A. Hva er sagn?

Sagn er korte fortellinger, oftest bare med en episode, som har levd på folkemunne fra ætt til ætt, og som gir seg ut for å være sanne.
Et sagn er oftest tids- og stedsbestemt, og det opptrer svært ofte navngitte folk i handlingen.
En fortelling om en nylig opplevd personlig opplevelse kalles et memorat (jfr. eng. 'memory'). Nytt og yngre stoff kan derfor kalles memorat.
Opprinnelige memorat som har vandret en stund får gjerne tilskudd av ulike innfall gjennom traderingsprosessen.
Det finnes også for sagn mange eksempler på overgangsformer.

Svært grovt skjematisert er noen av hovedforskjellene mellom eventyr og sagn disse:

EVENTYR	SAGN
Mer poetisk Knyttet til folketroen Eventyret "flyr"	Mer historisk Diktning Sagnet "går"

Sagna er ekkoet fra fortiden, og de omfatter alt som folk har funnet det verdt å merke seg.
Det er anskelig å trekke klare linjer mellom forskjellige typer sagn.
Man må nøye seg med å sette opp hovedgrupper etter visse kjennemerker.
Det vil imidlertid alltid være slik at et sagn kan regnes enten til den ene eller andre gruppa alt ettersom en legger vekt på det ene eller det andre kjennemerket.

B. Gruppering av sagn

1. Overnaturlige (eller mytiske) sagn

Noe overnaturlig er hovedemnet. Det som bærer sagnet fra ætt til ætt, er noe overnaturlig. En myte er ofte en historie som forklarer opphavet og posisjonen til noe overnaturlig (jfr. mytene innen de forskjellige religionene).
Mange av de mytiske sagnene bunner i eldgamle forestillinger om sjelen, om forholdet mellom legeme og sjel, vake og drøm, liv og død.
I gruppen overnaturlige sagn kommer også omskapingssagnene, gjengangersagnene, huldresagnene, nøkk/nisse/drake/sjøorm/draug/etc. sagnene, rise/troll sagnene ( de sistnevnte har i stor grad gått over til å være eventyr)

2. Historiske sagn

Sagn som har historiske personer og historiske hendelser som hovedemne. Dette vil ikke si at sagnene er historiske i den forstand at de er sanne og alltid forteller om virkelige hendelser.
Det er imidlertid den historiske personen, det historiske utgangspunktet eller den historiske tilknytningen som samler interessen og gjør at sagnene lever.

Historiske sagn er delt i :

• Rikshistoriske sagn
• Bygdehistoriske sagn

Rikshistoriske sagn forteller om konger, kriger, opprør, etc., men synspunktet er ikke rikshistorisk. Mesteparten er sett fra en personlig, privat og/eller lokal synsvinkel.
De fleste skildrer historier som har funnet sted i nyere tid.

Unntak :

• Sagna om Olav den Hellige
• Fortellingene om Svartedauden

Det er mulig at flere av de bygdehistoriske sagnene går tilbake til middelalderen.

3. Opphavssagn

Fortellinger som har som formål å forklare ting i naturen eller stedsnavn. (Jfr. dyreeventyr). De kan forklare spesielle naturfenomen, navnet på visse steder, etc.

C. Vandresagn

Liksom eventyrene kan også sagnene vandre. Selve fortellingen, det episke innholdet, kan være slik laget at det vekker interesse uten at det er knyttet til kjente steder eller kjente folk på hjemstedet. Det er da klart at det kan vandre akkurat som eventyret. Forskjellen blir da bare at sagnet stadig søker nye tilknytninger til steder og folk

