ikke provoseres. Man skulle ikke vise noe upassende.
  4. I lyrikken måtte man holde seg til reglene for ulike lyriske strukturer, og det var et absolutt krav om fast rim og rytme
  5. Idealet var fornuften!
    Karakterer som ytret seg og oppførte seg ufornuftig, ble framstilt som dumme og latterliggjort.
    Eksempel: Ludvig Holberg
  6. Menneskeskildringen var generalisert.
    I perioden som følger, romantikken, endret dette seg til det motsatte.
    I klassisimen ønsket man å beskrive generelle menneskelige sider og egenskaper.
    I romantikken ville man belyse enkeltindividets følelser og sinnsstemninger.
  7. Klassisistene etterstrebet ikke originalitet.
    Det var de gamle mestrenes idealer som skulle beskrives og skildres.
    I romantikken endret dette seg i stor grad til det motsatte.
    Diktergeniet skulle formidle sine egne drømmer og visjoner.
Frankrike på denne tiden preges av politisk absolutisme, det vil si 'enevelde', en tenkning som finner en av sine sterkeste legitimeringer i Hobbes' bok Leviathan (1651).
I England erstatter det konstitusjonelle monarkiet absolutismen i 1689 med "Declaration of Rights", som lovfester forskjellige lovgivende og utøvende makter etter modell fra John Locke. Med dette må kongen underordne seg parlamentet.

Religiøs tenkning heller mot det vi kan kalle deisme. I dette århundret finner vi også de første som antakelig kan kalles ateister.

En intellektuell drakamp i Frankrike mellom de to gruppene "les anciens" (de eldste) og "les modernes" (de moderne) dreide seg om hvilken tidsalder som var den viktigste, antikken eller nåtiden.
Svært forenklet mente "Les anciens" at mennesket kulturelt sett hadde vært på sitt høyeste i antikken og at det siden bare hadde gått nedover.
"Les modernes" hevdet at kulturen og utviklingen hadde gjort store framskritt siden antikken, og at det gikk stadig bedre og stadig framover. (kilde)
Denne konflikten ender med at "les modernes" generelt sett trekker det lengste strået.
Utviklingsoptimismen til "les modernes" førte til en stadig større tro på vitenskap og logisk strukturell tenkning. Uvitenhet var grunnlaget for overtro og fordommer, og rasjonell tankegang var nøkkelen til moralsk framgang.
For tilhengerne av denne retningen framsto Frankrike etter Ludvig XIV som den mest moderne og framtidsrettede nasjonen. Respekten for og beundringen av nasjonale institusjoner ga engasjementet til "Les Modernes" en noe ukritisk politisk dimensjon som gagnet samfunnets autoriteter.
Uansett datidens politiske preferanser fikk "Les Modernes" stor betydning for etableringen av 'det moderne prosjektet', noe Douglas Lane Patey viser til i sin artikkel om Ancients and Moderns.
Essensen i "Les Modernes" bidrag til 'Det moderne prosjektet' (moderniteten) kommer klart fram her:

".... that with their (Les Modernes) rejection of the Ancients' doctrines of authority, imitation, and degeneration, the Moderns - preeminently Bacon and his puritan followers - produced the activity we know as modern experimental science"

".... at med deres (Les Modernes) avvisning av klassikernes (Les anciens) doktriner om autoritet, imitasjon og degenerasjon, valgte utviklingstilhengerne (Les Modernes) - i første rekke Bacon og hans puritanske tilhengere - å arbeide ut fra metoden vi kjenner som moderne eksperimentell vitenskap (empirisk forskning)"


Kaffe - også i hjemmet... Opplysningsprosjektet kulminerte i utgivelsen av den store franske Encyclopedien, som kom ut mellom 1750 og 1772. Intensjonen bak dette enorme verket var å samle all viten om verden på ett sted slik at informasjonen kunne være tilgjengelig for alle. Slik sett hadde Encyclopedien en klart demokratisk visjon.
Presentasjonen av alle de nye tankene om politikk og demokrati var så provoserende at leksikonet til tider var forbudt.
Alle de store franske opplysningstilhengerne skrev for leksikonet.
To av de mest kjente bidragsyterne var Voltaire og Montesquieu.

Borgerskapet vokste seg stadig sterkere og de første aviser og tidsskrifter dukket opp. Den såkalte borgerlige offentligheten vokste frem i regi av de nye kaffehusene og salongene både i England og Frankrike. Der møttes borgerne for å diskutere viktige saker. Stikkord var sosiale endringer og vitenskapelig framgang.
Det ble dannet akademier og selskap. Naturvitenskapen sto mot kirken, fornuften sto mot tradisjonen.
Etterhvert begynte imidlertid enkelte å stille kritiske spørsmål til den blinde troen på fornuft og framskritt, og etter midten av 1700-tallet vokste det fram en økende skepsis.
Rousseau framsto som den fremste kritikeren av opplysningsfilosofien.
Han satte følelser opp mot fornuft, felleskap mot egeninteresse, og han lanserte tanken om å vende "tilbake til naturen".
Felles for både skeptikerne, med Rousseau i spissen, og opplysningstenkerne var tanken om mennesket som grunnleggende godt.
Det som i hovedsak skilte disse to retningene, var synet på det onde.
Rousseau så det onde som noe som var kommet inn med kulturen. Opplysningstenkerne mente det onde kun skyldtes uvitenhet.
Rousseaus kritikk varslet overgangen til romantikken. De romantiske idealene meldte seg for alvor på slutten av 1700-tallet.
I Tyskland oppsto det i siste halvdel av 1700-tallet en retning som fikk betegnelsen "Sturm und Drang". Denne bygde i stor grad på tankene til Rousseau.
Naturen, intuisjon, følelser og individualisme ble opphøyet og satt i sentrum i kontrast til opplysningstidens klokketro på vitenskap og rasjonell tankegang.
De tyske dikterne Goethe og Schiller var grepet av de nye tankene og framsto etterhvert som sentrale medlemmer av denne innledningen til romantikken.
I teksten om romantikken finner du et av de mest kjente "Sturm und Drang"-diktene til Goethe, "Erlkönig".

Opplysningsfilosofi: Klarhet, orden og harmoni

Opplysningsfilosofi er en samlebetegnelse på forskjellige filosofiske strømninger som sammen uttrykker opplysningstidens generelle ånd.
Denne filosofien bredte seg fra sitt utgangspunkt i England videre til Frankrike og Tyskland. Opprinnelsen til troen på opplysning finner vi i 1600-tallets vitenskapelige revolusjoner. Det er derfor naturlig at opplysningsfilosofien er preget av empirisme og naturalisme.

Periodens største vitenskapsmann var Isaac Newton (1642-1727). Han var fysiker og matematiker, og han mente at absolutt alt i verden, universet inkludert, kunne forklares ut fra vitenskaplig formulerte naturlover.
Trendsettende for opplysningstidens vitenskapsideal er Newtons "Matematiske prinsipper for naturfilosofien" fra 1687. Vekten legges på sanser og følelser. Forklaringer på fenomener i den fysiske verden søkes uten henvisning til en personlig Gud, det vil si uten å forklare fenomenene som 'Guds verk'.
Dette må imidlertid ikke forstås slik at Gud forsvinner helt fra forklaringene, men Gudsoppfatningen tar ny form: Gud oppfattes som universets arkitekt!

Gud eksisterte riktignok, men han hadde kun planlagt og bygget opp det hele og sparket det i gang. Etter dette var gjort, har det hele klikket og gått av seg selv uten Guds inngripen.
Slik sett ble vår verden kun oppfattet som et kjempestort urverk. Det er riktig nok laget av urmaker Gud, men deretter har det tikket det og gått av seg selv.
Dette gudsforholdet kalles deisme, og verdensoppfatningen beskrives som 'mekanistisk'.

Konklusjonen ble at verdensvevens urverk, alt som skjedde, gikk sin lovmessige gang uten inngripen fra Gud.
Altså kunne alt forklares ved hjelp av vitenskaplig arbeid som bygget på fornuft og rasjonell tankegang.
Fornuft og evnen til å tenke rasjonelt utviklet man gjennom opplysning!

Resultatet av den nyvunne friheten mennesket fikk i forhold til kirke og verdslige institusjoner, var en optimistisk tro på individets egne utviklingsmuligheter, både med hensyn til egen utvikling og sosiale endringer.
Kirkemaktens uforklarlige dogmer skulle ikke lenger styre menneskenes liv.

Det grunnleggende stikkordet for opplysningsfilosofien er naturlig nok opplysning.
Det opplyste menneske skulle være et fritt menneske og ikke lenger slave av kirkens og øvrighetens undertrykkelsesmekanismer.
Troen på kunnskapens og fornuftens frigjørende krefter preget epoken framover mot den siste delen av 1700-tallet.

Den tyske filosofen Immanuel Kant uttalte at "opplysning er menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet".
Med dette mente han at opplysning kan frigjøre menneskene fra institusjoner som virker undertrykkende.
Kongen, kirken, adelen, osv. var institusjoner som ønsket å videreføre gamle, undertrykkende oppfatninger for å sikre sine egne priviligier. Gjennom opplysning ville det være mulig for menneskene å gjennomskue dette.
Dersom man skjønte hvordan undertrykkelsen fungerte, ville det også være mulig å gjøre noe med urettferdigheten!

