Romantikken 1800 - 1850


Innledning og kompetansemål

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:
  • lese et utvalg sentrale norske tekster fra middelalderen fram til 1870 i original spr√•kdrakt og reflektere over spr√•k og innhold
  • gj√łre rede for viktige utviklingslinjer og noen sentrale forfatterskap i norsk og europeisk litteratur fra middelalderen til og med romantikken og denne litteraturens forhold til √łvrig europeisk kulturhistorie
  • forklare hvordan ulike forestillinger om det norske ble skapt i sentrale tekster fra 1800 til 1870
  • forklare hvordan litteratur og andre kunstuttrykk i og utenfor Norge har p√•virket hverandre de siste √•rhundrene





"√Ö ane det uutsigelige"


Soria Moria slott Idealet i opplysningstiden var det rasjonelle, kultiverte og siviliserte mennesket. Det var et menneske som var stolt av √• kunne beherske naturen, som lot seg styre av sin fornuft, og som hentet sine m√łnstre og forbilder fra den klassiske oldtiden. Med romantikken, som bryter gjennom som √•ndsretning omkring 1800, kommer oppr√łret mot dette idealet. Romantikerne mener at den moderne, menneskeskapte sivilisasjonen har √łdelagt den viktige forbindelsen mellom menneske og natur. I stedet for √• fortsette √• underlegge seg naturen m√• menneskene begynne √• rette seg etter den. Naturen m√• bli norm for samfunnsutvikling, for kunst og kultur.
¬ęTilbake til naturen,¬Ľ hadde den franske forfatteren Rousseau sagt allerede omkring 1750. Og med naturen mente han ikke bare den konkrete naturen som omgir oss, men ogs√• det naturlige, det opprinnelige.
Hans utgangspunkt er en refselse av opplysningstidens fornuftstro og fremskrittsoptimisme.
Menneskets egentlige natur er lokalisert i dets f√łlelser. Fra naturen er mennesket godt, og f√łlelsene gir oss alle de retningslinjer vi beh√łver. Men samfunnet perverterer det f√łlende mennesket, flokktenkningen √łdelegger den skapende individualitet og fornuften er vold mot f√łlelseslivet. Oppdragelsen er den sentrale faktor i dannelsen av mennesket, som avgj√łr om det skal kunne bevare sin frihet i f√łlelsene eller bli slave av samfunnets konvensjoner. Rosseau har, kanskje litt ironisk, v√¶rt en n√łdvendig kilde for Kants utvikling av det kategoriske imperativ og troen p√• menneskeheten i den enkelte. Kant lokaliserer menneskets universelle moralske verdi i dets rasjonelle utrustning, mens Rousseau vektlegger allmennviljens utspring i den friheten mennesket har n√•r det lever i pakt med sine f√łlelser. Selv om de betoner fornuft og f√łlelser forskjellig, er det likevel klare likhetstrekk mellom dem. Rosseaus opplysningskritikk til tross, de er begge typiske representanter for opplysningstidens id√©str√łmninger.
N√•r kulturen gj√łr sitt beste for √• undertrykke det naturlige f√łlelseslivet, mister mennesket kontakten med det egentlige i tilv√¶relsen. Bare gjennom intuisjon, anelse og fantasi kan man komme i kontakt med det guddommelige i seg selv, sa romantikerne.

√Ö opne menneskets ud√łdelege auger innover,
inn i tankens verd, inn i æve som for all
tid vidar seg ut i Guds bringe -
den menneskelege visjonskraft.

Jean-Jacques RousseauWilliam Blake Denne strofen fra dikningen til den engelske forfatteren William Blake inneb√¶rer et litter√¶rt program, et romantisk syn p√• hva som skal v√¶re litteraturens oppgave. Og den inneholder tre ord som er karakteristiske for romantikken p√• 1800-tallet: innover, Gud og visjon. Noen mennesker er enn√• ikke blitt √łdelagt av sivilisasjonen, de er ekte og √¶rlige og forstiller seg ikke. I romantikken f√•r disse gruppene h√ły status: Barnet, som fremdeles er ufordervet, naturmennesket, den edle ¬ęville¬Ľ, som alltid har befunnet seg utenfor sivilisasjonen, og den gale, som har meldt seg ut av den. Det disse menneskene har felles, er at de ble oppfattet som frie og delvis uhindret av samfunnsregler og begrensninger. Men framfor alt st√•r kunstneren sentralt, som if√łlge den tyske filosofen Schlegel er ¬ędet vesen som st√•r guddommen n√¶rmest¬Ľ. I romantikken er kunstneren ikke lenger bare en dyktig ut√łver, han er ogs√• profet. Hans kall er √• formidle kontakt mellom det guddommelige og alle vanlige mennesker som ikke er i stand til √• oppleve √•penbaringer eller visjoner.
En slik kunstnerrolle lar seg selvsagt ikke forene med krav om etterligning av forbilder eller med autoritative p√•bud om √• f√łlge spesielle regler og normer for kunsten, som i klassisismen. Den romantiske kunstner har bare seg selv √• stole p√•. Han er original og jeg-sentrert. Romantikerne bryter klart med tendensen og trangen til √• ville etterlikne de gamle klassikerne, mimesis-begrepet, som har dominert siden renessansen. N√• er kunstens form√•l ikke lenger forbundet med √• etterligne eller imitere naturen. Romantikerne ser i stedet p√• kunsten som et ekspressivt uttrykk for kunstnerens egen, subjektive opplevelse av verden.
Diktningen skulle vise oss det indre mennesket, der f√łlelser og fantasi ikke lar seg styre av snusfornuftig tenkning. Men diktningen skulle ogs√• s√łke mot det som ligger utenfor all erfaring, og vise oss det guddommelige i tilv√¶relsen. For √• gj√łre dette ikke-sansbare tilgjengelig m√•tte dikteren v√¶re visjon√¶r, et diktergeni som s√• det som er gjemt for vanlige mennesker. En visjon kan vi forklare som et dr√łmmesyn eller en √•penbaring. Det dikteren s√• i √•penbaringene, skulle han formidle videre i diktningen sin (se: 'secondary imagination'). Denne oppfatningen av litteratur er det vi kallar et romantisk litteratursyn.
(kilde ukjent...)

Nedenfor finner du i diktene "Erlkönig" av Goethe og "En v√•rnat" av Welhaven eksempler p√• tysk og norsk romantikk. Jeg vil tro det er elever i klassen som leser tysk, og de kan presentere "Erlkönig" for de andre. Be eventuelt om hjelp fra l√¶rer. Dersom PCen din har tilstrekkelig utstyr, kan du spille Schuberts tolkning av diktet ved √• klikke lenken under "En v√•rnat".
Gå grundig gjennom diktene og finn eksempler på romantiske trekk. Selv om begge diktene er romantiske, er det allikevel klare forskjeller mellom dem. Kan du liste opp både likhetstrekk og forskjeller?

"Erlkönig"

Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?
Es ist der Vater mit seinem Kind;
er hat den Knaben wohl in dem Arm,
er fasst ihn sicher, er hält ihn warm.

'Mein Sohn, was birgst du so bang dein Gesicht?' -
'Siehst Vater, du den Erlkönig nicht?
Den Erlkönig mit Kron' und Schweif?' -
'Mein Sohn, es ist ein Nebelstreif.'

'Du liebes Kind, komm, geh mit mir!
Gar schöne Spiele spiel' ich mit dir;
manch bunte Blumen sind an dem Strand,
meine Mutter hat manch gülden Gewand.'

'Mein Vater, mein Vater, und hörest du nicht,
was Erlenkönig mir leise verspricht?' -
'Sei ruhig, bleibe ruhig, mein Kind:
In dürren Blättern säuselt der Wind.'

'Willst, feiner Knabe, du mit mir gehn?
Meine Töchter sollen dich warten schön;
meine Töchter führen den nächtlichen Reihn,
und wiegen und tanzen und singen dich ein.'

'Mein Vater, mein Vater und siehst du nicht dort
Erlkönigs Töchter am düstern Ort?' -
'Mein Sohn, mein Sohn, ich seh' es genau:
Es scheinen die alten Weiden so grau.'

'Ich liebe dich, mich reizt deine schöne Gestalt;
und bist du nicht willig, so brauch ich Gewalt.'
'Mein Vater, mein Vater, jetzt fasst er mich an!
Erlkönig hat mir ein Leids getan!' -

Dem Vater grauset's, er reitet geschwind,
er hält in den Armen das ächzende Kind,
erreicht den Hof mit Mühe und Not;
in seinen Armen das Kind war tot.

Johann Wolfgang von Goethe
"En Vårnatt"

Vårnatten stille og sval
favner den slumrende dal.
Elvene nynne de lange
dæmpede, dryssende sange,

Alfer sukke
for de smukke
lilier: ¬ęO, tager os tilfange!¬Ľ

Fjeldtoppens s√łlvblege skj√¶r
viser, at månen er nær:
over de samlede graner
skyerne svæve som svaner.
Snart vil blide
Stråler glide
over al den herlighed, du aner.

Luk dog ei √łiet inat,
våg med erindringens skat!
Her, mens du sidder alene,
åbner sig mindernes scene,
her vil fromme
skygger komme
vinkende blandt månelyse grene.