D. Sjelevandring og hamløpere

Folk trodde at sjelen kunne frigjøre seg fra kroppen og leve sitt eget liv.
Det kunne f.eks. dreie seg om hvorledes sjelen kunne forlate legemet til en sovende person. Dette kunne skje ved at sjelen forlot kroppen ut gjennom munnen som et lite dyr. Det var da svært viktig at dyret kom seg inn i kroppen igjen - uskadd. Dersom dette ikke gikk bra, ville personen enten dø eller bli skadd.
Det var heller ikke bra om kroppen ble berørt mens sjelen var ute og drev med sitt.
Denne typen sagn er særlig knyttet til samene.
Det kunne også være slik at sjelen ikke forlot kroppen, men at personen ganske enkelt ble forvandlet, f.eks. til varulv. Slike personer ble kalt hamløpere.
I følge folketroen kunne slikt skje på minst 3 ulike måter:

• En trollkyndig kunne stå bak det hele som hevn for et eller annet. Man kunne f.eks. være ulv eller bjørn om natten, og vanlig menneske om dagen. Slik måtte det være helt til noen på ett eller annet vis tok bort trolldommen
• I følge gammel overtro kunne en gravid kvinne skaffe seg en lett fødsel ved å krabbe gjennom fødselshinnen til en hest. Dette kunne gjerne føre til at barnet ble hamløper. Kanskje utgangspunktet for denne straffen er oppfatningen om at 'med smerte skal kvinnen føde sine barn'.
• Dersom du dekket deg til med en ulve- eller bjørnepels, kunne du ende opp med å bli hamløper.

Det er alltid menn det dreier seg om i forbindelse med varulv- og bjørneforvandlinger. Kvinner ble forvandlet til erotiske vesener eller plageånder. En forvandlet kvinne ble kalt mare, og vi har fortsatt dette begrepet i ordet mareritt.
Når du har mareritt, blir du altså plaget av ei mare.

E. Huldre og underjordiske

I forbindelse med diverse pensumlitteratur kan det være greit å se litt nærmere på huldrer og underjordiske.
I henhold til huldertradisjonen er de underjordiske omtrent som mennesker med unntak av at de har hale og kan være usynlige. Huldrene er vanligvis svært rike, og de har fargerike klær med mange smykker (jfr. Kristins møte med alvemøen i trilogien om "Kristin Lavransdatter" - se nedenfor). De har også gjerne makt over menneskene, og de må gjøres til lags om de ikke skal forårsake ulykker.
De underjordiske kan også prøve å lokke eller tvinge mennesker til seg. I forbindelse med slike handlinger ligger det gjerne et erotisk element. Resultatet av en slik bergtaking kan ofte være svært dramatisk. Man kan risikere å bli fanget i berget for resten av livet, få langvarige psykiske problemer, eller kanskje til og med bli drept eller påvirket til å ta sitt eget liv.
Kontakt med huldre og underjordiske er altså svært farlig for menneskene. I både gammel og ny litteratur søker forfatteren ofte å gi mer eller mindre direkte antydninger om underjordiske, bergtaking, etc.
Du kan f.eks. lese dette utdraget fra "Kransen" ("Kristin Lavransdatter",bind 1), og diktet "Det ror og ror" av Tarjei Vesaas og se hva du finner som kan assosieres med huldre og underjordiske som bor i berget.

F. Draugen

Historiene om sjødraugen er geografisk sett et nordlig fenomen. Det er spesielt fra nordvestlandet og nordover folketroen har gitt seg utslag i slike historier.
Draugen kan fremstå som en fiskerliknende skapning i skinnhyre, men med en tangkvase til hode, som en spesiell stein i fjæra, e.l. Uansett innebærer møtet med draugen et varsel om storm og forlis, død og elendighet.
Bakgrunnen for troen på draugen er nok den store usikkerheten og farene forbundet med fiskerlivet på havet. Fiskere ble tatt av uvær og forsvant, og de kunne følgelig ikke finne fred i vigslet jord. Resultatet ble at de gikk igjen. De harde livsvilkårene med den evige trusselen om forlis og undergang gjorde tilværelsen utrygg, og skapte god grobunn for de skremmende historiene om draugen.