Her går det en klar linje fram mot Marx' tanker om 'bevisstgjøring' av arbeiderklassen hundre år senere. Dersom arbeiderne forsto årsakene til elendigheten de levde i, ville det samle dem i kampen for å endre samfunnet til det bedre.

Disse tankene om det frie og opplyste individet finner vi også igjen i mange av datidens politiske dokumenter.
De to mest kjente er den amerikanske 'Declaration of Independence' (Uavhengighetserklæringen av 1776) og den franske grunnloven av 1791.

Wikipedias side om opplysningstidens idelære gir for øvrig en fin oversikt over de viktigste filosofiske tendensene i datiden.

Det er viktig å merke seg at utviklingen av den moderne vitenskapen, som hadde startet i renessansen, fortsatte med stormskritt i opplysningstiden.
Den nye vitenskapen hadde tre klare mål:
  • peke på og forklare det lovmessige i naturen
  • kun basere seg på det vi kan observere og erfare (empirisme)
  • tjene som et verktøy til å forbedre verden
Utviklingsoptimismen og troen på vitenskapen var stor!



Opplysningstiden vs klassisismen oppsummert av ChatGPT (AI):

Opplysningstiden og klassisismen var to separate, men til dels overlappende bevegelser i europeisk kultur og intellektuell historie.
Her er hvordan de to kan relateres til hverandre:
  1. Opplysningstiden:

    • Opplysningstiden var en intellektuell bevegelse på 1600- og 1700-tallet som satte fokus på fornuft, vitenskap, toleranse, og individuell frihet.
      Det var en tid med voksende tro på menneskelig rasjonalitet og potensial, og en økt kritikk av tradisjonelle religiøse autoriteter og dogmer.
    • Opplysningstidens tenkere var opptatt av å spre kunnskap og forståelse, og de argumenterte for at samfunnet skulle styres av vitenskapelige prinsipper og fornuftige politiske ideer.

  2. Klassisismen:
    • Klassisismen, som oppsto senere på 1700-tallet og varte til begynnelsen av 1800-tallet, var en kulturell bevegelse som trakk inspirasjon fra de klassiske sivilisasjonene i antikkens Hellas og Roma.
      Klassisismen søkte å etterligne de idealene og stilene som ble sett på som representative for denne perioden.
    • Innen litteratur og kunst var klassisismen preget av balanse, harmoni, klarhet, og enkelhet.
      Det var en tilbakevending til klassiske former og temaer, samt en avvisning av den overdådige barokken som hadde preget den tidligere perioden.

  3. Opplysningstid vs klassisisme:
    • Allerede i renessansen så man de første spirene til det man i ettertid kaller opplysningstiden.
      Den litterære perioden klassisismen utviklet seg i første halvdel av 1700-tallet og ble gradvis erstattet av romantikken tidlig på 1800-tallet. Selv om opplysningstiden og klassisismen egentlig er to separate bevegelser, deler de flere felles verdier og ideer.
      Begge var opptatt av rasjonalitet, orden, og fornuft, selv om de uttrykte disse idealene på forskjellige måter.
    • Mens opplysningstiden fokuserte mer på fornuftige ideer og politiske reformer, var klassisismen mer opptatt av estetiske idealer og kunstnerisk uttrykk.
    • Likevel kan man se en viss overlapning mellom de to.
      Dette gjelder i særlig grad interessen for antikkens kultur og verdier og en generell streben etter harmoni, balanse, og enkelhet.

I sammenhengen mellom opplysningstiden og klassisismen kan man derfor se en fortsettelse av de samme grunnleggende idealene om rasjonalitet, orden, og balanse, selv om de ble uttrykt på forskjellige måter innenfor forskjellige kulturelle og intellektuelle kontekster.

Kilde: ChatGPT (gratisversjonen)
Kommandosetning: "Opplysningstid og klassisisme"
Noe redigert!



Noen av opplysningstidens 'nøkkelpersoner'

Litt historikk

Renessansen la grunnlaget for utviklingen som førte fram mot opplysningstidens vitenskaps- og menneskesyn.
Tanker om demokrati og individuelle rettigheter slo rot og la grunnlaget for de politiske institusjonene vi har i mange land i dag.
I 1688 ble den engelske kongen James II avsatt etter en oppstand på grunn av sin katolske tro. Parlamentet ville kun støtte den nye kongen, William, dersom han ga Underhuset større politisk makt.
I tillegg var kravet at regjeringen skulle representere flertallet i Underhuset. Det ble altså innført en tidlig form for parlamentarisme.
Etter hvert valg måtte kongen be lederen av det største partiet danne regjering.
Selv om kun velstående menn hadde stemmerett på denne tiden, representerer dette et godt eksempel på utviklingen mot dagens demokratiske samfunn.
I Storbritannia kalles denne store omveltningen "The Glorious Revolution"

Samtidig som tanker om demokrati og individuelle rettigheter utviklet seg arbeidet tusenvis av vitenskapsmenn/-kvinner og filosofer over hele Europa med prosjekter som banet veien for den teknologiske og vitenskapelige revolusjonen. Grunnlaget ble lagt for det vi i dag kaller "moderniteten".
Gamle 'sannheter' og religiøse dogmer ble vurdert ut fra moderne empiriske forskningsmetoder, og samfunnet ble gradvis rensket for "kunnskap" basert på virkelighetsfjernt gammelt tankegods, antagelser og overtro.
Noen av de mest innflytelsesrike vitenskapsmenn/-kvinner er nevnt nedenfor:

Isaak Newton (1642 - 1727)

Newton levde i en periode med rivende utvikling innen vitenskapen. Empirisk forskning og moderne metodikk la grunnlaget for framveksten av eksakt kunnskap i et tempo man aldri tidligere hadde sett.
Blant alle datidens vitenskapsmenn/-kvinner ble Isaak Newton regnet som den fremste.
I dag er han trolig mest kjent for å ha formulert loven om gravitasjon, samt de tre bevegelseslovene.
Isaak Newton er det fremste eksemplet på opplysningstidens utvikling av kunnskapsbasert empirisk vitenskap.
Han var trolig den mest prominente av dem alle for sin oppdagelse av universets fundamentale lover og gravitasjonsprinsippet.
Han var allikevel klar over de viktige bidragene andre forskere hadde gitt til hans egen forskning.
På sine eldre dager uttalte han:
"Dersom jeg har sett litt lengre enn andre, så har jeg gjort det ved å stå på kjempers skuldre"

John Locke (1632 - 1704)

var en engelsk filosof og politisk tenker.
Han er kjent for sine tanker om liberalismen og sine teorier om menneskelig erkjennelse og politisk makt.
Locke videreførte ideene om borgerrettigheter fra "The Glorious Revolution"
Makten måtte reguleres i en tenkt kontrakt mellom myndighetene og innbyggerne. Dersom myndighetene brøt kontrakten, hadde innbyggerne rett til å gjøre opprør for å skifte ut de som satt med makten.
Dette er i samsvar med folkesuverenitetsprisnippet (all samfunnsstyring skal bestemmes av folket)
Locke hevdet at folket hadde visse naturgitte rettigheter:
Retten til liv, frihet, eiendom og ytringsfrihet
Sjekk et konkret eksempel!

Med Two Treatises of Government fra 1689 fremstår Locke som en talsmann for et liberalt, konstitusjonelt styre preget av maktfordeling, ytringsfrihet og toleranse, altså det vi i dag anser som de grunnleggende verdiene i et moderne demokrati.
Som tidligere nevnt, hevdet han også at befolkningen kunne gjøre opprør dersom de ble utsatt for maktmisbruk fra de styrende.
"Locke bygger sin politiske filosofi på tanken om en samfunnspakt og prinsippet om fordeling av den politiske makten i samfunnet på flere instanser. Folkesuverenitet og rettssikkerhet er viktige begreper for ham." (kilde: snl.no)
Selv levde nok ikke Locke helt i pakt med sine ideer, men hans tanker, videreført av Charles Montesquieu, fikk enorm betydning for utviklingen av det moderne demokratiet.

Charles Montesquieu (1689 - 1755)

Montesquieu var en fransk forfatter, politisk filosof, sosial kommentator og politisk tenker inspirert av Locke.
I 1748 formulerte Montesquieu maktfordelingsprinsippet. Dette prinsippet skulle sikre at statsmakten ble delt på tre uavhengige organer: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt.
Disse organene skulle være uavhengige av hverandre, likeverdige, og de skulle kontrollere hverandre for å unngå maktmisbruk.

Fram til i dag har en rekke land på forskjellige vis valgt å bruke dette maktfordelingsprinsippet som en basis for organiseringen av sine sentrale politiske institusjoner.
Nedenfor finner du to eksempler på hvorledes dette kan gjøres.