H√łr, hvor de hviske dig √łmt
alt hvad din l√¶ngsel har dr√łmt,
se, hvor de bringe tilbage
gjenskin af fagrere dage!
Lad det tindre;
det vil lindre
smerten i dit savn og i din klage.

Johan Sebastian Welhaven



Et annet karakteristisk trekk ved romantikken, ogs√• dette i sterk kontrast til opplysningstid og klassisisme, er interessen for psykologiske fenomener og dype avgrunner i menneskesinnet. Hva skjuler seg under den ¬ęsiviliserte¬Ľ overflaten? En litter√¶r sjanger her er den gotiske romanen, med mystiske og overnaturlige hendelser lagt til middelaldermilj√ł. Morbide skrekkfortellinger er popul√¶re (for eksempel tekster av amerikaneren Edgar Allan Poe), og lignende motiver finner vi ogs√• i maleriet og musikken. Det virker som om f√łlelsene har mye √• ta igjen etter perioder med ensidig vekt p√• menneskets fornuftsside!

Romantikken kan oppvise mange eksempler p√• at kunstartene finner sammen i st√łrre grad enn f√łr. Musikken og malerkunsten inspireres ofte av litter√¶re tekster, noe Schuberts tolkning av 'Erlkönig' er et eksempel p√•. Innenfor en ny og stor romantisk sjanger, den tyske Lied (Schubert, Schumann, Brahms), g√•r lyrikk og musikk sammen opp i en h√łyere enhet. En annen litter√¶r innflytelse p√• musikken ser vi i den s√•kalte programmusikken (musikk som skildrer noe ikke-musikalsk, for eksempel forteller en historie), som f√•r mange tilhengere i romantikken, men som ogs√• f√•r sterk motb√łr fra andre romantiske komponister, som mener at musikken ikke skal handle om noe utenfor seg selv (absolutt musikk). Og rundt midten av 1800-tallet starter Richard Wagner sitt store prosjekt med helhetskunstverk (Gesamtkunstverk), hvor han fors√łker √• smelte sammen b√•de drama, poesi, musikk og bildekunst.

Som musikkhistorisk epoke dominerer romantikken nesten hele 1800-tallet. Innenfor litteraturen og malerkunsten avl√łses romantikken i annen del av √•rhundret av en meget sterk realistisk motbevegelse, der kunstens mimetiske funksjon igjen blir sterkt vektlagt. Men mot slutten av √•rhundret dukker romantiske str√łmninger opp p√• ny, for eksempel i nyromantikken i norsk litteratur i 1890√•rene.

Platon har sj√łlv framstilt skilnaden i id√©verda og den sanselege verda i eit bilete, holebiletet. Han samanlikna menneska med fangar som heile livet sit bundne i lekkjer ved inngangen til ei hole, slik at dei berre kan sj√• innover i hola. Utanfor hola, alts√• bak ryggen p√• fangane, brenn det eit stort b√•l, og mellom b√•let og fangane g√•r personar som ber ulike ting. Desse tinga kastar skuggar p√• bakveggen i hola, og skuggane er det einaste fangane kan sj√• av tinga. Derfor trur dei at skuggane er dei verkelege tinga. Om dei no br√•tt fekk lov til √• snu seg og sj√• tinga og b√•let utanfor hola, ville det g√• lang tid f√łr dei ville forst√• kva dette var for noko. Skilnaden mellom skuggane og tinga ville ha vore for stor. Og s√• seier Platon at like stor som skilnaden mellom skuggane og tinga er skilnaden mellom den sansbare verda og id√©verda. Derfor blir vi lurt til √• tru at dei materielle tinga er verkelege, og har vanskeleg for √• forst√• at det eksisterer ei idéverd.
Desse ulike tenkjem√•tane f√•r konsekvensar i synet p√• politikk, kunnskap og kunst. Aristoteles skreiv ei bok om politikk, der han bygde p√• det han meinte var bra i dei samfunna han kjende. Han bygde alts√• p√• erfaring. Men Platon si bok om politikk er ei skildring av ein idealstat (eit utopia) som ikkje likna p√• dei samfunna som eksisterte. Kunnskap, sa Aristoteles, f√•r vi berre fr√• sansane v√•re. Platon derimot sa at berre tenking gir verkeleg kunnskap, for med tankane v√•re kan vi f√• kontakt med id√©verda. Aristoteles var naturvitskapsmann som gjorde fysiske eksperiment, mens Platon s√•g p√• matematikk som den h√łgaste form for vitskap. I matematikken fekk vi innsyn i ideane.
For Aristoteles, naturvitenskapsmannen og forskeren, var det sentrale i all kunst √• etterlikne verda omkring oss. Han tok utgangspunkt i verda slik vi opplever ho, og s√łkte fyrst og fremst kunnskap om det vi ser rundt oss; naturen og mennesket. Kunst som menneska kjende seg igjen i, gav glede og l√¶rdom. Men Platon meinte at kunst var noko som gav oss eit glimt inn i ideverda. Kunst var for han ikkje etterlikning av noko kjent, men ei framstilling av visjonar der ideane kom til syne. Musikk var den kunstarten Platon sette h√łgast.
For Platon var var kunstnaren ein person med heilt spesielle evner til å sjå inn i ideverda. Kunstnaren var ein visjonær.

Kilde: "Ord i Tid 2 - Studiebok med litteraturhistorie" (s. 85-86) - Det norske samlaget

Skolen i Athen I renessansekunstnerens Athen er det bokstavlig talt h√łyt under taket. Det kreativa kaos som r√•der i periferien til det ber√łmte bildet 'Skolen i Athen' av Raphael er en ramme omkring det som klart er motivets sentrale punkt, b√•de idemessig og med hensyn til perspektivet. I sentrum av bildet ser vi Platon og Aristoteles i intens diskusjon om eksistensielle sp√łrsm√•l. Hva m√• vi mennesker s√łke etter for √• finne den egentlige meningen med tilv√¶relsen?
Platon og Aristoteles i diskusjon I Raphaels framstilling av Platon og Aristoteles i samtale finner du noen helt karakteristiske detaljer. I venstreh√•nden holder Platon sin dialog, Timaios, samtidig som han peker opp mot ideverdenen, den h√łyere og ideelle virkelighet der tingenes sanne og egentlige vesen kan erkjennes. Aristoteles viser derimot gjennom sitt kroppsspr√•k et helt motsatt budskap. Kan det v√¶re slik at han her pr√łver √• dempe Platon med en h√•ndbevegelse som samtidig peker ned mot jorden, mot det jordn√¶re, de fysiske problemer som kan l√łses gjennom empirisk forskning? Eller viser Aristoteles med h√•nden en mellomting mellom himmel og jord, den gyldne middelvei mellom √•nd og materie?
Uansett kan man se på de to filosofene som representanter for den den vestlige filosofiens grunnleggende motsetning mellom idealisme og realisme.

'Herlige Plato! I Sjelens Hær Ingen har Sandheden seet saa nær' (Henrik Wergeland)

Kommentar:
Blant engelske romantikere utviklet ideen om to ulike mennesketyper seg. De mente de fleste mennesker hadde utviklet en 'primary imagination', dvs. evnen til å la seg inspirere og beruse av det vakre i naturen, og dermed oppleve glimt av kontakt med det guddommelige, eller ideelle.
Noen f√• hadde i tillegg 'secondary imagination', dvs. evnen til √• gi den inspirasjonen de opplevde uttrykk i form av kunst. P√• den m√•ten kunne de videref√łre sine visjoner til andre mennesker, b√•de i samtid og framtid. Derfor sa man at ekte kunst var ud√łdelig!

Historien om hulen ovenfor er et utmerket eksempel p√• platonsk filosofi. Tanken p√• en tosidighet i tilv√¶relsen, delt inn i en ideell og en mindre fullkommen eksistens, kjenner vi igjen fra religionene. For eksempel er b√•de kristendommen og islam basert p√• den samme tosidigheten. Dette skal vi ta en titt p√• senere, men la oss f√łrst pr√łve √• forst√• selve grunntanken i platonismen:

All goodness, truth and beauty in the sensible world are emanations from the world of ideas (the One or Absolute) which (who) is the source of all being and value.
By both Platonic and Neo-Platonic sources was developed a theory of the true beauty of an object as being the outer manifestation of a moral and spiritual beauty rayed out from the absolute beauty of the ideal world itself.
By consentrated contemplation of the nicest of objects, or of the best qualities of an individual, it was considered possible to get into contact with the creative forces of the Cosmos.
When 'christening' Plato, Augustin replaced these 'creative forces' with God.
All godhet, sannhet og skj√łnnhet i den sansbare verden er utstr√•ling fra ideverdenen (den Ene eller Absolutte), som er kilden til alt eksisterende og alle verdier.
Platonikere og ny-platonikere utviklet teorien om at den ekte og egentlige skj√łnnheten ble str√•lt ut fra den Absolutte skj√łnnheten i ideverdenen.
Ved konsentrert iakttakelse/studie av de vakreste objekter, eller av de beste kvalitetene ved et individ, ble det regnet som mulig å komme i kontakt med de skapende kreftene i Kosmos.
Da Augustin 'kristnet' Platon, erstattet han disse 'skapende kreftene' med Gud.

