Folkeviser

Kortfattet oversikt:

En sentral årsak til innsamlingsarbeidet på 1800-tallet var den kulturelle og politiske utviklingen. I en situasjon der svenskekongen ønsket størst mulig kontroll med Norge, var det svært viktig å utvikle en sterk norsk nasjonalfølelse som motvekt.
Vi hadde allerede vår egen grunnlov og vårt nasjonale Storting, men det var også av vesentlig betydning å gi folk følelsen av å ha en særegen norsk kultur. Det er i dette lys man må betrakte utviklingen av et eget norsk språk (nynorsk/landsmål), kunst- og litteraturproduksjonen i nasjonalromantikken, og selvsagt også innsamlingen og utgivelsen av norske folkeeventyr, sagn og folkeviser. (se: "Norwegian history")
Utgangspunktet for dette fornorskningsprosjektet var at Norge hadde opplevd en politisk og kulturell storhetstid i middelalderen, og at mye av litteraturen som da ble produsert, fortsatt levde på folkemunne. Da flere vitenskapsmenn, bl.a. P.A. Munch, mente at det var språk og skikker i Telemarksområdet som sto det opprinnelige norske nærmest, var det naturlig at innsamlingen av folkeviser ble konsentrert nettopp om Telemark/Agder.
En god del av det opprinnelige stoffet er tapt for alltid, men mye er allikevel bevart.
Folkevisene kalles også "middelalderballader". "Ballade" kommer fra "ballare" på latin, som betyr "danse". Det er imidlertid usikkert om det opprinnelig ble danset til folkevisene.
Man må også være klar over at adskillige folkeviser, akkurat som mange av eventyrene, har vandret til Norge fra andre land. Vi kan derfor finne igjen sentrale trekk i mange av visene over hele Europa.

Innholdet i visene

Folkevisene skildrer ofte livsskjebnen til ukjente menn og kvinner fra ulike sosiale lag, men alt er sett ovenfra, dvs. visedikterne har oftest tilhørt storfolket (eller diktet for dem).
Visene forteller om mangt som er hardt, vilt og uhyggelig.
Menneskene er ofte hele i karakterene + viljesterke. Dette gjelder både på godt og vondt.
I visene er alt helskapt (kjærligheten er aldri "markspist")
Folkevisene forteller oss om hva forfedrene trodde og tenkte

Form og stil

Folkevisene er lyrisk-episke, dvs. de forteller historier som oftest formidler stemninger og følelser.
Handlingen var gjerne dramatisk
De ble sunget, versemålet var derfor ikke så høytidelig.
Jambiske folkeviser var vanligst.
Det er allikevel ofte en tung stavelse innledningsvis.

To slags strofer :

• To - linjet
• Fire - linjet (andre og fjerde linje rimer)

Enderim (Helrim ikke nødvendig, bare assonans)
Ofte mye allitterasjon (bokstavrim) i visene, men ingen faste regler. Benyttet for velklangen.
Det forekommer svært ofte parallellstrofer i visene. Noen strofer gjentas med kun små variasjoner (se "Olav og Kari"). Denne teknikken brukes for å framheve spesielle hendelser og på den måten gjerne bygge opp spenningen mot høydepunktet (jfr. tretallsloven i eventyr).
I folkevisene finner vi også mye dialog (se "Olav og Kari").

Stev/omkvede
= En eller flere verselinjer som blir gjentatt ved alle strofene.

Omkvedet kan komme til slutt i strofen, og kalles da "ettersleng" eller "endestev".
Det kan også ligge mellom strofelinjene, og kalles da "mellomsleng" eller "endestev".
I folkevisa "Olav og Kari" har vi både mellomsleng og ettersleng:

Olav sat heime i åtte år, - Trø meg inkje for nære! - fyrr han ville si mo'eri sjå - På vollen dansar mi jomfru -

Som vi ser over, kommer som oftest en del av stevet etter første verselinje, og resten etter andre i to-linjede strofer.
Innholdet i stevet har ofte en lyrisk tone som understreker stemningen i visa. Den kan også minne om en eller annen hendelse eller gi et varsel om hva som skal skje. Omkvedet kan også gi klare antydninger om at folk virkelig har danset til visa, som f.eks. i "Olav og Kari".
Ofte henger imidlertid ikke stevet i hop med innholdet i visa. I slike tilfelle er stevet knyttet til visa ved melodien.
Hvorfor?
Svaret er trolig at stevet er tatt fra en/flere tidligere innledningsstrofe/-r som nå har falt bort.
Disse innledningsstrofene blir kalt stevstammen.
Stevstammen er nå glemt i de norske visene. Kun stevene er minner om dem.
Stev/stevstamme kan muligens forklares ut fra utviklingen av folkevisedansen.
Til å begynne med hadde man lyriske strofer å danse til. Siden kom den fortellende (episke) visa, som ble knyttet sammen med de tidligere lyriske visene på den måten at de sistnevnte ble en slags innledning til de fortellende visene.