Montesquieus maktfordelingsprinsipp i praksis
Land Lovgivende Utøvende Dømmende
USA Kongressen Presidenten Domstolene
Norge Stortinget Regjeringen Domstolene


Voltaire (1694 - 1778)

Navnet 'Voltaire' er et pseudnonym for 'François-Marie Arouet'
Voltaire var en fransk forfatter og filosof. Han regnes som den fremste representanten for opplysningstiden i Frankrike samt 1700-tallets mest innflytelsesrike skikkelse i Europa.
Hans fremste kampsak som filosof var toleranse, og han var kjent for sin skarpe kritikk av kirkens makt, politisk undertrykkelse og alle former for intoleranse.
Voltaires liv preges av allsidighet. Han dyrket en rekke litterære sjangere og var en stor brevskriver.
Som historieskriver ble han en forløper for senere historikere ved å interessere seg ikke bare for kongene og deres militære bedrifter, men også for folkets liv, økonomi, jordbruk, seder og skikker, diktning og vitenskap. Han avviste også den tanken at historien gjenspeilte Guds forsyn.
Voltaire skrev både filosofiske verk og filosofiske fortellinger.
Fortellingen 'Candide' fra 1759, er nok den mest kjente for moderne lesere.
'Candide' er en av de store klassikerne i fransk litteraturhistorie. Verket er gjennomgående satirisk og handler om en naiv ung manns dannelsesreise.
Størsteparten av Voltaires verk preges av troen på at man ved fornuftens hjelp kan skape en harmonisk og lykkelig verden. Mot slutten av hans liv ble menneskesynet mer pessimistisk, og han ble mer opptatt av de lidelsene menneskene aldri kan unngå. Han bekjempet fanatismen i alle dens former, særlig den religiøse.
Voltaire var deist, det vil si at han avviste åpenbaringen og den kristne troen, men mente at fornuften kunne vitne om eksistensen av en Gud, «allfornuften» og «allgodheten». Med sin humor, ironi og sin klare og levende fremstillingsevne kjempet han for frihet og toleranse.

Kilde: Denne teksten om Voltaire er stort sett utdrag fra Store norske leksikons side om Voltaire. Les den for mer utfyllende informasjon.

Tips!
Dersom du ønsker å presentere opplysningstiden muntlig eller skriftlig, er "Candide" av Voltaire en utmerket litterær eksempeltekst.
Boka er svært representativ for perioden. Den er kritisk, ironisk, satirisk, humoristisk og, ikke minst, svært lettlest (selv i dag)
Klikk lenken for å få tilgang til en illustrert og kommentert utgave av verket. Du finner også lenker til en engelsk, fransk og spansk versjon.
Sparknotes har en fin 'study guide' til "Candide"

Jean-Jacques Rousseau (1712 - 1778)

Rousseau var en sveitsisk filosof, forfatter og musiker kjent for sine tanker om demokratisk teori og samfunnskontraktens idé.
Han reagerte på samtidens tendens til ensidig fornuftsdyrking og framsto som en forkjemper for natur og følelser.
Han var en viktig impulsgiver for romantikken og kan dermed oppfattes som en overgangsfigur mellom opplysningstidens fornuftstenkning og romantikkens dyrking av naturen, samt det ubevisste og uutsigelige i tilværelsen.
Rousseau oppfattet sivilisasjon og bykultur som skadelig. Han hevdet at kun i sin naturtilstand levde mennesket en nøysom og fri tilværelse.
Friheten Rousseau mente eksisterte i naturtilstanden, burde man strebe etter å gjenskape i så stor grad som mulig i samfunnet.
Dette kunne man oppnå ved å bygge samfunn basert på maksimal likhet. Sosial likhet ville produsere frie og selvstendige mennesker.
Han er kjent for slagordet "tilbake til naturen".

Rousseau er også kjent for sitt syn på barneoppdragelse.
Han hevdet at barn måtte få utvikle seg naturlig for dermed å utvikle seg til den typen frie og selvbevisste individer som idealsamfunnet skulle bygges på.
Det sentrale i barneoppdragelsen var at barnet skulle lære å tenke selv!
I boka "Emile" har Rousseau beskrevet sitt syn på barneoppdragelse.
Det bør nevnes at det var langt mellom liv og lære i Rousseaus filosofi.
Den frie barneoppdragelsen gjalt primært gutter. Jentene i hans idealverden hadde kun som oppgave å stelle for mannen og ta seg av barna.
Selv satte han bort sine egne fem barn på barnehjem stikk i strid med idealoppdragelsen (kilde: Wikipedia)

Du kan lese "Emile" her! (Gutenberg)

Andre sentrale personer

I tillegg til de ovennevnte arbeidet en hær av vitenskapsmenn/-kvinner med utvikling av eksakt kunnskap innen mange fagområder.
Noen få av disse var:
  • Denis Diderot (1713–1784): Fransk filosof, forfatter og redaktør. En av hovedredaktørene av "Encyclopédie", et opplysningsverk som samlet kunnskap om vitenskap, kunst og samfunn.
    Bidro til å spre ideer om vitenskap, toleranse og menneskerettigheter.
  • Adam Smith (1723–1790): Skotsk filosof og økonom, ofte kalt "den moderne økonomiens far".
    Kjent for sitt verk "The Wealth of Nations", som etablerte prinsippene for frihandel, kapitalisme og økonomisk liberalisme.
  • Immanuel Kant (1724–1804): Tysk filosof som la grunnlaget for moderne filosofi gjennom sitt arbeid innenfor epistemologi, etikk og metafysikk.
    Sentrale verk er "Kritikk av den rene fornuft", "Kritikk av den praktiske fornuft" og "Kritikk av dømmekraft".
  • Robert Hooke: Oppfant mikroskopet
  • Edmund Halley: Astronom, matematiker og geofysiker
  • Robert Boyle: Kjemiker og naturfilosof.
  • Laura Bassi: Italiensk forsker, og den første kvinnen til offisielt å undervise på et universitet i Europa.
  • Gottfried von Leibniz; Filosof, matematiker, naturvitenskapsmann
  • Christian Huygens: Nederlandsk matematiker, fysiker og astronom
  • René Descartes: Fransk filosof og matematiker.
    Regnes som grunnleggeren av moderne filosofi.
    Kjent for uttalelsen: 'Cogito, ergo sum' (sjekk lenken!)
  • Galileo Galilei: Italiensk fysiker og astronom.
    Støttet Copernicus' "heliosentriske verdensbilde"
    (sjekk lenken!)
  • Johannes Kepler: Tysk astronom og matematiker
  • William Harvey:: Engelsk lege som ga en korrekt beskrivelse av blodomløpet.
  • Robert Boyle: Irsk naturfilosof, fysiker og kjemiker.
    Se bl.a. Boyle-Mariottes lov.
  • Gottfried Wilhelm Leibniz: Tysk filosof og matematiker
    Parodieres av Voltaire i boka "Candide" som overoptimistisk og virkelighetsfjern.
  • Mary Wollstonecraft: Storbritannias første feminist
    Hun er kjent for sitt verk "A Vindication of the Rights of Woman", som argumenterte for likestilling mellom kjønnene og utdanning for kvinner.
Tidsånden fra 1600-tallet fram til slutten av 1700-tallet var preget av utviklingsoptimisme og troen på en stadig bedre framtid.

Menneskesyn

I renessansen sto ikke lenger menneskets forhold til Gud i filosofiens sentrum. Det nye vitenskapelige verdensbildet åpnet for at menneskets forhold til naturen kom inn i stedet. Denne idéretningen kalles gjerne renessanse-humanisme. Tanker fra før kristendommens tid, primært fra antikken,fikk en oppblomstring.
Menneskets selvrealisering og dannelse ble igjen viktig, og noe som sto enda mer sentralt i opplysningstiden.
Mennesket fikk gradvis en fornyet selvforståelse der individets frihet og rettigheter sto i fokus.
Locke hentet fram stoikernes idé om naturretten. Mennesket er født med visse naturlige rettigheter, hevdet han, deriblant retten til liv, frihet og eiendom.
Lockes tanke om mennesket som en i utgangspunktet ubeskrevet tavle (tabula rasa) sto også sentralt. For at det nyfødte barnet etter hvert skulle kunne realisere seg selv var det nødvendig å tilføre det opplysning og kunnskap.
Den franske encyklopedisten Condorcet bruker idéen i verket "Historien om menneskeåndens fremskritt" (1794). Han påsto også at likhet i rettigheter og muligheter var nødvendig for fremskrittet - veien mot fullkommengjørelsen av menneskeslekten.

Moral og samfunn

For Locke innebar tanken om naturretten, det vil si medfødte rettigheter for alle, naturlig nok konsekvenser for tenkningen omkring samfunnssystemet. Han mente at enhver samfunnsorganisasjon måtte ta hensyn til disse fundamentale rettighetene.
Denne rettighetstenkningen ble et viktig grunnlag for kravene som ble framsatt i opplysningstidens uavhengighetserklæringer og revolusjonære slagord. Dermed fikk også den nye tanken om mennesket som et i utgangspunktet ubeskrevet blad betydning for moralforståelsen, den politiske filosofien, og dermed folkesuverenitetsprinsippet.