Kort sagt innf√łrer Platon en tosidighet (dualisme) i tilv√¶relsen. Ideverdenen er den egentlige, ideelle form for eksistens, mens jordelivet kun er en blek avskygning av det ideelle. Det vi ser rundt oss, er kun skyggebilder av det egentlige, det ideelle, som befinner seg et sted utenfor. Vi selv, og alt annet, stammer fra dette ideelle, og vi vender tilbake til det ideelle n√•r vi d√łr. Det ypperste vi kan bedrive tiden med mens vi trasker gjennom livet i v√•r skyggeverden, er √• s√łke etter kontakt med og forst√•else av den ideelle 'verden' vi egentlig stammer fra. De som makter dette, er i f√łlge Platon de sanne filosofer, og de b√łr styre staten.
Det er neppe vanskelig √• trekke paralleller til for eksempel kristendommen. Den opererer ogs√• med en tosidighet i tilv√¶relsen. Som alle religioner har ogs√• kristendommen bygd inn ulike moralske normer og regler i dette systemet, der hovedpoenget er at de som etterlever disse p√• et akseptabelt vis kommer til Himmelriket, mens resten havner et annet sted. Disse b√¶rende tankene i kristendommen er da ogs√• i stor grad hentet nettopp fra Platon. Tilpasningen av den egentlig hedenske platonske filosofien (den var utviklet lenge f√łr Kristi f√łdsel) til den kristne l√¶re utf√łrte biskop Augustin rundt √•r 400.

Augustin, kristendommen og ny-platonismen (kilde)

JJ: (var platonske og ny-platonske tekster) En viktig lektyre for Augustin?
MF: Ja, nyplatonismen er nok den retningen som p√•virket Augustin mest. Jeg har ingen problemer med √• kalle Augustins tenkning for platonisme i kristen drakt. Man b√łr v√¶re klar over at Augustin fikk kjennskap til Platon hovedsakelig gjennom den nyplatonske formidlertradisjonen; han skilte aldri mellom Platon og Plotin (Store danske) og kunne selv ikke nok gresk til √• lese originalene. Den nyplatonske bevegelsen ga Augustin - som allerede nevnt - en ny forst√•else av virkeligheten gjennom oppdagelsen av at det fantes en egen selvstendig √•ndelig sf√¶re. Denne tankegangen plasserte √•nd og sjel over de sansbare enkelttingene. Augustin overtok id√©-l√¶ren og aksepterte at hver enkel sansbar ting kun etterligner en evig ur-prototype som er det egentlig v√¶rende og at sannheten derfor kun kan erkjennes med ren tenkning, ikke med sansene. Augustins fortjeneste ligger s√• i √• funksjonalisere denne kanskje litt vulg√¶re (ny-)platonismen, slik at den blir ryggraden i hans utlegning av den kristne dogmel√¶re. I de dialogene til Platon som jeg kjenner til, finner jeg ikke en slik instrumentalisering av hele den sansbare verden som noe som utelukkende skal tjene transcendente m√•l. Mange av Platons etiske og politiske refleksjoner, som jeg tror er grunnleggende i Platons filosofi, finnes heller ikke i Augustins kristne platonisme.

Hvorfor legger vi så stor vekt på Platon og hans innflytelse på kristen tankegang i denne teksten om romantikken?
For det f√łrste var majoriteten av romantiske forfattere sterkt p√•virket av klassiske idealer, og de fleste kjente til Platons idel√¶re. For det andre var sv√¶rt mange av skribentene personlig kristne. Dette innebar at de hadde et platonsk/kristent verdigrunnlag som klart p√•virket b√•de den inspirasjonen de opplevde, og den formen de valgte √• formidle den gjennom sine verk. Med dette i bakhodet fortsetter vi v√•r ferd gjennom norsk romantikk...

Den romantiske kunstner var fri fra den sosio-√łkonomiske bindingen til kirken, fyrster og private sponsorer som hadde styrt kunsten i tidligere perioder, og som vi blant annet har lest om i kapitlet om renessansen. I langt mindre grad enn tidligere var han en leverand√łr av bestilte varer, som for eksempel altertavler, portretter, festmusikk eller leilighetsdikt. N√• skapte kunstneren det han selv ville, og understrekte ofte sin uavhengighet ved √• bryte med vanlige normer for utseende og atferd. Det er i romantikken vi for alvor m√łter kunstneren i rollen som oppr√łrer og antiborgerlig bohem. Som vi skal se nedenfor, var ikke minst v√•r egen Henrik Wergeland et godt eksempel p√• dette.
Romantikerne var nok stort sett enige om hva de gjorde oppr√łr mot. Etter klassisismens strenge krav om balanse, beherskelse og gylne middelveier hilste de lengselen og lidenskapen velkommen. Men siden den utpregede individualismen var et av romantikkens grunnleggende prinsipper, er det ikke s√• enkelt √• peke p√• entydige fellestrekk ved epoken. To viktige hovedretninger kan vi likevel skille ut: framoverrettet eller radikal romantikk, og tilbakeskuende eller konservativ romantikk.

Radikal romantikk

Den radikale romantikken er inspirert av den franske revolusjonen og engasjerer seg sterkt i de mange frigj√łringskampene utover p√• 1800-tallet, der sm√• land kjemper for sin selvstendighet. Bak dette kravet om frihet ligger en romantisk ide om at selv den minste nasjon har krav p√• selvstyre, sitt eget spr√•k, sin egen kultur. En typisk representant for dette synet er engelskmannen Lord Byron, dikter og romantisk helteskikkelse, som blant annet engasjerer seg sterkt i den greske frihetskampen. I Norge representerer Henrik Wergeland en romantiker av denne framoverskuende typen.

Konservativ romantikk

Innenfor den andre hovedretningen vender man blikket bakover, mot tider da man antok at mennesket levde i st√łrre overensstemmelse med det ekte og opprinnelige. Middelalderen oppfattes som en slik tidsalder. 1800-tallets store innsamlingsarbeid av folkediktning, folkemusikk og annen folkekultur fra middelalderen har sin bakgrunn i den oppfatningen. I det enkelte menneskets liv er barndommen det tapte paradis som kunstneren stadig vender tilbake til. Men ofte g√•r lengselen ogs√• til andre steder enn der man befinner seg, til eksotiske steder og fjerne land. ¬ęDer hvor du ikke er, der er lykken,¬Ľ sier den tyske romantikeren Eichendorff. Johan Sebastian Welhaven er den fremste norske representanten for denne retningen.
Lengselen g√•r ogs√• ut i den uber√łrte naturen, bort fra sivilisasjonen og den stadig ekspanderende bykulturen, og ut i dette ville og √łdslige som 1700-tallsmennesket helst ville slippe √• se. Romantikernes lengsel til naturen har nok ogs√• en annen grunn! Etter det forrige √•rhundres utviklingsoptimisme, knyttet til mange tekniske nyvinninger som spinnemaskin og dampmaskin, begynner man n√• i det nye √•rhundret √• oppdage medaljens bakside etter hvert som industrialisering og kapitalisme f√łrer til rasjonalisering og arbeidsl√łshet. Det er ikke bare kunstnere og filosofer som reagerer negativt p√• dette. Flere steder hender det at folk g√•r til fysisk angrep p√• de nye maskinene; ¬ęmaskinstormere¬Ľ blir de kalt.

Kort oppsummering

Generelt sett benyttet tilhengerne av begge disse romantiske 'retningene' seg av de samme virkemidlene. Meget forenklet kan man si at diktningen i stor grad baserte seg på platonsk/kristen filosofi slik den er beskrevet ovenfor. Siden vi i våre jordeliv kun er avskygninger av en ideverden / et himmelrike vi egentlig kommer fra, er det naturlig at vi finner det mest gudegitte i det som står ideverdenen nærmest, nemlig:

  • nyf√łdte og sm√• barn
  • nyskapt liv generelt
  • v√•ren og forsommeren
  • naturen - i motsetning til det menneskeskapte bylivet
  • de mest fullkomne eksemplarene av en art
  • de vakreste former for natur
  • alt som representerer h√łyde - dvs. n√¶rhet til det guddommelige
  • det som kommer ned fra h√łyden - f.eks. v√•rregnet, brusende fjellbekker
  • farger som gir assosiasjoner om himmel og h√łyde, spesielt bl√•tt og hvitt (sn√ł), men ogs√• r√łdt, som symboliserer heftighet, lidenskap og kj√¶rlighet
Det var alts√• prim√¶rt gjennom det nyskapte, enkle og skj√łnne i naturen romantikeren hentet sin inspirasjon. Ved dyp konsentrasjon om dette vakre kunne filosofen oppleve en sammensmeltning med det ideelle i tilv√¶relsen (Gud) og gjennom denne berusende inspirasjonen erkjenne den egentlige sannheten i tilv√¶relsen. Denne inspirasjonen er det v√•re romantiske kunstnere s√łker √• formidle gjennom sine kunstverk. Les Platons hulelignelse ovenfor p√• nytt! Kanskje du n√• skj√łnner bedre hva det er han √łnsker √• formidle? Med dette utgangspunktet er det mye enklere √• skj√łnne kunsten som ble produsert. Jeg har tatt med noen f√• eksempler p√• Wergelands tilbedelse av naturen, og den engelske romantikeren William Wordsworths frykt for √• eldes, og dermed gradvis miste evnen til guddommelig inspirasjon. Jo lenger man fjerner seg fra f√łdselen og den guddommelige ballast man bringer med seg fra ideverdenen, jo vanskeligere vil det bli √• oppleve den inspirasjonen som er beskrevet ovenfor.