Eks. "JOMFRUVA INGJEBJØR"

Str. 1 + 2 + 3 = Stevstamme (lyrisk innledning)
Str. 4, etc. = Episk vise + Stev (selve fortellingen)

De lyriske innledningsversene kunne ofte være en oppfordring om å være med på dansen, eller sikte til den på en eller annen måte:
"Trø meg inkje for nære!" (Jenta taler til ridderen)
"På vollen dansar mi jomfru" (Ridderen om jenta)

(fra "Olav og Kari")

Generelt om dansen:

• kom til landet med ridderlivet
• gikk sin seiersgang gjennom alle bygder
• foregikk ofte i de lange, lyse sommernettene (på vollen)

Sammenlikning folkeviser/sagadiktning

Brudd med gammel diktertradisjon
Før:	Nå:
Bokstavrim Skalden blant kjempene i hallen Det veldige, krigerske Tids-/steds-/navnebestemt Gjennomført norrøn gudetro	Enderim Forsanger i danseringen (danserne sang omkvedet i kor) Det myke, fine i naturen Som regel udefinert mht. tid og sted Overgang mot kristendom

Både måten å dikte på + dansen kom som tidligere nevnt utenfra.
Spesielt for den norske (og færøyske) visediktningen er trollviser, som skildrer en ferd til trollheimen + folkeviser basert på norrøne historier (sagaer).

Folkevisetyper

• I gruppen naturmytiske viser møter vi de overnaturlige kreftene og maktene i naturen. Dette dreier seg i mange tilfelle om huldre og andre underjordiske. Vi møter den folketroen som var basert på gamle hedenske minner. I flg. denne finnes det rundt mennesket en hel verden av overnaturlige vesener. Livet i disse folkevisene får en "dobbelt" bunn, det er fylt med spenning og farer lurer overalt. Det er rikt på undre og mystikk. En undergruppe er de såkalte bergtakingsvisene (eks.: "Liti Kjersti"). Liksom i sagnene går det ofte helt galt med de menneskene som kommer i kontakt med de underjordiske.
• Legendevisene er basert på kristne tradisjoner og tro. Vi må huske at disse visene ble til i katolsk tid, og de har derfor i stor grad helgenmotiv. I "Olav og Kari" er det Kari som fungerer som helgen. Med utgangspunkt i den siste delen av visa kan vi plassere "Olav og Kari" blant legendevisene. Dette gjelder imidlertid kun den restituerte versjonen. Den urestituerte utgaven, som mangler Kari i Himmelriket, kan ikke kalles en legendevise. Den må vi plassere blant riddervisene (se under)
  Traderingsprosessen har skapt to varianter av samme historie!
• Historiske viser handler om historiske personer og hendelser. Enkelte av disse visene kan nok ha fungert som partsinnlegg i spesielle situasjoner.
  Vi har ikke så mange viser av denne typen i Norge.
• Riddervisene utgjør den største gruppa. Disse visene fylte folk med spenning og lidenskap. De handlet om kjærlighet, sjalusi, voldtekt og drap. Handlingen er sjelden lagt til et typisk norsk miljø. Vanligvis føres vi inn i et overklassemiljø med hoff og adel.
  En sentral side ved disse visene er at de gir en god innføring i tidligere tiders tenke- og væremåte, og de forteller om etikk og moral blant våre forfedre. "Bendik og Årolilja" er et godt eksempel på slike viser.
• Kjempe- og trollvisene regnes som særnorske. Grunnen til dette er at historiene er knyttet til fortellinger fra norrøn tid. Oftest dreier handlingen seg om voldsom kamp mann mot mann, eller mann mot troll. En urokkelig tro på skjebnen ligger bak alt.
• Skjemteviser skiller seg ut ved å være humoristiske. Humoren kunne ofte være ganske frisk! Akkurat som vi ser i dagens filmbransje, kunne skjemtevisene rett som det var parodiere andre folkeviser.