Folkesuvereniteten var et bærende prinsipp både i datidens nye grunnlover og i den franske erklæringen om menneskerettigheter og borgerrettigheter fra 1789.
Som nevnt ovenfor er kanskje det mest kjente eksemplet på hvordan Lockes tanker om enkeltindividets grunnleggende rettigheter slår igjennom, den amerikanske Uavhengighetserklæringen av 1776. Der framkommer Lockes tanke om menneskets naturlige rettigheter, retten til 'liv, frihet og eiendom', i klartekst:

'We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.' (se lenken ovenfor for hele teksten)

'Vi anser disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like, at Skaperen har skjenket (gitt) dem visse umistelige rettigheter, blant disse er (retten til) Liv, Frihet og jakten på lykken.'

Med "jakten på lykken" menes det enkeltmenneskets rett til å kunne realisere seg selv og sine evner for å skape seg et godt liv. I Uavhengighetserklæringen understrekes det også at det er folkevalgte styresmakters plikt til å legge forholdene tilrette for at dette skal kunne skje.

Locke hevdet at folket hadde rett til å gjøre opprør dersom myndighetene ikke innfridde kravene i "samfunnspakten".
I det andre tillegget til den amerikanske grunnloven sikres mulighten til å gjøre opprør ved å lovfeste borgernes rett til å bære våpen:
"A well regulated militia, being necessary to the security of a free state, the right of the people to keep and bear arms, shall not be infringed."
Her finner du forklaringen på hvorfor det er så lett for amerikanske borgere å bevæpne seg.
John Locke står bak :)

Mennesket er først og fremst et sansende vesen, hevdet britiske empirister som Locke, Berkeley og Hume. Fra fødselen av får mennesket all sin kunnskap fra sanseerfaringer.
Fordi Guds orden ikke lenger var forbildet for organiseringen av samfunn og moral, oppsto kontraktstenkningen. Et samfunn måtte være basert på rimelige avtaler mellom frie individer med gjensidig respekt for hverandres rettigheter.
Rettferdighet sto sentralt, selv om begrunnelsene varierte. I samhandling med andre frie individer skulle den enkelte utforme egne lover.
Det var det autonome (selvstendige) mennesket som skulle stå i fokus.
Idealet om det selvstendige individet fikk sitt mest markante uttrykk hos Kant, som også gir det mest helhetlige bildet av hele epoken i sin omfattende filosofi.

Kvinnesyn

Den franske revolusjon handlet om frihet, likhet og brorskap, men ikke for alle. Menneskerettighets-erklæringen som innledet grunnloven av 1791 var i realiteten en mannsrettighets-erklæring. Som en reaksjon på denne skrev revolusjonskvinnen Olympe de Gouges Kvinnerettighets-erklæringen, hvor hun argumenterte kraftig for like rettigheter.

- Det var i Paris det skjedde på slutten av 1700-tallet, og engelske Mary Wollstonecraft kom til byen for å oppleve revolusjonen på nært hold. I 1792 skrev hun "Forsvar for kvinnens rettigheter", der hun tok til orde for utdanning og yrkesadgang. Dette mente hun ville være kvinnenes inngangsport til stemmerett.
- Også menn gjorde seg bemerket i kampen for like rettigheter. Markien av Condorcet mente at kvinner burde ha stemmerett. Siden kvinner også var mottagelige og moralske vesener, måtte de ha menneskerettigheter på lik linje med menn. Den som nekter en annen menneskerettigheter, nekter seg selv dem, sa han. Enten måtte ingen eller alle ha menneskerettigheter.

Kilde: Amnesty International
Kvinneundertrykkelse har en lang historie i Europa. Den har sin basis i lover helt tilbake til Romerriket, samt filosofisk tankegods fra Platon og andre tenkere. Kvinneundertrykkelsen var en fastbundet tradisjon da opplysningstiden tok til. Kvinner hadde avgrenset eiendomsrett, arverett, rett til å bestemme over sine egne liv og kropp, og liten tilgang til politikk, utdanning og arbeidsliv.
I vårt land var også kvinnen underordnet mannen i tidlige tider, men de norrøne kvinnene hadde allikevel en langt bedre posisjon i samfunnet enn ellers i Europa fram til innføringen av kristendommen.
Opplysnongstidens tro på individets frihet og muligheter medfører heller ikke uten videre noen likestillingstenkning omkring kjønnene. Tankene om at alle menn, halvparten av befolkningen, skulle ha samme verdi, kunne logisk trekkes videre til å gjelde alle mennesker, også kvinner. Slik ble det ikke!
Man skulle anta at også filosofen Rousseau, som legger slik vekt på det naturlige mennesket og allmennviljen, ville ha et tilsvarende syn på likestilling. Det har han absolutt ikke! Han mener at kvinnen av natur er radikalt forskjellig fra mannen. Blant annet mener han at kvinnen verken er interessert i eller har kapasitet til de store tanker.
Kvinnen er skapt for å behage mannen og være nyttig for ham, sier Rousseau, og en naturlig konsekvens er at hun må få en oppdragelse som har dette som mål. Rousseau setter navn på den tvangstrøye som 1800-tallets kvinner led under, og som har vært høyst levende langt ut i vår tid: "De (kvinnene) vil hele sitt liv være underlagt den varigste og hardeste tvang, nemlig det som passer seg."
Rousseau gir detaljerte instruksjoner om kvinners rolle.
  • Siden utdannelsen må være relatert til mannen og hans behov, skal kvinnen være kultivert (men under ektemannens nivå).
  • Hun bør være søt og pen, men ikke for vakker.
  • Hun skal kunne husarbeid, men overlate dette til tjenerskapet.
  • Hennes håndarbeider skal kun være estetisk sysselsetting, som broderi, og aldri bidrag til familiens økonomi.
Den rousseauske kvinne ble modell for det nye borgerskapet som vokste fram.
Til nå hadde kvinner deltatt aktivt i familiebedrifter, håndverk og handel.
Et sterkt og velstående borgerskap aspirerte imidlertid mot en mer aristokratisk levemåte:
- Vakre hus, elegante interiører og en hustru som var tilfreds innenfor husets fire vegger.
- Hun skulle alltid være sysselsatt, men ikke med arbeid som kunne omsettes i penger.

Immanuel Kant uttrykker, like pussig når en legger hans klokkertro på "menneskeheten i den enkelte" til grunn, noe av det samme. Kvinnen har ikke moralsk dømmekraft. Der mannen følger plikten - den eneste sanne moralske motivasjon - følger kvinnen sine følelser. Hun beveges av det skjønne og frastøtes av det stygge, og er i det hele tatt et estetisk, snarere enn et moralsk, vesen.
En av de få opplysningsfilosofene som sidestiller kvinner og menn, er Condorcet. Han hevder at fremskritt kun er mulig dersom også kvinner får de samme rettigheter og muligheter som menn.
Samtidig utvikler 1700-tallets ledende feminist, Mary Wollstonecraft, sine synspunkter på likestilling. Også hun i opplysningstidens ånd: fornuften skal kontrollere lidenskapene.
I "Niels Klims underjordiske reise" finner vi Holbergs innlegg i debatten om samtidens kvinnesyn. Det er tydelig at han har et kvinnesyn som avviker sterkt fra det som presset seg fram.
Det var ikke mange som tenkte slik, men det var noen.
Under den franske revolusjonen ble det dannet kvinneklubber som ønsket å ta del i det nye samfunnet på lik linje med menn.
Olympe de Gouges (1748-93) var en fransk forkjemper for likestilling mellom kjønnene. Hun gjorde seg sterkt gjeldende under den store franske revolusjonen. Hennes viktigste innsats er utformingen av Kvinnerrettighetserklæringen, inspirert av og et motstykke til Menneskerettighetserklæringen.
Der la hun fram mange av de kravene kvinnebevegelsen senere skulle kjempe for.
Olympe de Gouges er kjent for uttalelsen om at "kvinnen har rett til å bestige skafottet, da skal hun også ha rett til å bestige talerstolen".
I 1793 besteg hun selv skafottet da hun ble halshugd for sine skrifter.
Denne første kvinnebevegelsen var liten, og ble raskt slått tilbake. Men idéen var der, og endringen av kvinnenes stilling var i gang.

Kilde:
Deler av dette avsnittet er hentet fra og inspirert av Elisabeth Aasens artikkel "Fra posisjon til avmakt. Kvinner og ledelse i kulturhistorisk perspektiv"

Lenker:
  1. "Kvinnebevegelsens historie" (Snl): Den moderne kvinnebevegelsen har røtter helt tilbake til 1400-tallet.
  2. "Feminisme og likestilling" (Filosofi i skolen): Den moderne kvinnebevegelsen har røtter helt tilbake til 1400-tallet.
  3. "Kvinnesyn på 1700-tallet" (Fortid - UiO): I denne artikkelen presenteres noen skriveglade og populære 1700-talls skribenters syn på kvinnens plass i samfunnet.