Til Foraaret

O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig √łmmere end jeg.


Dit f√łrste Gr√¶s er mig meer v√¶rd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skj√łndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.



Den f√łrste Gang

" -- -- For f√łrste Gang, for f√łrste Gang"
Det giver mangen Smaating Rang.
Den varer kort, -- kun i Sekunden.
Den er forbi, naar den er runden.

Selv Græsset har en saadan Fest:
da regnes unge Foraar bedst,
naar f√łrste Gr√łnne Mulden bryder,
og Qvisten Hjertebladet skyder.


Ode

There was a time when meadow, grove, and streams,
The earth, and every common sight,
To me did seem
Apparelled in celestial light,
The glory and the freshness of a dream.
It is not now as it hath been of yore;--
Turn wheresoe'er I may,
By night or day.
The things which I have seen I now can see no more.

---

But there's a Tree, of many, one,
A single field which I have looked upon,
Both of them speak of something that is gone;
The Pansy at my feet
Doth the same tale repeat:
Whither is fled the visionary gleam?
Where is it now, the glory and the dream?

Our birth is but a sleep and a forgetting:
The Soul that rises with us, our life's Star,
Hath had elsewhere its setting,
And cometh from afar:
Not in entire forgetfulness,
And not in utter nakedness,
But trailing clouds of glory do we come
From God, who is our home:
Heaven lies about us in our infancy!
Shades of the prison-house begin to close
Upon the growing Boy,

etc.


Noen praktiske kommentarer:

Som en meget generell konklusjon kan det sies at romantikerne s√• med forakt p√• alt menneskeskapt. De s√łkte de mest up√•virkede og de vakreste naturobjektene de kunne finne for √• la seg inspirere av det guddommelige disse objektene fortsatt m√•tte ha i seg. Sm√• barn, alt nytt liv, vakre blomster, uskyld i alle former, elver og bekker, √łrnens flukt over h√łye (sn√łkledde) fjell, solen, v√•ren, f√łdsler, alt gr√łnnfarget, det enkle livet p√• landsbygda, osv. osv. er eksempler p√• motiv som inspirerer en romantisk dikter.
Platon hevdet blant annet at: "Kroppen er sjelens jammerdal"
En voksen kropp med sine behov og begj√¶r vil distrahere sjelen i dens s√łken etter de guddommelige sannheter.
Det samme gjelder kj√łnnslivet! 'Platonsk kj√¶rlighet' er kj√¶rlighet der de elskende unng√•r seksuell aktivitet, og heller konsentrerer seg om √• stimulere hverandres intellekt slik at man sammen kan bevege hverandres sjeler opp mot den h√łyeste lykke: sammensmelting med det ideelle, eller det guddommelige...
Det b√łr alts√• nevnes at det kan v√¶re sv√¶rt praktisk √• ha kristen ideologi i bakhodet n√•r man tolker romantiske dikt. Som dere sikkert husker, fikk Augustin √¶ren av √• ha "kristnet" Platon p√• 400-tallet. I praksis f√łrte dette til at platonsk tankegang fikk stor innvirkning p√• utformingen av den kristne ideologi. Akkurat som for platonikerne, er jordelivet kun √• oppfatte som en ferd gjennom 'jammerdalen' for de kristne. Det opprinnelige og endelige 'hjem' er himmelriket (jfr. Platons ideverden). Dere har sikkert alle sett d√łdsannonser som sl√•r fast at 'han fikk endelig vende hjem', etc.
Med utgangspunkt i den kristne tro, eller andre dualistiske religioner, burde det altså ikke være problematisk å forstå platonismen. Der en kristen arbeider med seg selv for 'å se lyset / Gud' vil en platoniker strebe etter å la sin sjel smelte sammen med de skapende kreftene i ideverdenen.




Nasjonalromantikken


Den eneste egentlige romantikeren i Norge var Henrik Wergeland. Han s√• p√• seg selv som et individuelt, fritt geni. Da han d√łde i 1845, var romantikken i Norge for lengst glidd over i det vi kaller nasjonalromantikk. Nasjonalromantikken bygde i stor grad p√• de samme elementene som den egentlige romantikken, men la s√¶rlig vekt p√• 'folkesjelen'. Etter l√łsrivelsen fra Danmark og smaken vi hadde f√•tt p√• selvstendighet ved Grunnloven av 1814 samt v√•rt eget norske Storting, oppsto det et behov for √• skape et grunnlag for en ny norsk identitet, eller nasjonalf√łlelse. Denne perioden, som varte langt inn i 1900-tallet, blir ofte kalt 'nasjonsbyggingen'.
Det var s√¶rlig spr√•k og litteratur man √łnsket √• benytte som viktige byggeklosser i nasjonsbyggingsarbeidet. I utgangspunktet var det offisielle spr√•ket i landet dansk. Spr√•khistoriesiden gir deg mer informasjon om den spr√•klige utviklingen.
I litteraturen finner vi i √łkende grad innslag av stoff om den norske bondekulturen, folkediktningen og Norges norr√łne storhetstid. Alt dette ble oppfattet som rotekte norsk, og det ble brukt for alt det var verdt i arbeidet med √• glorifisere den norske samtiden og dermed gi nordmenn en nasjonalf√łlelse. For √• n√• dette m√•let reiste forskere omkring i landet og samlet inn spr√•kpr√łver og folkediktning. Ivar Aasen konsentrerte seg om dialektpr√łver som skulle tjene som grunnlag for et nytt norsk spr√•k. Magnus Brostrup Landstad, Peter Christian Asbj√łrnsen, J√łrgen Moe og Ludvig M. Lindemann samlet inn folkeviser, eventyr, sagn og folkemelodier, og v√•re norske musikere, malere og forfattere kastet seg begj√¶rlig over alt det innsamlede materialet og brukte det som grunnlag for kunsten sin.
Johan Sebastian Welhaven er nok den mest kjente nasjonalromantikeren fra denne perioden, men ogs√• Bj√łrnstjerne Bj√łrnson og Henrik Ibsen skrev nasjonalromantisk de f√łrste 20 √•rene.
P√• mange m√•ter er nasjonalromantikken en retning som kombinerer de to romantikktypene vi har beskrevet, b√•de den revolusjon√¶re frigj√łringsromantikken og den fortidsfokuserte romantikken, der folkets historie og gamle kultur blir trukket fram. Foruten i Tyskland, der retningen oppstod, blomstret nasjonalromantikken s√¶rlig i √ėst-Europa og i Norden.

Her er et interessant utdrag fra "Nasjonsbyggar eller sosial klatrar" av Cecilie Boge:
"Nasjonalromantikken har ogs√• f√•tt ein sentral plass i norsk litteraturhistorie. I motsetnad til i dei andre skandinaviske landa, blir nasjonalromantikken hos oss rekna som ein eigen litter√¶r periode. √Öra 1845 til 1850 er eit felles h√łgdepunkt for retninga b√•de innan litteraturen og kunsten. Harald og Edvard Beyer seier i Norsk litteraturhistorie at 'I denne tid var svermeriet friskt og ekte. Ingen tvil, ingen p√•tvingende krav, ingen ironi hadde enn√• f√•tt tid til √• √łve sin gjerning.' (Beyer og Beyer 1996: 165). Forfattarane var opptatt av √• idealisera og forenkla r√łynda. Orda som gjekk igjen var av typen 'lengsel ‚Äď dr√łm ‚Äď vemod ‚Äď andakt ‚Äď anelse ‚Äď folke√•nd' (Beyer og Beyer 1996: 165). Desse orda blei s√¶rleg brukt innan poesien, der det sv√¶rt ofte var sinnsstemningar som blei skildra. Men sj√łlv om desse orda refererer til noko idealisert, finn ein, som nemnt ovanfor, ogs√• innslag av den poetiske realismen. I mange land var det mellom 1825 og 1850 ei vilje til √• kopla eit idealistisk grunnsyn med ei meir naturtru oppfatning av r√łynda (Beyer og Beyer 1996: 123). Fordi nasjonalromantikken kom s√• seint til Noreg fekk vi eit liknande innslag av realisme i tekstane p√• same m√•te som vi til d√łmes ser det i den naturtru m√•ten Tidemand skildra folkedraktene.