Pietismen

Haugianerne Pietismen, som var 1700-tallets store religiøse vekkelse, førte på noen områder til enkelte tilbakeskritt i opplysningstiden. Pietismen preget kulturlivet på mange måter, også negativt. En viktig årsak til dette var at kongen ga pietismen en offisiell status. Han stengte blant annet teatret i København. Pietistene forlangte et personlig og inderlig gudsforhold, derfor måtte de gi avkall på all verdslig fornøyelse.
I dag oppfatter nok de fleste pietismen som en konserverende og 'gammeldags' religiøs retning. Ser man det i et historisk perspektiv, derimot, var pietismen heller en moderne bevegelse som åpnet for en mer individuell religiøsitet enn det som tidligere hadde vært vanlig. På ulike måter representerte både pietismen og opplysningstidens idealer et ønske om en dreining i økumenisk retning, det vil si en større aksept for andre oppfatninger av det religiøse enn den som var offisielt vedtatt. Det nærmeste man hadde kommet noe slikt tidligere, var fyrstens frihet til å velge religion for seg selv, og samtidig for alle sine undersåtter. Dette prinsippet ble vedtatt i 1555 i Augsburg. Fyrstens undersåtter hadde da valget mellom å velge fyrstens tro, eller å flytte til en annen stat. Et personlig gudsforhold var det ingen plass til før på 1700-tallet.
Til tross for diverse ulikheter mellom pietistisk ideologi og opplysningstidens idealer finnes det allikevel et visst slektskap ved den gjensidige vektleggingen av individets rett til å bestemme sin religiøsitet, noe som helt klart kom i konflikt med den dogmatisk-konfesjonelle holdningen som hadde dominert så langt.
Slik bidro pietismen til å bane veien for det religiøse mangfoldet som vi i dag oppfatter som noe selvsagt.
Man skal heller ikke lukke øynene for det faktum at pietistene også hadde en positiv innvirkning på samfunnsutviklingen. Deres negative holdning til for eksempel alkoholmisbruk, latskap og utesvevende livsførsel generelt la nok på mange måter grunnlaget for en mer konstruktiv, og ikke minst produktiv, samfunnsutvikling. Det å være nøysom og arbeidsom var sentralt for pietistene.
I Norge var det gjennom Hans Nielsen Hauge at pietismen fikk innflytelse på slutten av 1700-tallet. Hos salmedikterne under pietismen finner vi den samme argumentasjon for Guds allmakt som hos barokkdikterne, men bildebruken er mye enklere. Skrivestilen blir altså enklere og også mer elegant. Den danske presten Hans Rudolf Brorson er framfor noen pietismens salmedikter, mens Christian Braunmann Tullin er den norske representanten for denne stilen.

Kilde: Overhalla grunnskole

Litteraturen

Den dominerende stilretningen i perioden kalles klassisisme. Klassisismen bryter definitivt med barokkens sterke virkemidler, svulmende og billedrike stil. Det nye idealet for diktningen kan samles i stikkordene klarhet, orden og harmoni. Dette innebar i praksis en enklere og mindre følesesladet stil.
Klassisistene var særlig inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og brukte særlig Aristoteles for å finne fram til regler for hvordan litteraturen burde skrives. På dette viset kom de fram til reglene for de tre enhetene i dramatisk diktning:

  1. Enhet i handling. Stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie.
  2. Enhet i tid. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn en dag.
  3. Enhet i sted. Stykket skulle utspille seg på ett sted.
Slike regler måtte følges dersom dikningen skulle oppnå den ønskede harmoni. De beste eksemplene på slik diktning fant klassistene i gresk og romersk diktning, og etterlikning av antikk diktning ble et klart mål.



Ludvig Holberg (1684 - 1754)

Holberg ble født i Bergen i 1684, og var yngst av 12 søsken. Ludvig Holberg var sønn av en offiser som arbeidet seg opp fra bonde til oberstløytnant. Han døde da sønnen var to år, og gutten vokste opp hos slektninger av moren som tilhørte en framtredende Bergensfamilie. Han bodde også en stund hos en onkel i Gudbrandsdalen.

I 1702 reiste han til København for å bli opptatt ved universitetet. årene som fulgte var preget av vanskelige økonomiske forhold. Han jobbet et år som huslærer hos presten på Voss. I 1704 tok han forberedende prøve i filosofi og avsluttende prøve i teologi. Etter noen måneder som huslærer i Bergen, solgte han alt han eide og reiste til Nederland. Han kom raskt tilbake og slo seg ned i Kristiansand, der han bløffet med sine språkkunnskaper og forarget halve byen ved å bevise at "fruentimmere" ikke er mennesker". Han kom i diskusjon med en hollender som også underviste i fransk. Begge påsto at den andre ikke kunne språket.

I 1706 reiste han til England og studerte historie ved Oxford. Han levde av å undervise i fransk og fløytespill. Det var under dette oppholdet at skrivekunsten våknet. Holberg nevner takknemlig de verdifulle bibliotekene i Oxford. Det var der det først gikk opp for ham, som han sier: "hvor utmerket og strålende ville det ikke vært å ta plass blant disse forfatterne". Via London og Helsingør reiste han omsider til København for tredje gang, og han begynte å forelese ved universitetet.Han reiste deretter tilbake til København, hvor han foreleste om "utenlandske rariteter". I 1709 ble Holberg spurt om å følge en rik ung mann til Dresden, og på hjemreisen foreleste han i Leipzig, Halle og Hamburg. I København begynte han å skrive og i 1711 kom hans første arbeid: En introduksjon til historien til Europas nasjoner. Han fikk tillatelse til å presentere to essaymanuskripter for kong Fredrik IV — om Kristian IV og Fredrik III. Kongen utnevnte ham like etter til professor, og han mottok dessuten et reisestipend.

I 1714 besøkte Holberg flere land i Europa, og han tilbakela store avstander til fots. Fra Amsterdam gikk han gjennom Rotterdam til Antwerpen, tok en båt til Brüssel, gikk videre til fots til Paris, Marseille, og tok så sjøveien til Genova. På den siste turen fikk han et alvorlig feberanfall. Under rekonvalesensen reiste han videre til Civita Vecchia og Roma. Da våren kom, var han fortsatt svært fattig og ved dårlig helse, men han tok fatt på hjemreisen til fots via Firenze, Bologna, Parma, Piacenza, Torino, over Alpene, gjennom Savoia og Dauphiné til Lyon, og til slutt til Paris, hvor han ankom med utmerket helse. Etter å ha tilbrakt en måned i Paris, gikk han til Amsterdam, seilte til Hamburg, og kom så tilbake til Danmark i 1716. Han tilbrakte de neste to årene i ekstrem fattigdom, og publiserte sin Introduction Til Naturens- Og Folke-Rettens Kundskab.

I 1718 ble Holberg utnevnt til professor i metafysikk ved Universitetet i København, og i 1720 fikk han det attraktive vervet som folkets talerør i kirkerådet. Dette gjorde at tiden med pengeproblemer nå var over.

"Den poetiske raptus" (1722-1727)

Hittil hadde Holberg kun skrevet om rettsvitenskap, historie og filologi, men i en krangel med juristen Anders Højer fra Flensborg viste han sine satiriske evner. Fram til 1728 lagde han verk som var en ny stil av humoristisk litteratur, under pseudonymet Hans Mikkelsen. Det komisk-episke diktet Peder Paars, den første av de dansk-norske klassikerne, kom i 1719. Dette diktet var en briljant satire på datidens manerer, og det nøt en uovertruffen suksess. Men det fornærmet flere mektige mennesker som truet ham på livet, og om ikke grev Danneskjold hadde fortalt kongen om ham, er det mulig Holbergs karriere kunne blitt kortvarig. De neste to årene skrev han fem kortere satirer som alle ble vel mottatt av publikum.

Den store begivenheten i 1721 var opprettelsen av Danmarks første offentlige teater i Grønnegade i København. Holberg ble teaterets første husdikter. Holberg bestemte seg for å bruke sitt talent til å bygge opp en egen dansk komedie. I september 1722 ble den nye scenen åpnet. Samme høst ble det oppført 5 komedier av Holberg, og våren 1723 hadde han 10 til liggende klare. Det første av stykkene hans som ble framført, var Den politiske Kandestøber. Han skrev nå komedier i et rasende tempo, og før utgangen av 1722 hadde teateret med stor suksess oppført bl.a. Den Vægelsindede, Jean de France, Jeppe paa Bierget og Gert Westphaler. I løpet av 1723 fulgte så Barselstuen, Den ellevte Juli, Jacob von Thyboe, Den Stundesløse, Erasmus Montanus, Don Ranudo, Ulysses av Ithaca, Uten Hoved eller Hale og flere. Det mest kjente stykket fra 1724 er Henrik og Pernille.

Men til tross for denne uovertrufne oppblomstringen av dramatisk genialitet, havnet teateret i økonomiske vanskeligheter og måtte stenge. Kraftanstrengelsen hadde også tatt på Holbergs helse, og han la ut på en ny utenlandstur. Han vandret gjennom Belgia til Paris, hvor han tilbrakte vinteren. Våren 1726 vendte han tilbake til København, legemlig og åndelig restituert.

Den store bybrannen i København i 1728 tok ikke bare Holbergs hus og det meste av hans eiendeler, men den førte også landet ut i en nasjonal fattigdom og depresjon. En følge av krisen var at pietismen vant fotfeste ved hoffet og også i folket. Pietistene var naturlig nok lite sympatisk innstilt til komedier, og han fant det best å avslutte sin poetiske raptus. Det gjorde han med en samleutgave av sine dramatiske verk i 1731, med et tillegg av fem stykker som aldri ble oppført i hans levetid.

Kort om tekstene

Holbergs forfatterskap kan deles i tre hoveddeler:
  1. Historiske og naturrettslige skrifter (1711-16, 1729-39)
  2. Satirer og komedier (1719-29)
  3. Moralfilosofiske verker (1741-54)
Forklaringen på Holbergs forutsetninger for å skrive komedier i et land som ikke hadde noen tradisjon for dette, finner vi på flere områder. Han kjente de gamle latinske komediene, og han hadde sett Molieres komedier i Paris, og den italienske komedietradisjonen "Commedia dell’arte. Dette fikk han med seg på sin reise gjennom disse to landene.

Personene i Holbergs komedier er stort sett faste figurer, som vi også finner ellers i europeiske komedier. Tema for skuespillene er ofte forfengeligheten av ulike slag. Han brukte altså ting han hadde sett på sine reiser rundt omkring i Europa, men tilpasset dette slik at det passet til nordiske forhold. Mye har han lært av Moliere, men han brukte dette på sin egen måte. På mange områder står Holberg fullt på høyde med Moliere. Dette gjelder spesielt måten han gir liv til en person på og måten å forme morsomme replikker på.
Hovedpersonene kan lide av trang til prestisje, eller de kan ha et annet bilde av seg selv og verden enn omgivelsene har. Holberg vil holde virkeligheten opp for folk og la dem "se seg selv i speilet". Her ligger vel noe av hemmeligheten bak den suksess skuespillene til Holberg gjorde. Ved å overdrive en menneskelig svakhet hos hovedpersonene sine, og henge dem ut, fikk han tilskuerne til å kjenne igjen noen av sine egne svakheter. Mange av disse svakhetene er ikke mer fremmed for folk i dag enn de var for 250 år siden.
Hovedpersonen i karakterkomediene har gjerne én egenskap som fullstendig dominerer. Denne egenskapen fører til at personen oppfører seg fullt og helt i strid med alt som er oppfattet som fornuftig. På denne måten får f.eks. Holberg klart fram nettopp det han mener folk må advares mot. Det er også typisk for karakterkomediene at navnet til hovedpersonen på et eller annet vis antyder den dominerende egenskapen som det advares mot. Dette navnet utgjør gjerne også tittelen på stykket ('Jeppe på Berget', 'Erasmus Montanus').
En av de mest kjente komediene til Holberg er Erasmus Montanus. Den ble skrevet i 1723, men ble ikke trykt før i en samling fra 1731 og ikke oppført før i 1747. Denne komedien spør: Hva er dannelsens mål og oppgave? Har lærdommen verdi i seg selv, eller er det menneskets forhold til kunnskapene det kommer an på? Det er ikke sannhetskjærlighet som driver Erasmus, det forfengeligheten eller hans rykte som lærd mann. Det som betyr noe for Erasmus Montanus er ikke om han har rett, men for enhver pris få rett.
I Erasmus Montanus blir det enkle bondesamfunnet satt opp imot de lærdes verden. Holberg skriver for borgerskapet, og personene i komediene er også borgere eller bønder.
Holbergs essays (som han kalte 'epistler') diskuterte svært mange ulike emner. I disse tekstene argumenterer han for sine egne og andres oppfatninger. Hovedformålet er å undersøke om det er mulig å begrunne disse tankene fornuftig. Slik sett tjener skriftene ofte som en innledning til debatt.

"Den historiske raptus" (1730-1745)

I de følgende femten årene henga Holberg seg så til verker av historisk, filosofisk og statistisk art. I denne perioden publiserte han en politisk satire kalt Metamorphosis (1726), en Beskrivelse af Danmark og Norge (1729), Danmarks Historie, en kirkehistorie, biografier om berømte menn, Moralske Tanker, en Beskrivelse af Bergen (1737), en Jødenes Historie, og andre lærde og tidkrevende arbeider. Holbergs eneste skjønnlitterære verk fra denne perioden var Nicolai Klimii iter subterraneum (1741), senere oversatt av Baggesen til Niels Klims underjordiske Rejse.
Etter Kristian VIs død i 1747 tapte pietismen fotfeste ved hoffet, og teateret ble gjenåpnet med Holberg som direktør, men han trakk seg snart tilbake fra stillingen. Hans siste verk er fem bind med Epistler, det siste utgitt posthumt i 1754. I 1747 ble han utnevnt til Baron af Holberg. Han levde nå tilbaketrukket på godset sitt på Sorø på Sjælland, og døde i København den 28. januar 1754, i sitt syttiende år. Holberg fremhevet betydningen av fornuften, sansen og forstanden. Han har blant annet sagt om forstanden at: «Når lykken vil favorisere forstanden, kan man gjøre store ting med liten kunst!» Mange mener at han har fått disse ideene fra den greske filosofen Aristoteles.

Holbergs reiser var til stor nytte i forfatterskapet hans. De mange inntrykkene modnet ham kunstnerisk og moralsk. Holberg lot seg inspirere av de gamle latinske komediene og franske komedier han hadde sett i Paris.
Forfatterskapet kan deles opp i tre perioder: den historiske, den poetisk/komiske og den filosofiske.
Den poetiske raptus var da han i samtiden satte produksjonsrekord med de komiske dramaene. De er samtidig også det han i ettertiden er blitt mest kjent for.

Opplysningstidas mann

Mange av de komediene Holberg skrev ble godt mottatt av borgerskapet i København. Men Holberg måtte også tåle kritikk, særlig fra overklassen. Det fortelles en historie som viser dette. Historien viser også at Holberg kunne det med å treffe replikker.

Holberg og de to adelsmennene
Det fortelles at en dag Ludvig Holberg var ute og gikk tur, møtte han to adelsmenn på gata. De var forarget over hans komedier, og stillte seg opp foran ham. "Vi går ikke av veien for en narr", sa de. "Men jeg går gjerne av veien for to", svarte Holberg, lettet på hatten og passerte dem.

Holberg traff under et opphold i Paris den danske vitenskapsmannen Jacob Winsløw, som var katolikk. Winsløw prøvde å omvende Holberg, men dette resulterte bare i at Holberg ble antikatolikk og bevarte denne holdningen for all ettertid. Det er dermed ikke sagt at Holberg var hedning eller ikke-troende, han tilhørte den lutherske tro.
Holberg kritiserte skolenes undervisning i kristendom: «Børn maa giøres til Mennesker, førend de blive Christne» og «hvis een lærer Theologie, førend han lærer at blive Menneske, bliver han aldrig Menneske». Holberg trodde på fornuftens guddommelige lys i vårt indre, og for ham var undervisningens første mål at elevene lærte å bruke sine sanser og sin forstand i stedet for å kaste bort tiden på nytteløs terping av ei lærebok. Dette var en ny, moderne oppfatning av religionsspørsmålet, og den kjennetegner Holberg som en mann av sin tid, opplysningstiden.
Holberg var for øvrig interessert i fornuften fordi han mente at det var denne som bandt samfunnet sammen. Dessuten undret det Holberg at det kunne finnes så mye ondskap i samtiden, når man jo bare kunne la fornuften råde i stedet. Man kan altså si at han beveget seg vekk fra en religiøs forklaring på ondskap hen imot en rasjonalistisk/empirisk tenkemåte.
Holberg hadde en positiv holdning til bibelkritikken. Han ble heller ikke foruroliget av det nye heliosentriske verdensbilde, som står i kontrast til Bibelens omtale av jorda som ubevegelig. Han skrev i en av sine epistler om dette: «de hellige Bøger ere ikke skrevne for at oplyse Mennesker udi Astronomie, men for at veyvise dem udi Saligheds Sager.» Holbergs religiøsitet representerte i det store og hele det man kaller deisme. Han forholdt seg kritisk til forestillingen om arvesynden, og nærte tillit til menneskets frie vilje.
Holbergs erklærte hensikt med sin forfattervirksomhet var for øvrig å spre opplysning til gagn for allmennheten og til nytte for samfunnet. Dette stemmer overens med bildet av Holberg som framskrittets og opplysningstidens mann.

Ludvig Holberg var liten av vekst, og han var plaget med svak helse hele livet. Størsteparten av sitt liv var han lutfattig, og han var en ensom mann uten gode venner. Mange har spurt seg hvordan en slik mann fra Bergen, kunne være på linje med samtidig europeisk åndsliv. Forklaringen på dette ligger sannsynligvis i de mange utenlandsreisene han gjorde i årene 1704-1715. På disse reisene studerte Ludvig hele tiden, og han fikk med seg det som rørte seg i det europeiske åndsliv i sin samtid.

Ludvig Holberg regnes som den første moderne dikter i Danmark-Norge. Han så at hans egen nasjon manglet litteratur på høyde med andre europeiske land på en rekke felt: drama, satire, historieskriving og filosofiske verker. Løsningen ble altså at han skrev denne litteraturen selv.

Holbergs posisjon som forfatter kan ikke løsrives fra den tiden han levde i. Den nye samfunnsklassen som vokste fram på 1700-tallet, borgerskapet, var en nødvendig forutsetning for Holbergs forfatterskap. Han tilhørte selv borgerskapet og det var de som ble hans publikum. Han ble talsmann for borgerskapets ideologi. Selv var han også en representant for den klassiske dannelsen, men han var motstander av dannelse for dannelsens egen skyld. Naturlighet, enkelhet, fornuft og måtehold er stikkord i Holbergs grunnsyn.