Rundt 1830 skjedde det eit vendepunkt i norsk litteratur. For f√łrste gong s√•g ein konturane av ein norsk nasjonallitteratur som i l√łpet av 1800-talet skulle skilja seg fr√• den danske. Vi fekk dei f√łrste romanane og novellene der handlinga var lagt til eit norsk milj√ł. Samstundes endrar forfattarrolla seg ved at det √• vera forfattar blei eit yrke i seg sj√łlv. Avstanden mellom forfattar og lesar auka, noko som gir seg utslag i at forfattarane i st√łrre grad vende seg til publikum gjennom forlag og bokhandlarar. Talet p√• lesarar auka, men framleis var det stort sett embetsstanden og borgarar som leste skj√łnnlitteratur. Lesing var noko s√¶rleg borgarlege kvinner gjorde ‚Äď allmugen las for det meste religi√łs litteratur.

Sigurd A. Aarnes reknar Johan Sebastian Welhaven som den f√łrste forfattaren i Noreg som representerte denne profesjonaliserte forfattarrolla (1994: 213). Og nettopp Johan Sebastian Welhaven har skrive teksten til det f√łrste bildet i 1854-utg√•va av Norske Folkelivsbilleder. Leiaren av Intelligensen hadde eit √łnske om √• bringa norsk litteratur opp p√• eit europeisk niv√• ved √• kopla det norske med eit klassisistisk grunnsyn. Han var "klassisist av form og romantiker av f√łlelse", som Aarnes uttrykkjer det (1994: 232). Dette skal vi tydeleg sj√• eksempel p√• i teksten hans seinare i oppg√•va.

Ei litter√¶r retning som var meir eksplisitt nasjonal, var innsamlinga av eventyr, segn og folkeviser som f√łregjekk i denne perioden. Dette arbeidet var ikkje berre viktig for utviklinga av ein norsk nasjonallitteratur, men ogs√• for det norske skriftspr√•ket. Dei mest kjende innsamlarane, Peter Christen Asbj√łrnsen og J√łrgen Moe, oppdaga at det danske spr√•ket ikkje strakk til n√•r dei skulle skriva ned dei munnlege forteljingane. L√łysinga var √• blanda inn norsk setningsoppbygging og norske dialektord i b√łkene dei gav ut. Dermed skilde ikkje berre handlinga seg fr√• den danske litteraturen, men ogs√• spr√•ket. T√łnsberg visste √• utnytta kompetansen til Asbj√łrnsen og Moe, og inviterte dei begge til √• bidra med tekstar i Norske Folkelivsbilleder."

Det kanskje mest kjente nasjonalromantiske verket i norsk malerkunst er 'Brudeferden i Hardanger' av Tidemann og Gude. Det presenterer en vill og majestetisk natur kombinert med en harmoni og idyll som neppe var det mest vanlige ved norske bondebryllup på midten av 1800-tallet.

Brudeferden i Hardanger





Henrik Wergeland


Henrik Wergeland ble f√łdt i Kristiansand i 1808. Han vokste opp p√• Eidsvoll, der han levde i n√¶r kontakt med lokale b√łnder og sm√•k√•rsfolk. Dette preget b√•de hans politiske grunnsyn og litter√¶re produksjon livet ut.
Henrik Wergeland er en av de st√łrste norske idealistene gjennom tidene, og han kan lett plasseres blant Norges absolutt fremste diktere. Underlig nok tok han en teologisk utdannelse og endte opp som Cand. Theol i 1828. Det 'underlige' i dette valget var det faktum at Wergeland s√• absolutt var en av samtidens mest oppr√łrske unge menn. Dersom han hadde levd i dag, ville vi ganske sikkert funnet ham som medlem i en idealistisk kamporganisasjon. Wergeland hadde sterke meninger, en velutviklet rettferdighetssans, og en naturlig trang til √• kaste seg inn i kampen p√• de svakestes side.
P√• vitnem√•let hans etter avsluttende eksamen var det notert at han hadde v√¶rt preget av "ungdommens lettsindighet". Han hadde deltatt usedvanlig aktivt i sosiale aktiviteter i Kristiania, og gjennom hele studenttilv√¶relsen hadde han kastet seg ivrig ut i fyll og fester. Dette, kombinert med den oppr√łrske holdningen han utviste i forbindelse med opprettelsen av 17. mai som norsk nasjonaldag, spilte neppe spesielt positivt inn da han s√łkte om prestekall, - noe han heller ikke fikk...

17. mai

Opprettelsen av 17. mai som nasjonaldag h√łres ut som en triviell sak i dag, men p√• Wergelands tid skapte dette en h√łyeksplosiv situasjon. Svenskekongen, Karl Johan, var absolutt ikke interessert i noen norsk nasjonaldag som kunne virke samlende p√• nordmennene. I 1829 eksploderte denne spenningen i det ber√łmte 'Torvslaget' i Kristiania, der Wergeland spilte en aktiv rolle. Dette kan du lese mere om p√• denne siden.

Forholdet til Welhaven

Som student ble Wergeland kjent med Welhaven. Dette utviklet seg raskt til et ganske s√• spent forhold da de hadde vidt forskjellig syn b√•de p√• politikk og diktning. Som ung oppr√łrer fjernet Wergeland seg fra den klassiske lyrikktradisjonen. Welhaven s√• p√• diktningen som en kontinuerlig modningsprosess der ideen, inspirasjonen, var kjernen. Den skulle s√• modnes, eller utvikle seg over tid, og s√• kunne man skrive diktet i henhold til de allment aksepterte normene for hvordan dikt burde skrives. Wergeland hadde et adskillig mer romslig syn p√• de formelle sidene ved diktskriving. Han trodde p√• diktergeniet! Straks dikteren fikk inspirasjon, m√•tte denne umiddelbart ned p√• papiret, - og dermed var diktet ferdig! I motsetning til Welhaven var Wergeland alts√• ikke s√• opptatt av regler i litteraturen.
Politisk sett var Wergeland en radikal tilhenger av norsk selvstendighet, og han og hans likesinnede fikk tilnavnet 'Patriotene'. Welhaven, derimot, mente at Norge burde styrke b√•ndene til Danmark. Han og hans tilhengere fikk tilnavnet 'Intelligenspartiet'. Temperaturen kunne ofte bli relativt h√ły n√•r disse gruppene samlet seg til diskusjon, og Wergeland og "Patriotene" havnet ofte i slagsm√•l med Welhaven og "Intelligenspartiet".

Nasjonsbygger og folkeopplyser

Wergeland arbeidet for et fritt og selvstendig Norge med en egen s√¶rnorsk kultur. Denne nye, norske kulturen skulle bygge p√• det som var naturlig norsk, og dette mente han at man fant i bondekulturen og norsk natur. P√• Wergelands tid var det store politiske motsetninger mellom embetsmenn og b√łnder, og i den striden tok Wergeland b√łndenes parti. De representerte det nasjonale b√•de i kultur og spr√•k, og han fant kampsakene deres rettferdige. Wergeland √łnsket √• ta utgangspunkt i det danske spr√•ket og gradvis fornorske dette inntil man hadde et rent, norsk spr√•k. I dag finner vi dette m√•let realisert i bokm√•let. Klare eksempler p√• at denne prosessen allerede var i gang, og skj√łt fart, finner vi i stykker som 'Luren' av Maurits Hansen og i folkeeventyrene som Asbj√łrnsen og Moe samlet inn rundt midten av √•rhundret.
Wergeland s√• ogs√• p√• seg selv som de svakes beskytter. Han arbeidet hardt med blant annet folkeopplysning for √• bedre denne gruppen sine k√•r, og han gav ut 'For Almuen' og 'For Arbeiderklassen' der han b√•de drev med ren opplysningsvirksomhet og politisk agitasjon. Demokratiske og nasjonale synspunkter var ogs√• √•rsakene til at han √łnsket en fornorskning av spr√•ket. Dersom skrift- og talespr√•ket n√¶rmet seg hverandre, ville det bli lettere for fattigfolket √• tilegne seg kunnskaper, og dermed komme seg opp av fattigdommen. I tillegg mente han at et folk som √łnsket √• v√¶re selvstendig, ogs√• m√•tte ha sitt eget spr√•k. Wergelands kamp for de svakeste gruppene i samfunnet kommer klart fram i striden han kastet seg ut i for √• sikre j√łdene full adgang til riket. I 1839 sendte han et forslag til Stortinget om √• oppheve forbudet mot √• gi j√łdene adgang til Norge. Wergelands innlegg i j√łdesaken fikk stor betydning for den videre behandlingen av saken. I forbindelse med arbeidet for j√łdene skrev Wergeland blant annet diktet 'J√łdinnen' p√• sykeleiet kort tid f√łr han d√łde..

Kjærligheten

Wergeland lot seg inspirere av det aller meste, men en av de absolutt viktigste inspirasjonskildene hans var nok definitivt kjærligheten. Til tross for mange ulykkelige kjærlighetsopplevelser er mange av Wergelands dikt en klar hyllest til kjærligheten. Med utgangspunkt i egne erfaringer hevet han kjærlighet opp til å bli det 'limet' som knyttet det åndelige og det sanselige, det himmelske og det jordiske sammen. Troen på kjærligheten som ramme rundt sammensmeltningen mellom åndelige og jordiske verdier preger Wergelands generelle livssyn, og han gir klart uttrykk for dette i store deler av ditningen sin. Storverket Skabelsen, Mennesket og Messias bærer klart preg av dette livssynet.
Wergelands kjærlighet ble skildret på en direkte, og til tider ganske så ekstatisk måte, noe som skiller seg klart fra den mer tilbakeskuende og vemodige kjærlighetsbeskrivelsen vi finner hos Welhaven. Du finner mer om dette nedenfor.
Dette utdraget gir et lite inntrykk av Wergelands lidenskapelige kjærlighetsforhold:
"Som ung var Wergeland mye forelsket. Allerede som fjorten√•ring svermet han for Ida Haffner. Etter hvert ble han mer interessert i en foreldrel√łs pike, Emilie Selmer. Denne piken ble snart forlovet med en annen og d√łde kort etter. Som atten√•ring traff Wergeland embetsmannsdatteren Hulda Malthe. Hans intense kj√¶rlighet til Hulda Malthe er utgangspunktet n√•r han senere skriver gl√łdende om sin elskede 'Stella' (I Digte. F√łrste Ring, som kom ut i 1829). Han ble lidenskapelig forelsket i Malthe, men hun besvarte ikke hans f√łlelser. Da hun for andre gang svarte nei p√• Wergelands frierer, ville han ikke leve mer. F√łrst pr√łvde han √• ta livet av seg ved √• kaste seg utenfor en l√•vebro. Da dette ikke lykkes, ville han til Hellas for √• d√ł i krigen, men ble holdt igjen av sin far. Wergeland fridde s√• en tredje gang, men fikk fortsatt nei. I 1839 ble han endelig gift med en annen kvinne, Amalie Sophie Bekkevold."
(Kilde: ukjent)

Naturen

Wergeland hadde et s√• intenst forhold til naturen at det n√¶rmet seg panteisme. Det sier seg selv at naturen da framst√•r som den andre helt sentrale inspirasjonskilden hans. Denne jakten p√• det guddommelige i naturen gjennomsyrer hele diktningen til Wergeland. Naturen beruser ham og f√•r ham til √• glemme alt som i √łyeblikket m√•tte v√¶re tungt og trist.

Fra 'Mig selv'

Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun beh√łver et Glimt af Solen
forat briste i h√łi Latter af en Gl√¶de jeg ikke kan forklare mig?

Naar jeg lugter til et gr√łnt Blad, glemmer jeg bed√łvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.

Min Kats Strygen mod min Kind udglatter alle Hjertesaar.
I min Hunds √ėje s√¶nker jeg mine Sorger som i en dyb Br√łnd.

---
Hvilken Rigdom for en D√łdelig!
Min Sjel fryder sig i Himlens Foraarsglæde, og skal deeltage i Jordens.
Den tindrer stærkere end Vaarstjernerne, og den vil snart springe ud med Blomsterne.

Herlige Aftenstjerne! Jeg blotter mit Hoved.
Som et Krystalbad nedfalder din Glands derpaa.

Der er Slægtskab mellem Sjelen og Stjernerne.
Den triner i Stjernelyset udenfor Ansigtets Forhæng, hvis Folder ere forsvundne.

Straalerne overgyde min Sjel med en Rolighed som af Alabaster.
Som en B√ľste staaer den i mit Indre. Stirr i dens Tr√¶k!


Kort om forfatterskapet

Henrik Wergeland produserte utrolig mye i l√łpet av sitt forholdsvis korte liv. Han var stort sett innom de aller fleste sjangrer, men det er nok den lyriske diktningen han er mest kjent for. Her var han i h√łyeste grad en nyskaper og revolusjon√¶r, og han skapte umiddelbart en storm av reaksjoner. Det som s√¶rpreger diktningen hans, er en utradisjonell bildeskapende fantasi kombinert med en uslukkelig trang til √• eksperimentere med formen, - ofte innen ett og samme diktverk...
Dette har f√łrt til at mange omtaler Wergeland som v√•r f√łrste modernistiske lyriker, og Welhaven gikk s√• langt som √• kalle Wergelands diktning for 'det villeste barbari'.


Noen av Wergelands verk:
  • Digte. F√łrste Ring (lyrikk) 1829
  • Skabelsen, Mennesket og Messias (lyrikk) 1830
  • For Almuen (folkeopplysning) 1830-32
  • Om norsk Sprogreformasjon (essays) 1832
  • Digte. Anden Ring (lyrikk) 1833
  • Papeg√łjen (drama) 1835
  • Barnemordersken (drama) 1835
  • Poesier (lyrikk) 1838
  • For Arbeidsklassen (folkeopplysning) 1839-45
  • Jan van Huysums Blomsterstykke (lyrikk) 1840
  • Vinterblommer i B√łrnekammeret (barnebok) 1840
  • Norges Konstitutions Historie (historie) 1841-43
  • Venetianerne (drama) 1843
  • Den engelske Lods (lyrikk) 1844
  • J√łdinden (lyrikk) 1844
  • Mennesket (lyrikk, omarbeidet utgave av Skabelsen) 1845
Dagens sitat:

Kilde: Dagbladet
Dokumentasjonsprosjektet har lagt ut Henrik Wergelands samlede skrifter.
Ta også en titt på kjente sitater fra Henrik Wergeland.
Wergeland 2008 er en ressursside lagt ut i forbindelse med 200-jubileet.




Johan Sebastian Welhaven


Bakgrunn

Liksom Wergeland var ogs√• Welhaven prestes√łnn. Han vokste opp i Bergen, og det er lett √• spore vestlandsnaturen i diktene hans. Etter avsluttet katedralskole studerte Welhaven teologi, og han pr√łvde seg som maler. P√• denne tiden sluttet han seg til den kretsen av unge menn som kom til √• utgj√łre 'Intelligenspartiet'. I 1840 ble Welhaven lektor i filosofi, og senere ble han tilsatt som professor. Allerede 60 √•r gammel m√•tte han trekke seg p√• grunn av skrantende helse. Han kunne da se tilbake p√• en meget omfattende nasjonalromantisk produksjon.

Klassisist, nasjonalromantiker og erindringsdikter

I hovedsak var Welhaven p√•virket av tysk idealistisk filosofi. Som professor skrev han en stor avhandling om Ludvig Holberg og en annen om den danske forfatteren Johannes Ewald. Holberg er v√•r st√łrste klassisist, og Ewald introduserte romantisk diktning i Norge. Welhavens eget forfatterskap ble sterkt preget av nettopp disse to retningene, og det er dekkende √• kalle ham b√•de en romantiker og klassisist. Han krevde harmoni og klarhet i formen, og st√łttet seg p√• den m√•ten til opplysningstidens klassiske krav. Innholdet i diktene var imidlertid utpreget romantiske. P√•virkning fra tysk og dansk litteratur gjorde Welhavens dikt utpreget nasjonalromantiske. I motsetning til Wergeland s√łkte Welhaven bakover i tiden etter inspirasjon fra folkekunsten og folketroen. Mystikken og forlokkelsen Welhaven fant i naturen og folkekunsten fylte diktene hans ('I Kivledal').
Welhaven ser tilbake p√• tidligere intense opplevelser for √• hente inspirasjon. Disse opplevelsene har han 'modnet' og 'inderliggjort' i sine dikt, og dette gj√łr ham til en s√•kalt 'erindringsdikter'.

Kjærligheten

Begrepet 'erindringsdikter' kan vi også bruke om Welhaven som kjærlighetslyriker. I motsetning til Wergelands beskrivelser av ekstatiske kjærlighetsopplevelser, skuer Welhaven tilbake til den tapte kjærligheten med dyp vemod.
Et forhold som m√• ha v√¶rt ganske s√• komplisert, var den n√¶re kontakten mellom Camilla Wergeland (senere Collett), Henrik Wergelands s√łster, og Welhaven.
"Midt i kampen mellom disse to sto Camilla Wergeland. P√• den ene siden hadde hun broren som hun var glad i og f√łlte seg knyttet til, p√• den andre siden Welhaven som hun gjennom hele livet hadde sterke f√łlelser for.
Welhaven m√łtte Camilla i et selskap. Hun var vakker og spesiell, og Welhaven ble betatt av henne. De hadde hemmelige m√łter, og Camilla m√•tte skjule sine f√łlelser s√• godt hun kunne p√• grunn av striden mellom broren og Welhaven.
I perioder holdt Welhaven avstand, og det gjorde henne usikker. Var han ikke glad i henne eller skyldtes det broren?
Dette ble en vanskelig tid for begge to, men særlig for Camilla som gjerne ville gifte seg med Welhaven. Etter fem år i usikkerhet skrev hun et ærlig brev til Welhaven. Svaret fra Welhaven var tåkete, og to år senere var forholdet definitivt slutt.

Dette er en typisk historie fra romantikken, der de to ikke f√•r hverandre til slutt. De hemmelige m√łter, lengtingen etter den uoppn√•elige og ulykkelig kj√¶rlighet var godt stoff for romantiske dikt. Welhaven skrev dikt om 'den han sitter og savner' og aldri fikk. 'Den' var nok Camilla, som mer enn gjerne ville hatt ham."
Kilde: H√łgskolen i Volda

En annen kvinne som Welhaven var sv√¶rt betatt av, var Ida Kjerulf. Hun ble imidlertid nektet av familien √• innlate seg i noe forhold med Welhaven. Etter tre √•rs avstandskj√¶rlighet d√łde s√• Ida Kjerulf av tuberkulose. Det er f√łlgelig ikke s√• rart at Welhavens kj√¶rlighetsdikt er fylt av vemod og smerte...


Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven

Henrik WergelandJohan Sebastian Welhaven
Vi har alt vore inne p√• den skilnaden vi finn mellom romantikarane og har brukt orda radikal romantikk og konservativ romantikk. I Noreg var Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven forgrunnsfigurar for dei to fl√łyane.
Wergeland og Welhaven var jamngamle, kjende kvarandre godt fr√• eit lite student¬≠milj√ł og levde som vaksne i ein by som ikkje hadde meir enn 30 000 innbyggjarar. Det kulturelle milj√łet var lite og trongt. Alle kjende alle, og det skulle ikkje mykje til f√łr ei lita usemje enda som bitre, personlege feidar og livslangt fiendskap. Og det var nett dette som skjedde mellom Wergeland og Welhaven.
Striden mellom dei begynte som ein strid om kva som var god litteratur. Begge hadde eit romantisk kunstsyn, men likevel var skilnaden klar. Wergeland s√•g p√• diktaren som eit profetisk geni, som m√•tte dikte heilt ubunde av reglar for kva som var god litteratur, og s√¶rleg i ungdomslyrikken braut han i strofem√łnster og biletbruk alle klassisistiske reglar for god litteratur.
Eit diktargeni, slik Wergeland s√•g det, skulle openberre det som ikkje var synleg for andre, og dette er ikkje s√• ulikt Welhaven sin tanke om at ¬ędet uudsigelige skal digtet r√łbe¬Ľ, det som ¬ęei med ord kan nevnes¬Ľ (fr√• ¬ęDigtets √Önd¬Ľ av Welhaven). Men ¬ędet uudsigelige¬Ľ skal i f√łlgje Welhaven kome til uttrykk i ei streng, harmonisk og klar form. Og det kan ein ikkje seie at forma p√• Wergeland sine ungdomsdikt var. Derfor gjekk Welhaven til sterke √•tak p√• diktinga til Wergeland og sa at den ¬ęvar merket med alle poesiens d√łdssynder¬Ľ.
For å forstå kva Welhaven mislikte så sterkt skal vi sitere frå Wergelands dikt "Hvem er Stella":

En, med fem Fingre om sin Elsktes Hals
(Hun, hvis √ėje seer ud som en ynglende sort Pudel)
sp√łrger mig, leende i hendes √ėre:
Hvem er Stella?

Ret, min Ven, pral af Elskov! hvert et Kys
er at √¶de en Skinke, hvert Blik i din M√łes √ėie
er jo at see i en Nat, af Bacchanter
fuld og Fakler?

"√ėie som en ynglende Pudel" og "Kys som at √¶de en Skinke" var nok bilete som Welhaven ikkje fann s√¶rleg poetiske.
Men det var ikkje berre det poetiske dei var usamde om. I 1834 skreiv Wergeland ein artikkel der han skulda den tyske og danske romantikken for vere ein sofalitteratur som berre var oppteken av fortida og svikta samtida og det verkelege livet. Ein diktar ser ikkje tilbake, men framover, skreiv han, og etterlyste ein politisk litteratur som kjempa for fridom og rettferd. Det er liten tvil om at denne kritikken også var retta mot Welhaven.
Wergeland kravde at ein diktar skulle ha ein fantasi som s√•g framover, som kunne sj√• det som var mogleg i framtida. Ogs√• Welhaven meinte at fantasien var viktig for diktinga, men han snakka om ein fantasi som vende seg mot mystikken i fortid og folketru, slik vi har d√łme p√• i diktet "I Kivledal".
Skilnaden mellom dei blir enda klarare om ein samanliknar folkelivsskildringane deira. Folket var for Welhaven ei idealisert storbondebefolkning, mens Wergeland skildra den fattigdomen han s√•g blant husmenn p√• Eidsvoll og i byproletariatet i Kristiania. Politisk st√łtta Wergeland b√łndene sin kamp for eit utvida demokrati, mens Welhaven stod p√• embetsmennene si side. Welhaven sine b√łnder var ein fortidsdraum om kvinner og menn som hadde sin fridom, og ikkje hadde noko √• krevje. N√•r dei verkelege b√łndene kravde st√łrre politisk makt, st√łtta han dei ikkje. Da st√łtta han dei som alt hadde makta i samfunnet, den samfunnsklassen av embetsmenn og storborgarar som han kjende seg knytt til.
Rundt dei to diktarane danna det seg to parti. Tilhengjarane til Wergeland kalla seg "patriotene", mens Welhaven sin flokk fekk namnet "intelligenspartiet" . Av Wergeland-folka fekk dei utnamnet "danomanerne".
Desse to namna, patriotane og danomanane, kom av at dei hadde ulikt syn p√• forholdet til Danmark. Welhaven var n√¶r knytt til den danske romantikken og til den danske embetsmannskulturen. Sj√łlv om han var oppteken av det s√¶rnorske i folkeliv og folketru, meinte han vi m√•tte halde kontakten med √•ndslivet i Danmark og gjennom det kontakten med det kultiverte √•ndslivet ute i Europa. Om vi braut denne kontakten, ville vi sitje att med "den norske r√•heten" , som han meinte √• finne mellom anna hos Wergeland.
Wergeland og hans menn s√•g heilt annleis p√• dette. Skulle vi f√• fram ein sj√łlvstendig norsk kultur, m√•tte vi kvitte oss med det danske framandelementet og embetsmannskulturen. Den norske bondekulturen, som hadde overlevd dansketida, skulle vere den grobotnen som ein norsk litteratur p√• eit norsk spr√•k skulle byggje p√•.

Kilde: "Ord i Tid 2 - Studiebok med litteraturhistorie" (s. 90-91) - Det norske samlaget

Repeter opp det du har lest i historie om striden mellom embedsmennene, b√łndene og det nye borgerskapet. Som du sikkert husker kuliminerte denne striden med Venstres valgseier i 1884 og innf√łringen av parlamentarismen. Hvilke sider tror du Wergeland og Welhaven ville valgt i denne maktkampen?




Asbj√łrnsen og Moe


J√łrgen MoePeder Christen Asbj√łrnsen Alle nordmenn kjenner til Asbj√łrnsen og Moes eventyr! Disse eventyrene kom ut f√łrste gang i perioden 1841 til 1845 som Norske folkeeventyr, etterfulgt av Asbj√łrnsens Norske Huldreeventyr og Folkesagn fra 1845 til 1847. Denne innsamlingen av folkediktning var inspirert fra Tyskland og Danmark. De tyske br√łdrene Grimm hevdet at de norske folkeeventyrene var de beste som fantes. Det var nok ogs√• Jacob og Wilhelm Grimm som gav de viktigste impulsene til v√•re norske eventyrsamlere
Norske Folkeeventyr var en av de utgivelsene som fikk st√łrst betydning for nasjonalromantikken her til lands. Typisk for tiden er det behovet man hadde for √• skape en nasjonal bevisstgj√łring. Folkets behov for √• finne sin egen identitet f√łltes stadig sterkere, og en √łkende trang til politisk frigj√łring vokste fram. Denne prosessen har vi tidligere omtalt som nasjonsbyggingen i avsnittet om najonalromantikken.
Andreas Faye (1802-69) var den f√łrste som gav ut en st√łrre samling sagn, Norske Sagn (1833). Etter √• ha v√¶rt i kontakt med br√łdrene Grimm, √łnsket Faye √• benytte samme metode som tyskerne. Han ville gjengi sagnene slik han hadde mottatt dem fra fortellerne. I motsetning til br√łdrene Grimm, som tok mer hensyn til den muntlige framstillingsformen, gjenfortalte Faye imidlertid sagnene i datidens offisielle skriftspr√•k - dansk.

Asbj√łrnsen og Moe s√• ogs√• p√• br√łdrene Grimms eventyrsamlinger som et m√łnster for hvorledes innsamlingsarbeid burde gjennomf√łres. De valgte likevel √• gj√łre arbeidet p√• sin m√•te. Br√łdrene Grimm kunne gjerne benytte dialektiske innslag i replikkene, mens de generelt sett ellers valgte standard h√łytysk skriftspr√•k. Asbj√łrnsen og Moe m√•tte naturlig nok ogs√• benytte det eksisterende skriftspr√•ket, dansk, i sine eventyr. For √• gi eventyrene et autentisk preg valgte de √• begrense de danske innslagene til stavem√•te og b√łyningsformer. Over alt ellers brukte de innslag fra muntlig norsk. Det vil si at syntaksen (setningsbygningen) og ordtilfanget i stor grad var norsk. Innf√łringen av denne norskpregede 'stiltonen' innebar p√• mange m√•ter en spr√•krevolusjon som nok kunne virke noe st√łtende p√• enkelte grupper av samtidens lesere. Sikkert er det imidlertid at denne m√•ten √• skrive p√• fikk mye √• si for utviklingen av et norsk skriftspr√•k, og Asbj√łrnsen og Moes folkeeventyr p√•virket i stor grad andre forfattere som √łnsket √• fornorske spr√•ket sitt.
Du finner mer om eventyr på siden Eventyrstil og eventyrtyper.