Hans interesse for historie, geografi og politikk henger sammen med hva han vurderte som viktig kunnskap. Logikk og disputeringsteknikk opplevde han som ufornuftige og overflødige aktiviteter på universitetet. Han var sterkt påvirket av naturretten, dvs. de naturlige rettsprinsipper som likhet for loven, retten til eiendom og frihet. Han mente naturretten også stod over den teologiske etikken og burde være grunnlag for alle lands lover.

Holberg var preget av humanismen, opplysningstiden og barokken. Han var filosof og historiker, men det er hans skjønnlitterære forfatterskap som ruver høyest. Komediene, 26 stykker i alt, utgjør den viktigste delen av forfatterskapet. Disse kan deles inn i to grupper: intrigekomedier i en eller tre akter, og de store komediene i fem akter der hovedvekten ligger på satiren, for eksempel 'Den politiske Kandestøper', 'Den stundesløse' og 'Erasmus Montanus'. Han var en forfatter av europeisk format, og hans verker ble oversatt til flere europeiske språk.

I 1716 skrev han "Introduction til naturens- og folkerettens kundskap". Dette var første gang at rettsfilosofiske problemer ble diskutert på dansk, uavhengig av teologien.

Mye av det Holberg ga ut var selvsensurert. Han kunne nemlig ikke kritisere hvem han ville. Men allikevel ligger det en skjult samfunnskritikk i mange av komediene hans. I Erasmus Montansus kan vi se en kritikk av universitetet i København, og hva samtiden mente var nyttig kunnskap. I "Jeppe på Berget", en annen av Holbergs kjente komedier, ligger det en skjult kritikk av samfunnsforholdene og adelens posisjon. Den danske kongen, Kristian 6., var sterkt påvirket av pietismen. Han stengte teatret i København, fordi pietistene mente at forlystelse var noe syndig.

I 1741 ga Holberg ut romanen "Niels Klims underjordiske reise". Denne boka var et angrep på pietistene, blant annet fordi de fikk teatret stengt. Det finnes knapt en mennesketype Holberg avskydde så hjertelig som pedanten (person som henger seg opp i småting). Holberg håner overtroen som fantes i hans samtid. Bare hos bøndene finner Holberg lite av pedanteri. Derfor blir ofte bøndene hos Holberg framstillt ganske positivt.

Det har av og til vært spekulert over om Holberg var radikal eller konservativ. Til det er det å si at det er misvisende å bruke slike betegnelser om en mann fra 1700-tallet. For ham var måtehold og fornuft rettesnorer for hvordan en skulle tenke og handle. Det opplyste eneveldet var for ham en ideel styreform.

Dikterne i "Det norske Selskap" kom til å føle seg spesielt forpliktet av den klassiske arv etter Holberg. Men også senere diktere har mottatt sterke inntrykk av hans verk. Mest iøyenfallende er sporene i Vinjes journalistikk og i Ibsens drama, spesielt i "Peer Gynt" og "De unges forbund". Foruten å være den første moderne dikter i Norge, fikk også Holberg mye å si for den diktningen som kom etter ham.

Kilde: Wikipedia (noe omarbeidet)

Det Norske Selskap (1772 - 1807)

På midten av 1700-tallet ble de norske studentene i København en større og mer merkbare gruppe. De norske studentene følte en viss stolthet over å være norske. Denne gruppefølelsen og en felles litterær smak dannet grunnlaget for "Norske Selskap". Norske selskab Norske Selskab var en gjeng festglade norske studenter i København, som holdt til på Madam Juels Kaffehus i Læderstræde. Der samlet de seg, drakk punch, skrev drikkeviser, diskuterte litteratur, sang og leste høyt, og hyllet landet sitt gjennom feststemte taler, vitser og sanger. De diskuterte kunst og politikk og var opptatt av rettferdighet og folkestyre. Den norske bonden og den norske naturen ble hyllet i store ordelag, samtidig som Norges storhetstid i middelalderen ble trukket fram. På det meste hadde klubben ca. 100 medlemmer, og flere prøvde seg som forfattere. Men dessverre var de fleste av dem verken flittige studenter eller gode forfattere. Det de kunne best var å skåle for Norge, Kiæmpers Fødeland, en sang som en av lederne i klubben, Johan Nordahl Brun, hadde skrevet til ære for sitt hjemland. Mange av medlemmene dro etter hvert hjem til Norge, men Johan Herman Wessel forble i København.
"Norske selskap" ville føre Holbergs arv videre, og sto i strid med de danske studentene. Nordmennene var mye mer orientert mot engelsk litteratur enn hva danskene var. Den danske dikteren Johannes Ewald var representant for den følelsesladete og stemningsrike diktning som hentet impulser fra Tyskland. Han var svært beundret i Danmark, men ble rakket ned på av medlemmene i "Det norske selskap". Et av hovedmålene deres ble å bekjempe Ewalds diktning.

Johan Nordahl Brun var en av stifterne, men han reiste tidlig tilbake til Norge. "Norske selskap" var opptatt av nye tanker som nasjonal frihet, folkestyre, sosial rettferdighet osv. Etterhvert ble de mer og mer radikale. Mot slutten av 1700-tallet ble det farlig å sympatisere med den franske revolusjon. Flere forfattere kom i vanskeligheter pga dette, noen av dem var medlemmer av "Det norske selskap". Flere av medlemmene i "Det norske selskap" kom senere til å spille en sentral rolle i politikk og kulturliv i Norge omkring 1814.

Kilde: Overhalla grunnskole

Johan Herman Wessel (1742–1785)

Den største dikteren av dem var Johan Herman Wessel. Han ble født i Vestby i Akershus, der faren var prest. Han gikk på Christiania Kathedralskole og tok en svært god eksamen, siden klarte han også en forberedende universitetseksamen med godt resultat. I 1761 ble han sendt fra latinskolen i Christiania til Universitetet i København for å studere. I København tok Wessel aldri eksamen, og han levde som litterat og privatlærer. Han oversatte stykker for teateret og redigerte vittighetsbladet 'Votre Serviteur otiosis'. Han ble boende i København som en slags evig student og livnærte seg som privatlærer og oversetter. I 1780 giftet han seg med en norsk dame. De fikk en sønn, men mye tyder på at Wessel ikke var noen god ektemann. Han oppholdt seg visstnok for mye på kafeer og vinhus. Wessel var også med og stiftet Det Norske Selskab i 1772, og ble en sentral person i selskapet.
43 år gammel, 29. desember 1785, døde han, som en fattig mann i København. Wessel skrev sitt eget epigram:

Han aad og drak, var aldrig glad
Hans Støvlehæle gik han skæve.
Han ingen Ting bestille gad.
Til sidst han gad ej heller leve.

(På bokmål: Han åt og drakk, var aldri glad,
Hans støvelhæler gikk han skjeve.
Han ingenting bestille gadd:
Til sist han gadd ei heller leve.)


Norske Selskab leste et opprop i Adresseavisen om å hjelpe en fattig «som ikke har det, hvormed han kan dekke sin blygsel». Det kunne ikke Wessel motstå, men diktet på stående fot:

O, kommer og redder
mig arme Per Skrædder
som ikke kan skjule
for himmelens fugle
den lille Guds gave
jeg fikk på min mave.


Sentralt i forfatterskapet står komedien 'Kiærlighet uden Strømper' og 'Comiske Fortællinger', vitser og anekdoter i verseform. 'Kierlighed uden Strømper' er en parodi på de store tragiske skuespillene. Personene snakker med store, høytidelige ord om dagligdagse ting. I en virkelig tragedie ender det dårlig, i Wessels skuespill tar for sikkerhets skyld alle personene på scenen livet av seg. Det mest kjente av de komiske diktene er "Smeden og bageren". Herfra kommer uttrykket "å rette baker for smed". Også "Hundemordet" er et muntert dikt som fremdeles blir lest.


En av Wessels største komiske fortellinger er Herremanden. Her forteller han om en godseier som kommer til helvete fordi sønnen har brukt opp hele formuen hans på kvinner og spill. Dette fører til at han må kreve så mye penger av bøndene at han blir sendt til helvete. Her møter han overraskende kusken Jochum, som også har lidd samme skjebne. Han har nemlig stått i med kona til herremannen, og det er han som er faren til denne spille- og kvinnegale sønnen.
Men Wessels største og mest betydeligste verk er 'Kiærlighet uden Strømper', et parodisk sørgespill med satire over det franske psevdoklassiske drama. Stykket ble en kjempesuksess og gjorde Wessel til en berømt forfatter. Det ble fremført for første gang i 1772, og er fortsatt mye spilt den dag i dag. Et annet av hans skuespill er 'Anno 7603' fra 1781. Dette er lite kjent, og det har trolig aldri vært oppført - men det har oppnådd en kultstatus i science fiction-kretser, siden dette er et av verdenslitteraturens første eksempler på en tidsreise.
Det mest kjente av de komiske diktene er 'Smeden og Bageren'. Han har også skrevet Hundemordet, Gaffelen og en hel del småvers som fremdeles leses av nordmenn og dansker. Wessel prøvde seg også som forfatter av mer seriøst stoff, med oder til søvnen og nøysomheten. Nest etter Ludvig Holberg er Wessel ett av våre største navn i felleslitteraturen.
Wessels plass ved Stortingsbygningen i Oslo ble i 1891 oppkalt etter Wessel. Wessels gate på Meyerløkka i Oslo er også oppkalt etter Wessel.