Asbj√łrnsen hadde gjerne ulik stiltone i innledning/avslutning og i selve historien. Dette merker vi tydelig i for eksempel Kvernsagn I innledningen og avslutningen av sagnet er spr√•ket klart mer danskpreget enn i selve hoveddelen. Den er full av s√•kalte 'norvagismer', b√•de med hensyn til ordvalg og setningsoppbygning.

I hoveddelen:


'Hun til at huje og skrike...'
'allesammen til at dandse og hoppe...'
'alle kattene til Beens det forteste de vandt...'
'bedst det var...'
'har du sj√łl gjort det, saa faaer du sj√łl ha det'
I innledning/avslutning:


'jeg besluttede deraarsag at hvile'
'og anstillede derhos ligesaa hjerter√łrende Klager'
'han syntes at vorde noget beroliget' 'gloende √ėine i enhver af Vinden bev√¶get Busk'
'jeg vilde indlate mig paa Dr√łftninger af den oppstillede Kv√¶stion'
Dobbelt bestemmelse (norsk):

'denne fortellingen'
'den korte hvilen'
'den m√łrkredde gutten'
Enkel bestemmelse (dansk):

'denne Fortelling'
'den korte Hvile'
'den m√łrkr√¶dde Gut'






Hans Christian Andersen


H. C. Andersen Hans Christian Andersen hadde en forholdsvis fattigslig bakgrunn. De trange k√•rene han vokste opp i, la allikevel ingen demper p√• hans store ambisjoner. Bare femten √•r gammel forlot han hjemstedet Odense p√• Fyn for √• reise til K√łbenhavn og bli ber√łmt som forfatter. Generelt sett fikk tekstene han produserte sv√¶rt blandet kritikk. Men, eventyrdelen av forfatterskapet hans fikk en varm mottakelse, og H.C. Andersens eventyr er like popul√¶re i dag som da de kom ut.
Eventyrene er nok i utgangspunktet skrevet for barn, men de har vel s√• mye √• fortelle voksne. Forfatteren sa selv om eventyrene sine: 'Jeg griper en ide for den eldre - og forteller s√• for de sm√•'. H.C. Andersen gjenfortalte eventyr han selv hadde h√łrt som barn, men han diktet de aller fleste selv. Slike dikt kalles 'kunsteventyr'. Ogs√• i kunsteventyrene m√łter vi en overnaturlig verden der dyr og ting tenker, snakker og handler som mennesker.
Du finner fyldig og interessant informasjon om H.C. Andersen i denne danske skolestilen. Dersom du er ute etter mer detaljert stoff om forfatterens liv, finner du mye nyttig biografisk stoff på litteratursiden.dk
'Forskning - eventyr - liv & forfatterskab' tilbyr generell forfatterinformasjon, samt tips om andre ressurser.




Stikkordsoversikt

Historie

  • Den franske revolusjon i 1789 la et viktig grunnlag
  • Borgerskapet fikk politisk makt p√• bekostning av monarkiet og adelen
  • Liberalismen vokste fram med krav om politisk, √łkonomisk og kulturell frihet for borgerskapet
  • Kravet om menings-, tros og ytringsfrihet ble stadig sterkere
  • Stat og kirke skulle fratas retten til √• avgj√łre hva den enkelte skulle mene
  • Adam Smiths teori om √łkonomisk liberalisme ble toneangivende
  • Liberalistene kritiserte kraftig merkantilistisk statsregulering, √łkonomien skulle utvikle seg fritt og styres av markedskreftene.
  • Staten skulle v√¶re enkeltindividets tjener
  • Nasjonalismen vokste fram mye basert p√• de samme tankene som preget holdningen til enkeltindividets rett.
  • Hovedtanken bak nasjonalismen var at et lands grenser skulle f√łlge folkegrensene (jfr. geografi: nasjonalstat)
  • Nasjonalismen skapte en rik nasjonal litteratur der hovedinteressen var rettet mot landets natur, historie og folkeliv (se: nasjonalromantikk)
  • I Norge f√łrte den historiske utviklingen til oppl√łsningen av unionen med Danmark og opprettelsen av Norge som selvstendig stat i 1814.
  • Grunnloven av 1814 var inspirert av den amerikanske uavhengighetserkl√¶ringen av 1776 og den franske revolusjonens frihetstanker
  • Grunnloven av 1814 ble sett p√• som radikal da stemmeretten ble sv√¶rt romslig etter datidens forhold
  • Den nye unionen med Sverige etter 1814 gjorde det sv√¶rt viktig √• understreke Norges stilling som stat
  • Litteratur og kunst fikk av de ovenfor nevnte √•rsaker en nasjonsbyggende funksjon
  • Skriftspr√•ket var fortsatt rent dansk, og dansk kultur dominerte i overklassen
  • Den nye nasjonalismen krevde at en nasjon m√•tte ha en egen nasjonal kultur
  • Wergeland og Aasen hevdet at det var en sammenheng mellom politikk og kultur
  • Dersom b√łnder og andre skulle kunne f√• st√łrre politisk makt, m√•tte de f√łle seg trygge i sitt eget spr√•k, og de m√•tte ha sitt eget kulturelle grunnlag √• st√• p√•
  • F√łlgelig m√•tte et eget norsk spr√•k og en nasjonal kultur bygges opp!
Romantikken generelt
  • En reaksjon mot fornuftstenkingen p√• 1700-tallet (opplysningstiden)
  • Rousseaus tanker om √• vende tilbake til naturen ble sentrale
  • Industrialisering og sentralisering i en del vest-europeiske land skremte
  • Liberalisme, individualisme og nasjonalisme appellerte til folk (se historie)
  • Platons dualistiske verdensbilde muliggjorde det umulige (se: platonisme)
  • Filosofen og kunstneren (individualisten) satt i sentrum
Romantiske særtrekk
  • Indre sider ved enkeltindividet skulle skildres
  • F√łlelser og fantasi skulle ikke styres av logisk resonnement (klassisismen)
  • Dikteren skulle v√¶re visjon√¶r og kunne skildre det uforklarlige gjennom diktningen
  • Dikteren skulle frigj√łres fra vedtatte formelle m√łnstre for diktningen
To hovedretninger:

1. Den radikale romantikken
  • P√•virket av engelsk romantikk (Byron, Shelley, Keats, Blake, etc.)
  • Wergeland den fremste norske radikale romantikeren
  • Virkelighetsn√¶r interesse for natur, folkeliv og samfunnsforhold - fremoverskuende
  • Kjempet for folkenes rett til √• danne egne nasjoner
  • Et radikalt forhold til gamle normer for hvorledes diktningen skulle v√¶re dvs. utradisjonelle
2. Den konservative romantikken
  • P√•virket av tysk romantikk
  • Preget av nasjonalsvermeri samt glorifisering av fortiden med dens tro og overtro - bakoverskuende
  • Welhaven den fremste norske konservative romantikeren
  • Politisk konservative
  • Ville holde normene for diktekunsten i hevd, dvs. tradisjonelle
Nasjonalromantikken
  • Det meste av norsk romantikk var sterkt preget av nasjonalromantikk
  • H√łydepunktet kom p√• slutten av 1840-√•rene
  • Interessen for folkekunsten p√•virket dikterne
  • Folkediktningen (spesielt folkevisene) skulle v√¶re et m√łnster for kunstdiktningen
  • Det som skjedde med norsk folkekunst, historie og spr√•k i disse √•rene ble kalt "det nasjonale gjennombrudd" (Moltke Moe)
  • Innsamling av norsk folkediktning kom i gang
  • Utviklingen av et norsk skriftspr√•k ble p√•begynt
  • Viktig arbeid ble utf√łrt innen historie- og spr√•kforskning
  • Det var viktig √• vise at vi som ung (og enn√• ufri) nasjon, hadde en √¶rerik fortid.
  • Vi ville vise at vi hadde en egen norsk kultur p√• lik linje med andre nasjonalstater.
Sentrale norske romantikere
  • Mauritz Hansen
    - ga ut novellen "Luren" i 1819
  • Henrik A. Bjerregaard
    - skrev "Fjeldeventyret" i 1824
  • Begge de ovennevnte var i hovedsak nasjonalromantikere
    - Idealiserte b√łndene og livet p√• landsbygda
  • Henrik Wergeland (1808-45)
    - Meget aktiv i samfunnsdebatten på "patriotenes" side
    - Arbeidet for folkeopplysning (årsak: Se 'historie' ovenfor)
    - Mot embetsmennene - for b√łndene, det radikale og nasjonale
    - Hovedmål: Nasjonal selvstendighet
    - Radikal romantiker (se ovenfor)
    - Stort sett i konflikt med Welhaven
    - Men, bror til Camilla (Collett) - som var Welhavens kjæreste!!
  • Johan Sebastian Welhaven (1808-1873)
    - Politisk konservativ på "danomanenes" side
    - Var motstander av alt som kunne skape uro i det etablerte samfunnet
    - og - f√łlgelig tilhenger av embetsmannstaten
    - Så ingen fordeler ved et språklig og kulturelt brudd med Danmark
    - Konservativ romantiker (se ovenfor)






6.852.946  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!