Kilder: Wikipedia og Det norske samlaget


Johan Nordahl Brun (1745-1816)

Johan Nordahl Brun var sogneprest i Bergen. Han skrev Norges første (uoffisielle) nasjonalsang, "For Norge, Kiempers Fødeland". Wergeland siterte ofte linjene "Saa vaagne vi vel op engang, og bryde Lænker, Baand og Tvang" fra denne sangen. I dag er det nok bergenssangen, "Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde", han er mest kjent for. Den best kjente salmen fra hans hånd er "Jesus lever, Graven brast". I litteraturhistorien har han fått plass fordi han skrev det første nasjonale skuespillet, "Einer Tambeskielver" (1772). Dette skuespillet vakte stor begeistring i Norge og ble oppført flere ganger. Brun hadde en bevisst holdning til skriftspråket sitt, han ville berike fellesspråket med ord med norsk opphav.

Kilde: Dokumentasjonsprosjektet







Punktvis oppsummering av opplysningstiden:
  • På 1600-tallet så man en rask utvikling av moderne vitenskap basert på empirisk forskning og fornuftsorientert tenkning.
    Den fremste i den nye generasjonen forskere var Francis Bacon.

  • Nye tanker om statssystem og menneskerettigheter utviklet seg og la grunnlaget for det demokratiske politiske systemet vi har i dag.
    John Locke utviklet grunnleggende ideer med hensyn til dette:

  • John Locke utviklet grunnleggende ideer med hensyn til demokrati og menneskerett:
    • retten til liv og frihet
    • retten til eiendom
    • retten til å tenke og si hva en vil
    • offentlig makt må bygge på folkeviljen (folkesuverenitetsprinsippet)
    • myndighetene får makt fra folket på betingelse av at de beskytter folkets rettigheter

  • Opplysningsfilosofene arbeidet for å erstatte overtro og kirkelig og verdslig undertrykkelse med fornuftstenkning, erfaringsvitenskap og framskritt.

  • Det utviklet seg nye former for kunnskapsutveksling og debatt basert på tankene nevnt ovenfor.
    Eksempler: Aviser, tidsskrifter, kaffe- og tesalonger

  • Utviklingsoptimisme sto sentralt for opplysningstidens tenkere og de oppfattet mennesket som grunnleggende godt.
    Dersom utdanning og kunnskap ble spredt til alle, ville verden utvikle seg i positiv retning både når det gjaldt vitenskap, teknikk og moral.
    All argumentasjon som ikke var bygget på fornuft og kunnskap, var ugyldig, selv religiøse forestillinger.
    Fornuften kunne løse de fleste av menneskehetens problemer.

  • Kirken og kristendommen mistet mye av sin troverdighet i takt med at naturvitenskapen ble utviklet og kunne gi andre svar og forklaringer på naturfenomener enn dem som kirken tradisjonelt hadde stått for.

  • Sentrale navn i opplysningstiden:
    • Isaac Newton:
      En av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere
      Påvirket opplysningstiden med verket "Principia Mathematica" (1687)
      Utviklet den universelle loven om gravitasjon
    • John Locke (filosof): se ovenfor
    • Montesquieu:
      Maktfordelingsprinsippet
      Statsmakten ble delt i tre uavhengige organer: Den lovgivende, utøvende og dømmende makt.
      De tre organene skulle være uavhengige av hverandre, og de skulle kontrollere hverandre for å forhindre maktmisbruk
    • Voltaire:
      Opplysningstidens mest kjente filosof
      Sentral i arbeidet med Encyclopedien
      Skrev romanen "Candide" i 1759

  • Opplysningstiden definerte på mange måter vårt moderne samfunn.
    Utviklingen mot sekularisering, individualisme, industrialisering, kapitalisme, massemedier og demokrati begynte for alvor.
    I dag sier vi at perioden innebar starten på en prosess som vi kaller 'det moderne prosjektet', eller 'moderniteten'
    Denne prosessen pågår fremdeles!

Opplysningstiden oppsummert av ChatGPT (AI):

Opplysningstiden var en intellektuell og kulturell bevegelse som dominerte Europa på 1700-tallet og påvirket andre deler av verden.
Her er en oppsummering av perioden:
  1. Bakgrunn og kontekst:

    • Opplysningstiden oppsto som et resultat av tidligere intellektuelle bevegelser, spesielt den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet og i renessansen.
    • Perioden var preget av et ønske om å fremme vitenskap, rasjonalitet, toleranse, og individualisme som en motreaksjon mot autoriteten til kirken og monarkiet.
    • Det politiske klimaet i Europa var preget av absolutt monarki, aristokratisk privilegium og religiøs intoleranse, noe som skapte et behov for endring og reform.

  2. Sentrale ideer og filosofi:
    • Sentrale ideer inkluderte troen på fornuft og menneskelig fremskritt gjennom utdanning og kunnskap.
    • Opplysningstidens tenkere søkte å anvende vitenskapelige metoder og rasjonalitet på alle områder av livet, spesielt innen politikk, religion, samfunn og kultur.
    • Filosofer som John Locke, Voltaire, Jean-Jacques Rousseau og Immanuel Kant var blant de mest innflytelsesrike stemmene
      De fremmet ideer om individuell frihet, menneskerettigheter, og sekularisme.

  3. Vitenskap og teknologi:
    • Vitenskapelig fremskritt og oppdagelser, som Isaac Newtons teorier om gravitasjon og Galileo Galileis observasjoner av universet, bidro til å styrke troen på vitenskapens makt og betydning.
    • Opplysningstidens tenkere oppmuntret til forskning, eksperimentering og observasjon for å forstå verden bedre.
    • Teknologiske innovasjoner, som trykkpressen, gjorde kunnskap og ideer mer tilgjengelige for en bredere befolkning.

  4. Kulturell og litterær påvirkning:
    • Opplysningstiden førte til utviklingen av en rik litterær og kulturell arv, med forfattere som Voltaire, Denis Diderot, Adam Smith og Mary Wollstonecraft.
    • Opplysningslitteraturen omfattet essays, pamfletter, romaner, og filosofiske verk som utfordret konvensjoner og oppmuntret til kritisk tenkning.
    • Den franske encyklopedien, redigert av Diderot og d'Alembert, var et banebrytende verk som samlet kunnskap om vitenskap, kunst, politikk og filosofi.

  5. Politisk innflytelse og arv:
    • Opplysningstiden hadde en betydelig innflytelse på politiske revolusjoner, inkludert den amerikanske revolusjonen og den franske revolusjonen, som begge ble drevet av ideer om frihet, likhet og brorskap.
    • Ideer som demokrati, konstitusjonalisme og menneskerettigheter ble fremmet av opplysningsfilosofer og fungerte som grunnlaget for moderne liberale demokratier.
    • Selv om opplysningstidens idealer ikke ble fullstendig realisert i samtiden, hadde bevegelsen en varig innvirkning på samfunnet og la grunnlaget for senere reformer og intellektuelle bevegelser.
Samlet sett var opplysningstiden en tid med intellektuell oppvåkning og kulturell transformasjon som endret måten folk tenkte på, samfunnene ble organisert på, og måten myndighetene ble utfordret på.
Den etterlot seg en arv av fornuft, frihet og menneskerettigheter som fortsatt er relevante i dagens verden.

Kilde: ChatGPT (gratisversjonen)
Kommandosetning: "Skriv en grundig oppsummering av opplysningstiden"
Noe redigert!


Samlede spørsmål og oppgaver

    Oppgavesett 1

  1. Oppgavesett 2

    Oppgavesett 3

    Oppgavesett 4

Ulike problemstillinger og oppgaver:



Uferdig!!!

Kahoot

Ta en Kahoot-quiz alene, i klassen eller sammen med venner!
'Sign in' dersom du ikke har registrert deg tidligere.
Logg inn og søk fortrinnsvis på 'teajkm' (mitt profilnavn), eller 'Renessansen' (her får du opp mange treff!)
Søkefunksjonen finner du under 'Discover' etter at du har logget inn (øverst til høyre for 'Home')
Lykke til!

Teksten fortsetter under reklamen!






Lenker brukt i artikkelen:


Generelle lenker:

  1. "Opplysningstiden" (YouTube): Opplysningstiden er navnet på en periode i europeisk historie som strekker seg over mesteparten av 1700-tallet. Dette var en tid hvor kunnskap og fornuft var i fokus og det dukket opp mange nye idéer om viten, samfunnsliv og statsstruktur.

Over til romantikken...








oppdatert Under oppdatering...
Page visited 62134 times
Totalt:
11.975.124  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo







Ny bok!


Forfatter og bok
Bakgrunnsstoff